To ungdomsbøker: Markus er konge og Nobel-mysteriet

Ungdomsbøker
Klaus Hagerup
Markus er konge

279 sider
ISBN: 9782-03-25264-8

Aschehoug 2010

Markus er konge

Klaus Hagerup

Aschehoug

2010

279

Ingeborg Dybvig
Nobel-mysteriet

208 sider
ISBN: 9782-02-32265-6

Cappelen Damm 2009

Nobel-mysteriet

Ingeborg Dybvig

Cappelen Damm

2009

208

HVA GUTTER OG JENTER LIKER

Jente- og guttebøker ikke engang hva de var. Årets leselystaksjon trekker fram to gode crossover-titler, der jentene heier på Markus. Men vil guttene heie på Clara?

Årets leselyst
Leselystaksjonen 2011 har offentliggjort sine fem titler. Som kjent er dette en aksjon rettet mot 6.- og 7.-klassinger over det ganske land, med åpen intensjon og lønnlig håp om økt leselyst for den oppvoksende garde. Av årets fem titler er det to debutanter, noe som bærer bud om gode tider for lesende barn og ungdom i tiden som kommer. Både Drakeguten av Asbjørn Rydland og Albin Prek av Ingeborg Kringeland Hald er flotte bøker. Den første en troverdig og spennende fantasyroman for ungdom, den andre en enkel, men sterk fortelling om et papirløst barn på flukt. I tillegg finner vi boken Hei, det er meg av Nina Grøntvedt, som er anmeldt tidligere på barnebokkritikk.no, til svært god kritikk.

Denne anmeldelse skal konsentrere seg om to av aksjonens fem titler. Det er Markus er konge av Klaus Hagerup og Nobel-mysteriet av Ingeborg Dybvig. Disse to titlene er ikke anmeldt på barnebokkritikks side før, og derfor valgt. Tross det tilfeldige utvalget, åpner valget av de to titlene for en refleksjon rundt begrepene gutte- og jentelitteratur. Begge bøkene utfordrer nemlig det tradisjonelle synet på hva som egner seg for gutter og jenter.

Markus er Magnus
Markus er konge er ingen typisk guttebok. Markus er kanskje heller ikke en gutt gutter ser opp til. Likevel har han mange gjenkjennelige trekk. Han er nerdete, klønete, sjenert, bekymret. Markus ligner Bodø fra Stompa-serien, og på mange måter er dette en moderne oppfølger av den klassiske forviklingskomedien fra Langåsen pensjonatskole. I Markus-serien er det altså ”Bodø” som er blitt hovedpersonen, mens hans gode kamerat Sigmund, ikke ulik Stompa, spiller en birolle. Den aktive og initiativrik er spilt ut på sidelinjen, og intrigen blir dermed mindre handlingsfokusert, og mer konsentrert om samspillet mellom ulike aktører. Der Stompa turte fram, med Bodø på slep, handler Markus-bøkene om en handlingsvegrer, som likevel blir utfordret på personlige egenskaper. Markus må alltid overvinne sine mer eller mindre selvpålagte begrensninger.

Handlingen i Markus er konge er karakterdrevet. Og som tidligere i serien, handler boken om å mestre et nytt felt. Markus goes Magnus Carlsen. Han skal lære seg sjakk, for å erobre en kvinnens hjerte. Bare synd han er totalt mislykket. ”Sannsynligvis en av de dårligste sjakkspillerne på denne planeten!”, som hans klasseforstander, lærer Waage, så utrolig lite oppmuntrende oppsummerer det. Men det viser seg at han tar feil. I Markusʼ innadvendte personlighet ligger kilden til suksess. Og gjennom sin nyvunne ferdighet, åpner også posisjonen vis-à-vis den nye jenta i klassen seg.

Misforståelser på godt og vondt
Uten å si for mye om handlingsutviklingen, kan vi vel avsløre at Markus gjør imponerende trekk på spillebrettet, samtidig som han spiller ut en rolle i det sosiale og emosjonelle samspillet på skolen. Sjakkspillets regler viser seg å ha overføringsverdi, men det virkelige livet er kanskje mer uforutsigbart? Mye av handlingen er konsentrert rundt samtaler mellom de ulike aktørene i stykket. Det snakkes mye, og i tråd med Magnus’ personlighet, oppstår det mange misforståelser. Mye av humoren ligger i dette språklige spillet. Her tenker jeg jente-leserne får sin del av intriger og følelser. Samtidig henger gutta med på tull og tøys, i hvert fall en stund.

