Tittel: Lille Ekorn
Tekst: Linn T. Sunne
Forfatter: Linn T. Sunne
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2012
Antall sider: 110

Tomrommenes problem i fjorårets viktigste bok

«Hun var den som var pågående.» Fjorårets profilerte rettssak mot ordføreren i Vågå lot offentligheten erfare uhyrligheten i en slik rettferdiggjørelse av en voksens seksualiserte omgang med et barn. Lille ekorn går inn i en overgrepssituasjon fra den pågående fjortenåringens perspektiv.

En riktig plassering av skyld

Dynamikken som leder hovedpersonen Aurora inn i en forelskelse til den tjuefem år eldre håndballtreneren Gaute er såre enkel: Gaute ser Aurora, og Aurora har behov for å være best og for å bli sett. En advart leser forstår snart hvor dette bærer hen idet Gaute fanger Aurora i en besettende dynamikk av oppmuntring, fortrolighet, grenseoverskridelse, grensesetting og avvisning. Meldingene som innledningsvis går mellom dem, er for det meste hverdagslige og tilforlatelige. Varsellampen er kallenavnet treneren gir sin yndling, «Lille ekorn», og den blinker stadig sterkere i overskridelsene av grensen mellom det personlige og det private som Gaute innbyr til. Mens Aurora etter hvert higer mot en slik overskridelse, fremstår Gaute uforutsigbar og ambivalent. Innen rammen av fiksjonen er Auroras jeg-fortelling et splittet, forvirret forsvar av både Gaute og henne selv, men romanen inviterer også leseren til å sympatisere med Gaute og tenke om bokens jeg-forteller: Kan hun ikke bare la ham være i fred?

Gautes melding, som er gjengitt på bokens smussomslag, er imidlertid vendepunktet, hvor flørten tipper mot overgrep. Fødselsdagsønsket fra ham kommer som sms: «Å se deg. Slik ingen har sett deg. G» (s. 62). Aurora misforstår ikke invitasjonen, og med mobilen i hånd er det enkelt å sende ham nakenbildet av seg selv.

Trenerens tilforlatelige omsorg for sin syke førstespiller legger også til rette for en situasjon hvor overgrepet kan bli fysisk. Og når hun slik endelig har fått ham på sin sengekant, tar forførersken Aurora bokstavelig talt saken i egne hender. «Det er bare så vidt jeg klarer å la være å smile. Jeg har vunnet. Han vil ha meg […]» (s. 76).  Overgrepet blir fysisk, men hvor fysisk er interessant nok overlatt til leserens fantasi. Deretter blir Gautes avvisning total, og Auroras fortvilelse fører til at han blir avslørt. De omkring tretti siste sidene av fortellingen er på ganske summarisk måte viet opprullingen, anmeldelsen og rettssaken. Gaute blir avslørt som en serieovergriper, og skylden blir plassert der den hører hjemme.

En god bok?

«Dette er noe som kunne hendt i et hvilket som helst miljø. Lille ekorn er en viktig bok,» skriver juryen i begrunnelsen for å utpeke romanen til vinner av Brageprisen 2012 i kategorien åpen klasse: ungdomsbøker. Det er hevet over diskusjon at dens tema er viktig og sørgelig aktuelt, men Barnebokkritikk.nos redaktør Guri Fjeldberg har invitert til en diskusjon om dette også er en god bok? I sin begrunnelse berømmer Brageprisjuryen bokens stramme komposisjon og språk, men er det slik at språket og komposisjonen er for økonomisk? «Hvilke erfaringer skal unge lesere bruke til å fylle slike tomrom?» spør Fjelberg med henvisning til politiavhør og rettssak som, ifølge henne, «blir kjapt ekspedert med noen få setninger». Hun siterer så ungdommers sprikende vurderinger av boken på nettsidene til Uprisen.no som argument for at bokens stramme form utgjør et problem.

Tomrommenes problem

Det er nærliggende å forstå  Fjeldberg spørsmål i forlengelse av Wolfgang Isers betraktninger om at skjønnlitteraturen krever medvirkning av leserens imaginasjon for å kunne danne utgangspunkt for en god, erkjennelsesfremmende lesning.[1] En skjønnlitterær tekst kan aldri være helt tett, kan ikke beskrive alt, men vil ha større eller mindre tomrom. For Iser er de tomme rommene med andre ord en nødvendig kvalitet ved skjønnlitterære tekster. Tomrommene legger til rette for leserens medvirkning idet han eller hun fyller ut det som mangler med sin erfaringsbaserte imaginasjon. Når imaginasjonen møter tekstens verden, vil en ny erfaring oppstå og grensen for leserens verden utvides. Skjønnlitterære tekster fremstår, ifølge denne måten å tenke på, som rom hvor teksten og leseren begge er nødvendige for den gode leseerfaringen. Størrelsen på tomrommene og måten de samvirker med en lesers imaginasjon på, blir et kvalitetskriterium for tekster. Dette kriterium er dels universelt: Dersom tomrommene er for små, blir teksten platt og klisjeaktig. Dersom tomrommene er for store, blir teksten for gåtefull og fragmentert, den fremstiller ikke lenger en verden, leseren vil ikke kunne «stige om bord» og den gode leseerfaringen kan ikke finne sted. Men kriteriet er også individuelt: Dersom denne lesers imaginasjon fyller tomrommene i denne teksten på en måte som fremmer erkjennelsen, er dette en god tekst for denne leseren. Hver lesning er en enestående begivenhet. Spørsmålet Fjeldberg stiller, lar seg med andre ord skrive om til et spørsmål om «tomrommene» i Lille ekorn er for store for bokens målgruppe? Slik sett har hun et poeng når hun problematisere målgruppens høyst sprikende vurdering.

