Tittel: Tonje Glimmerdal
Tekst: Maria Parr
Illustratør: Åshild Irgens
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2009
Antall sider: 282

ISBN: 9788252174038

Tonje Glimmerdal

FRISK BRUK AV FORBILDER

Anmeldt av Kjell Olaf Jensen

Maria Parr viste allerede med debutromanen Vaffelhjarte at hun kunne forsyne seg grovt av klassikerne og bruke materialet på en svært kreativ og frisk måte. Det samme gjør hun i årets roman, Tonje Glimmerdal.

I Vaffelhjarte var det først og fremst Astrid Lindgren som var inspirasjonskilden, med skikkelser som Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter. I Tonje Glimmerdal benytter nok Maria Parr seg fortsatt av Lindgren-skikkelsene, men hun gjør også bruk av folkeeventyr (”De tre bukkene Bruse”), Vinjes ”Blåmann, Blåmann” – og først og fremst Johanna Spyris første bok om Heidi.

Inspirasjon er ikke plagiat
Parr legger ikke skjul på hvor ideene er hentet fra; tvert imot oppgir hun kildene. I tilfellet med folkeeventyret gjør hun det riktignok ikke, men her er det så opplagt at en kildeangivelse ville ha virket lett absurd. Dessuten dreier det seg like mye om en kommentar til det gamle eventyret: ”Dersom ein på død og liv skal gjere noko med eit troll, så er det mykje betre å forvandle det til eit menneske enn å stange det så det knasar i marg og bein”, sier Tonje når hun forteller ”eventyret om den pitteminste bukken Bruse”.

Forfatteren går kanskje litt langt i sin bruk av Heidi-skikkelsen og historien om henne. Tonje leser boken om den foreldreløse Heidi som bor hos den sære bestefaren oppe i fjellet i Sveits, men som blir hentet til Frankfurt for å være selskapsdame for en invalid pike i en rik byfamilie. Deretter lar forfatteren historien utspille seg i Tonjes egen verden, med en person som til og med heter Heidi. Akkurat det gjør fortellingen litt for forutsigbar, samtidig som det kan virke noe ufordøyd.

Men stort sett er lånene og inspirasjonen brukt på svært fruktbart vis, nettopp som inspirasjon. Det gjelder også bruken av Donald Duck-måten å konstruere kraftuttrykk på. ”Milde mørbrad”, kan Donald matvare-bokstavrime når det skjer ett eller annet ytterst dramatisk i Andeby-universet. ”Og glade gurkemeie, dette er noko anna!” står det hos Maria Parr. Desto mer vellykket fordi det nettopp dreier seg om meier – Tonje og Gunnvald har nemlig laget alle tiders fartsfantom av en rattkjelke, som Tonje nå skal prøvekjøre.

Dalens inventarliste (= persongalleri)
”Glimmerdalens vesle dunder” er den lokale betegnelsen på Tonje – både assosiasjonen til ”(vid)under” og til ”å dundre” virker bevisst (vel)valgt. Når Tonje Glimmerdal er i farta, går det sjelden ubemerket for seg. Hun er en meget fargerik tiåring (det vil si – gjennom det meste av boken er hun bare nesten ti år; den heidundrende fødselsdagsfeiringen kommer først mot slutten). Da får vi også høre hvordan Tonjes bestevenn, 74-åringen Gunnvald, løser sitt – og Tonjes – store problem, samt hvordan Tonjes andre problem, helsecampingen til den barnevonde Klaus Hagen, utvikler seg.

Dermed har vi allerede vært innom en betydelig del av persongalleriet, som er identisk med hele befolkningen i den vesle Glimmerdalen. Det er for så vidt en litt merkelig dal, i og med at fergen til byen legger til der, samtidig som dalen ligger oppe i fjellet. Riktignok er det bratt på Sunnmøre … Ved fergeleiet er det noen trygdeboliger hvor bl.a. gamle Nils bor (”Vaksne gjer mykje dumt, Tonje, det skulle jammen eg vite, her eg sit og er full ein tysdag føremiddag” – sitat Nils), en butikk, en nedlagt kiosk og en frisersalong. Lenger opp bor Peter, like ved er Hagen Helsecamping, og så er det Sallys gård (Sally er hun som følger med på alt som foregår ute på veien, noe som slett ikke er ufarlig når Tonje kommer rasende/hoiende/gaulende/syngende nedover på ski eller rattkjelke), Gunnvalds gård og gården til Tonje og familien hennes. Familien består stort sett av Tonje og faren, pluss Måse-Geir. Sistnevnte er, som navnet indikerer, en måke – Tonjes mor har funnet den forkommen ute ved kysten og tatt den med seg hjem. Tonjes mor er klimaforsker; nå er hun på Grønland og måler issmeltingen, slik at hun bare er hjemme med lange mellomrom (og sterkt savnet). Farens to yngre søstre, de frydefulle tvillingtantene Eir og Idun, dukker også opp av og til.

Flere beboere har dalen ikke, i hvert fall i utgangspunktet. Persongalleriet forsterkes med de to guttene Bror og Ole og deres mor Gitte, som er gjester på helsecampingen (egentlig en misforståelse, ettersom barn er forbudt der, og den nokså hemulaktige Klaus Hagen angrer da også ettertrykkelig), samt med den tidligere omtalte Heidi, som etter hvert spiller noe av en hovedrolle i Tonjes liv, og dermed i boken.

Realistisk problemroman
Personene er laget slik at man skal bli glad i dem (med et visst forbehold for Klaus Hagen, selv om han heller ikke er helt håpløs). Det vil likevel ikke si at de er problemfrie eller ukompliserte. Ole er ikke alltid helt god å ha med å gjøre; og selv om Gunnvald er verdens beste venn, og dessuten en fenomenal musiker (og Tonjes gudfar), kan han også ha sine sider. Sta og stri er han i hvert fall. Og Heidi er alt annet enn problemfri, selv om hun også er den som skal til for å gjøre livet i dalen perfekt.

Alt har sin forklaring, viser det seg, og det er nettopp denne realistiske kombinasjonen av idyllisk humor, svarte flekker og lindgrensk fandenivoldskhet som gjør Tonje Glimmerdal til det mesterstykket romanen er. Åshild Irgens’ tegninger er svært uttrykksfulle og bidrar til stemningskombinasjonen, selv om det er mulig de er litt vel rufsete. Personenes karakter og sinnsstemninger virker i hvert fall svært godt gjengitt.

Det er likevel mulig at det vil være en god idé for Maria Parr å stole enda mer på egen fantasi og frigjøre seg fra de til tider litt for tydelige forbildene. For meg virker det åpenbart at hun har fantasi og fortellertalent nok i bøtter og spann til å kunne stå fullstendig på egne ben.



Skrevet av:
Kommentarer