Misforståelser er gøyale. Misforståelser hele tiden er irriterende. Hvordan orker de egentlig å omgås, slik de snakker sammen? Det er noe maniert over de lange dialogene der personene snakker forbi hverandre hele tiden. På sitt beste er humoren treffende og karakterbyggende, på sitt verste enerverende. Markus blir en klisjé av seg selv, og det var kanskje ikke meningen. Men når en serie er så til de grader karakterdrevet som Markus-serien, så er det vanskelig å fornye personligheten, uten å gå på akkord med kjerneverdiene. Faren er at karakterene går på tomgang. Og denne gangen synes jeg både Sigmund, Mons og Markus lider under å være med i bok nr. 6.

Bobsey-barna en gang til
Det samme kan egentlig sies om Clara i Ingeborg Dybvigs Nobel-mysteriet. Også hun har æren av å være en gjenganger i en enkel krimserie for barn. Heller ikke Clara har utviklet seg nevneverdig fra den første boken i serien, Mareritt i Venezia. Men her stopper likheten mellom de to karakterene. Markus er i utgangspunktet mye mer interessant. Clara er flatere i karakterbygningen, uten at det gjør noe. Det er nemlig ikke hennes fantastiske indre som driver handlingen framover, men et godt, gammeldags mysterium.

Som i Bobsey-barna, dumper Clara borti mysteriene. Nobelprisvinneren i medisin blir slått ned og frastjålet medaljen. Samtidig oppfører en mystisk mann i mørke klær og ring på fingeren seg merkelig i heisen. Da mannen med ringen dukker opp igjen, klarer ikke Clara å holde fingrene av fatet. Etterforskningen er ikke avansert. Clara gjør strengt tatt bare én ting basert på en overlagt plan: Hun holder hotellrommet til nobelprisvinneren under oppsikt. Resten av ”etterforskningen” består i å dumpe borti skumle menn og følge etter dem.

Enkelt og greit
Handlingen er enkel. Personene er flate og forutsigbare. Miljøet er gjenkjennelig og lite spennende (det består stort sett av hotellområder og gater i Stockholm). Likevel er boken medrivende. Mysteriet med den stjålne medaljen holder spenningen oppe. I tråd med sjangeren, har handlingen sitt sidespor. Forbryteren avsløres forskriftsmessig til slutt, men uten at leseren har hatt sjansen til å løse mysteriet på egen hånd. Sluttscenen er dramatisk, da Clara kaster seg på et isflak for å redde medaljen fra å forsvinne i dypet.

Jeg tror boken vil fenge en leser som trenger en enkel handling i et enkelt språk, med en liten rolleliste i et oversiktlig miljø. En litt middels svak gutteleser? Samtidig er det lett å savne mer språklig finesse, en mer original handlingsoppbygning, en mer interessant hovedperson. Her kan mye gjøres, uten at en leser som antydet overfor, detter av lasset. Hva med å la forbryteren bli introdusert tidligere, som en av karakterene som svirrer rundt prisvinneren? Han kommer bare inn på slutten, og kunne vært plantet tidligere. Og hvorfor ikke gjøre far mer overbeskyttende overfor datteren? Konsekvensen av å avsløre hemmelig etterforskningsarbeid, gir ingen dramatiske konsekvenser for Clara. En overnervøs pappa løpende rundt i gangene ville utvilsomt hevet spenningsnivået ytterligere.

Gutte- og jentebøker
Er det slik at en mannlig forfatter, med en mannlig hovedperson, vil ha en gutteleser i tankene? Og en kvinnelig forfatter, med en kvinnelig hovedperson, vil først og fremst skrive for en jenteleser? Hvis vi tar de to titlene som her er anmeldt som utgangspunkt, stritter de imot en slik grov og fordomsfull forenkling. Markus, med sin introverte personlighet, og forfatterens hang til lange samtalesekvenser, appellerer like mye til jenter som gutter. Og Dybvigs renskårne fortelling, uten dikkedarer, gir svake lesere god støtte. Dette kan like gjerne være gutter som jenter. Men kanskje er det den svake gutteleseren som motiveres mest? Det kvinnedominerte miljøet taler imot, mens den enkle detektivfortellingen taler for.

Gutte- og jentebøker er ikke like opplagt som da denne anmelder vokste opp, hvor serier som GGG og GGP tydelig styrte bokvalget. Den siste tiden har på ny forlag tillatt seg å fronte titler mot et tydelig kjønnssegment. Sukkerspinnserien og bøkene om Marlene Evensen er gode eksempler. For gutta er markedet mer uryddig. Actionserier med et uttalt vitenskaplig innhold, som for eksempel Den fjerde parallell åpner også for jentelesere gjennom bevisst bruk av kvinnelige hovedpersoner, og et tydelig kjærlighetsspor. Jentene er på full vei inn i fantasy-sjangeren. Her har Harry Potter banet vei. Det siste skuddet på stammen er bøkene om Nelia. Her er miljø og konflikter typisk jentete. Listen kunne gjøres betydelig lenger.

Er det bare Arne Svingen som uttalt skriver for gutta?