Torskebok for nær kildene

Mens oljeeksporten finansierer velferdsstaten, kan vi takke eksporten av tørrfisk for at det i det hele tatt ble noen stat. Det er derfor på høy tid å fortelle torskens historie. For å vise hvilken betydning særlig skreien har hatt, må en slik bildebok rekke over mye mer enn fisk. Det handler om fiskere, væreiere, konserveringsmetoder, handelspolitikk, konger og kirkemakt. Men mens bildene både gir oss artstypisk skjegg på fisk og tidstypiske skjegg og barter på folk, er teksten litt for lettvinn.

Illustrasjonene spiller på eventyr

Lise I. Osvoll er fra Sortland i Vesterålen. Når hun illustrerer barn som skjærer torsketunger, mener jeg å se at hun har vokst opp med nærhet til skreifisket. Da jeg overvar VM i torsketungeskjæring under Skreifestivalen på Myre i 2014, var riktig nok barna kledd i mer moderne og vanntette bukser enn ungene i boka. Men den stilsikre knivføringa i Osvolls framstilling er den samme også i en mer tidløs form.

Det er et nasjonalromantisk skjær over illustrasjonene. Bakgrunnene er bekledd med sukkertoppfjell. Konger og stormenn er komisk karikerte og gir assosiasjoner til eventyrtradisjonen. Leken med det nasjonalromantiske underbygger torskens sentrale rolle i nasjonalarven, samtidig som illustrasjonene har en befriende uhøytidelig omgang med historien. Heldigvis er den rike fargepaletten mer dus enn glamorøs, og langt fra alle sliterne i fiskebåter og på filetfabrikken smiler like bredt.

Supertorsken er Osvolls første bok, men hun er en dreven animatør og jobber til daglig hos Qvisten animasjon. Blant annet hadde hun regien på «Elias og jakten på havets gull» som fikk Amandaprisen for beste barnefilm i 2011. Også scenene i Supertorsken er utformet med sikker sans for scenografi, iblant i tegneseriesekvenser som skaper fart og komikk. Humoren er godt tilpassa barn i barneskolealder. Her herjer vikingene med tørrfisk i nista og hjelmen ned over øynene, mens prester slåss med knyttnever om makten fordi embetet innebar tilgang til inntekter fra fiskehandel. Bildene beriker historien. Teksten trenger ikke å forklare begrepet bergkunst når vi samtidig ser hvordan en steinalderkvinne tegner fisk og kroker på huleveggen.

Hemmelige kilder

Men Supertorsken – fisken som bygde Norge henter nesten alle sine poeng fra Torsk – fisken som skapte Norge av Frank A. Jenssen fra 2012. Tittelen til bildeboka kan nok sees som en hyllest til sakprosaboka for voksne. At Jenssens bok ikke er kreditert som kilde, mener jeg likevel er uhederlig av Cappelen Damm. Heller ingen fagkonsulent er oppgitt innledningsvis i Supertorsken. Det ser ut som vi har å gjøre med den minst ressurskrevende måten å lage tekst til en sakprosabok på. I barnelitteraturen har denne framgangsmåten lang tradisjon. Også vi journalister lener oss ofte tungt på andres arbeid, men det regnes som god skikk å oppgi kildene. Jeg skulle ønske at den visuelle vendinga i sakprosa for barn ble fulgt av en sterkere kildekritisk bevissthet.

Kanskje er smitte fra kilden grunnen til at språket lider under litt voksne vendinger. Det veier bildene i stor grad opp for ved å bygge godt opp under poengene. Verre er det at presisjonsnivået i tekstene er såpass lavt. For mesteparten av teksten handler om torsketypen skrei: «Torskeeggene legges utenfor kysten av Lofoten der den lille torskeyngelen begynner på sin lange svømmetur til Barentshavet og Polhavet …» Fiskenæringa i Vesterålen kjemper hardt for å knekke den myten. Ifølge Wikipedia gyter skreien fra Sørøya i nord og så langt som til Haugesund i sør, og 40 prosent foretrekker havet utafor Nordlandskysten. På Osvolls kart er i det minste Vesterålen utstyrt med egne fiskehjeller.

Svak tekst

Historien er fortalt kronologisk og springende. Med bare tre-fire setninger på hver side blir det liten plass til å forklare bakgrunnen for utviklinga. For eksempel påstår boka at jektefarten til Bergen oppsto fordi «Kongen bestemte at ingen fikk lov til å seile nord for Bergen etter svartedauden». Det gir inntrykk av at mer eller mindre tilfeldige innfall har styrt utviklinga i større grad enn hva som faktisk var tilfelle. Sannheten er vel snarere at bergenserne fikk seile, men ikke handle. Sannsynligvis dreide det seg mer om å avgrense Hanseatenes handelsmonopol enn om pesten.

Teksten åpner i liten grad opp for refleksjon. Her kunne forfatteren invitert leserne med i spekulasjonen om opprinnelsen til tørrfisken: «Sannsynligvis var det kvinnene som fant på dette geniale konseptet, siden det var kvinnene som tok hånd om maten.» Tenk om det var noen barn som ikke ante hvor de skulle gjøre av all fisken de nettopp hadde sløya? Og er Frank A. Jenssens «mannlige» prioriteringer i sin bok grunnen til at heller ikke Osvoll har med oppskrift på en eneste torskerett?

Avslutningen er mildt sagt naiv: «Oljen vil ta slutt en gang, men torsken vil fortsette å svømme tilbake til oss, så lenge vi tar godt vare på havet og den langstrakte kysten vår.» Den som har orientert seg i effekter av klimaendringene, vil vite at det er tvilsomt. For torsken sør i Norge er det allerede krise. Hvordan det kan gå for skreien, vil barn blant annet kunne lese om i Hva er greia med klima? av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl (Ena 2019).