For store tomrom?

Jeg tror imidlertid ikke at «tomrommenes problem» i Lille ekorn består i den raske behandlingen av avhørene og rettssaken. Den samsvarer jo godt med Auroras avvisning av hele prosessen. På dette stadium av fortellingen er hun fortsatt lojal mot Gaute og frustrert både over å være avvist av ham og over å utgjøre en trussel mot ham. Jeg finner det interessant at leserens frustrasjon over informasjonen som holdes tilbake i fortellingens klimaks, der overgrepet blir fysisk, avspeiler måten Aurora frustrerer retten ved å holde tilbake informasjon i selve forhandlingen. «Jeg vil ikke svare på noen av spørsmålene, jeg vil ikke fortelle om min forelskelse til disse fremmede folkene» (s. 103), tenker Aurora. Hun opplever rettssaken som det største overgrepet, inntil hun får presentert bevisene for at Gaute er en serieovergriper. Det er overskridelsen av grensen mellom det personlige og det private som setter i gang hele den sørgelige historien mellom Aurora og Gaute, og rettssakens – nødvendige – overskridelse av den samme grensen, representerer altså et overgrep for Aurora. Selve detaljene i rettsaken er ikke poenget her, og slik jeg leser boken, inviterer de relativt store tomrommene i beskrivelsen av den leseren til å delta i tekstens spenningsfelt som nettopp gjelder spørsmålet om skyld og overskridelsen av grensen mellom det personlige og det private.

Lettlesstilens problem

Er det ikke heller slik at «tomrommenes problem» er knyttet til Lille ekorns stil? Fortellingen er holdt i lettlesbøkenes stil over 44 knappe kapitler. Kapitlenes enkle kronologi følger fortellingens konkrete skjelett av hendelser. Språket er bokstavelig og presist. Når Aurora reflekterer egner språket seg for tegneseriebobler: «Jeg kjenner uro. Han er en voksen mann. Han er gift, selv om han ikke deler soverom med kona si,[2] er han gift, han har en datter, det er Dorte. Dorte på håndballaget. Hallo, Aurora!» (s. 49). Auroras begrensede innsiktsnivå er gjort helt konkret i form av et begrenset synsfelt. Påfallende er, for eksempel, måten Dorte, Gautes datter og Auroras lagkamerat, faller ut av fortellingen straks Auroras følelser for faren hennes blir vakt. Det finner ikke sted et eneste møte mellom dem. Aurora med sin glansede vellykkethetsmoral synes fanget i kroppen og den materielle erfaringsverden. Hennes følelsesøkonomi er enkel: «hun liker å være flink» og å motta positiv oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet faller utenfor synsfeltet.

For små tomrom?

Til Auroras forsvar kan det sies at hennes egosentriske og eventyrromantiske forelskelse er alderstypisk – eller er den stereotypisk? Aurora fremstår som mindre interessant fordi hun i så påfallende grad mangler sosial og menneskelig sensibilitet, en følelse av skam, en evne til å  sette seg inn i andres situasjon og se seg selv utenfra. Kan det skyldes lettlesbokstilen insistering på det konkrete og bokstavelige som går på bekostning av undertekst og innsiktsnivå som supplerer jeg-fortellerens begrensede? Lettlesstilens konkrete og bokstavelige språk og enkle kronologi gir liten mulighet til å uttrykke tilværelsens og sinnets kaos. Når Aurora sørger og raser, låser hun seg inne på rommet sitt og lar snørr og tårer flyte. Når hun så åpner døra og trer ut i verden igjen, gjenopptar hun sitt flinke liv. Fortellingens konkrete bokstavelighet forenkler hennes sosiale og emosjonelle univers. Slik betraktet, utgjør «tomrommenes problem» i Lille ekorn at tomrommene er for små og rommet som overlates til leserens imaginasjon for trangt.


[1] Iser, Wolfgang: «Läsprocessen – en fenomenologisk betraktelse» i Entzenberg, Claes og Cecilia Hansson (red.): Modern litteraturteori: från rysk formalism till dekonstruksjon, 1992. Lund, Studentlitteratur. Bind 1, s. 319-341.

[2] Det er en stor grad av sannsynlighet i dynamikken som oppstår mellom Gaute og Aurora. Bragejuryen berømmer da også Sunne for å stole «på dramatikken som ligger i temaet». Spørsmålet er om sannsynligheten brister i denne avgjørende sms-utveksling på s. 49, hvor Aurora, i den innledende fasen av forholdet, stiller Gaute det påfallende påtrengende spørsmålet om han sover alene. Han svarer at han og kona har hvert sitt soverom, og gir slik næring til Auroras romantiske fantasier.



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.