To Svein og Rotta-bøker

Marit Nicolaysen
Illustrert av Per Dybvig
Svein og rotta på lab’en
ISBN: 978-82-03-24880-1
125 sider
Aschehoug 2006

Marit Nicolaysen
Illustrert av Per Dybvig
Svein og rotta feirer jul på landet
ISBN: 978-82-03-24966-2
136 sider
Aschehoug 2007

Hylende morsom formel-litteratur

Repetisjon er en lykke – for barn i rett alder. Men repetisjon bør helst inkludere variasjon for å slå an, og dette har Marit Nicolaysen forstått. Hennes sprelske serie om 9-åringen Svein og hetterotta Halvorsen bæres av både gjenkjennelses- og overraskelsesmomenter. Seriens to siste tilskudd, Svein og rotta på lab’en og Svein og rotta feirer jul på landet glir godt inn i en velfungerende handlingsformel. Denne er til forveksling lik formelen i den svenske barne-tv-serien Rädda Joppe – död eller levande. Både tv-serie og bok-serie handler om en liten gutt som mister kjæledyret sitt for så å finne det igjen – men i motsetning til tøymuldvarpen Joppe, er Sveins rotte høyst levende.

Barn + kjæledyr er en hyppig radarpar-variant innen barnelitteraturen, og ofte har dyrene menneskelige egenskaper. Halvorsen, også kalt Hallis, har imidlertid ingen tegn på eksepsjonell intelligens (selv om Svein tror det), og kan heller ikke snakke. Svein – og Sveins opplevelser – står i sentrum, men han hadde jo ikke kommet opp i de ulike situasjonene uten rotta som forlengelse av seg selv.

Trygg landing
Plottet i Svein og rotta på lab’en er som følger: Svein og vennene skal lage skoleprosjekt om forsøksdyr, og drar på ”åpen dag” på forskningssenteret. Svein tar så klart med seg Halvorsen, som prompte settes i bur av den utrivelige forskeren Gregory – som ikke liker barn. Finnes det noe skumlere? Veien er så klart ikke lang til den formelmessige forsvinningen – og det i et senter med forsøksrotter! Kan dette ende godt? Naturligvis. Men først skal vi gjennom både spenning, slapstick og elleville krumspring.

Ellevilt blir det også når Svein og rotta skal feire jul hos tanten på landet. For det første synes Svein at alle gårdens beboere og gjester er gale, særlig den rottehatende Alice, for det andre er tante Gro en notorisk ”tvangskoser”, og for det tredje ryktes det at smalahove står på julaften-menyen. Virkelig skummelt blir det når Svein og rotta overnatter på låven, og rotta tas som gissel av en uhyggelig skurk i julenissekostyme. Kan det likevel ende med en god og trygg julaften? Selvsagt.

Stikkord: Komikk!
I begge bøkene inntreffer den trygge landingen i relativt god tid før historien er ferdig. Deretter går den resterende biten med til løsing av mindre problemer, og samling av trådene. Dette blir en flat og tam avrunding av en ellers kraftfull og spennende komposisjon. Kanskje kunne Nicolaysen i større grad porsjonert ut ”løsningselementene” slik at avslutningen ikke ble fullt så overlesset idyllisk og rolig? Imidlertid spiller idyllen en viktig rolle i barnebøker for visse alderstrinn, og Svein og rotta er vel ikke en serie som er ment til å skape uro hos leserne. Formålet er nok snarere å få leserne til å le – og det klarer Nicolaysen til fulle. Ikke minst fordi hun virkelig skriver på barns premisser. Språket er uvørent og lekent, og ord som ”bæsjekladd” og ”gørr” er rikelig representert. Barns sans for det groteske/makabre tilfredsstilles, og deres hang til antipatier tas på alvor. Dette siste gjør at kjønnsrollene i Svein og rotta er relativt stereotype. Jenter er enten fjollete eller skoleflinke – og ofte ekle. Hvis voksne damer hugger ved, oppfatter Svein det som urovekkende. 9-åringer opplever ofte verden i svart-hvitt, og i denne alderen eksisterer et uomtvistelig skisma mellom gutter og jenter. Svein er en jeg-forteller, og slik han ser det, er det kun han selv og rotta som er normale. Alle andre er ekstreme i en viss retning. Og dypt komiske! Det er forresten ”modig” av Nicolaysen å gi små stikk til ting mange barn synes er kult, for eksempel lavthengende sægge-bukser.

Dybvigs illustrasjoner bygger opp under komikken. De ligner til forveksling Quentin Blakes Roald Dahl-illustrasjoner, og viser samme sans for det groteske. Dybvig tegner både situasjonene som faktisk utspiller seg, og de som Svein bare forestiller seg. Dette er både effektfullt og lattervekkende, men på den annen side kan de til dels bremse for barnas egne fantasier. Hvorfor må en nevnt ”peanøtt-hjerne” tegnes – med pil og det hele? Ville det ikke være like morsomt for barnet å fantasere om hvordan en slik må se ut?

Ryddighet funker best
Skal jeg sammenligne de to siste bøkene i Nicolaysens serie, vil jeg fremheve Svein og rotta på lab’en som den beste. Den er mer rettlinjet, formelpreget og dermed også mer forutsigbar, men ryddigheten sørger også for effektiv underholdning. Her dekker forløpet i all hovedsak én dag, ett sted, og én intrige, mens Svein og rotta feirer jul på landet har flere tråder å holde styr på. Her er det for eksempel ikke én stor rotteforsvinning, men flere mindre, og det foregår over flere dager. Et annet problem er de mange samtidsreferansene, for eksempel til 50 cent og Paris Hilton. Disse er absolutt underholdende, men bidrar samtidig til at boken utstyres med en viss utløpsdato.

Evig liv?
Og apropos dette: Marit Nicolaysen går langt i å understreke at Halvorsen langt ifra har evig liv. Julen på landet blir kanskje Hallis’ siste jul, sier Svein selv. Rotta er altså ikke udødelig som en tegneseriefigur, og det samme gjelder kanskje selve bokserien? Nicolaysen gjør nok klokt å legge inn årene før slitasjen melder seg. Men foreløpig er bøkene stadig like sprell levende som hetterotta Halvorsen.

I følge kinesisk astrologi har vi nylig gått inn i rottens år. Kanskje en god anledning for å skrive nok en Svein og rotta-bok?