Totales wipeout på Atlant

IKKE HELT WIPEOUT

Jon Ewo er blant våre mest originale forfattere, men trenger å tøyle fantasien og finslipe historien

Metatron er den første blant englene. Han har 72 navn, tillatelse til å se Gud i ansiktet, og tilgang til alle mulige privilegier. Men helst vil han bare surfe chillax rundt på snazzy master swells og være lysboms sammen med sine brethren, og den cuty-cute luftånden Edna. Og snakke sitt eget språk. Høyverdig englespeak er han for egenrådig til å ville bruke.

Engleoppdrag
Men Gud – eller ”Jahve” – beslutter plutselig å sende Metatron på tre ulike oppdrag som tar ham til Gudsrikets ytterpunkter. To av oppdragene bringer ham til den gråblå planeten Atlant. Der tar han på seg rollene han forstår at Javhe har forordnet for ham i sitt ”spiel”. Dette gjør at han kommer i nærkontakt med dødelige – erotisk kontakt ved et par anledninger. Forvirrende – han er jo en engel! Dertil en engel som misliker sterkt å være brikke i andres spill. Metatron begynner få en ”snakete” følelse av at noen er ute etter ham. Er det ”bibelbangerne”, englene som ønsker strengere regler i Gudsriket? Er det sant, slik det ryktes, at Jahve er i ferd med å dø? Og hvorfor føler Metatron seg så annerledes enn alle andre engler?

Gammeltestamentlig og olympisk blanding
Det er Bibelen Jon Ewo trekker veksler på – nærmere bestemt Det gamle testamentet. Guden i boken har lite med Jesu mildhet og invitasjon til nærhet å gjøre – han er en gammeltestamentlig, utilnærmelig gud med anlegg for vrede og innfall. Ja, han skildres som så lunefull at han ofte har mest til felles med Zevs. God er han ikke, men tidvis skøyeraktig og ond. Jahve er som en stor og litt barnslig dukkemester som sitter og trekker i trådene.

Jahves englehær er egenrådige vesener med fysiske kropper og menneskelige egenskaper, de er misunnelige, sårbare, sinte, forelskede, sultne. Samtidig har overnaturlige krefter, men de minner mer om superkrefter enn om guddommelig gjennomstråling. Interessert i tradisjonelle engleoppgaver er de ikke.

Ewo har kort sagt løsrevet seg fra alle forpliktelser overfor det han låner fra, og skaper et univers og en historie med egne regler. Det fristiller både forfatterens og leserens fantasi. Og dette er virkelig en fantasifull historie, i ordets rene forstand. Ewo i kjent stil, med andre ord. Han bekrefter at han er blant våre mest originale forfattere, ikke kun tematisk, men også språklig.

Fantasifull språkmiks
Språket er det mest fremtredende her. Metatron snakker en blanding av engelsk, italiensk, latin, tysk, russisk og nynorsk, støttet på et reisverk av radikalt bokmål. Her er noen eksempler:

… akkurat nå var gliset hans like velkomment som choppy swell og luftkoraller – de forræderiske små lommene av harttgepackt oksygen som noen steder ligger inni selv den mest master jaffa swell.

Alt var liksom helt spesi nå […. ]Tristrammere. Volsommere. Mer snazzy. Alle farger hadde novo usette farger i seg [… ]Det var helt dæimon!

Helt episk diva. Nå var det perfetto forhold for surf.

Mange ord er kjente fra vanlig slangspråk, andre er mer oppfinnsomme, men man forstår meningen hele veien. Ordliste bak finnes også. På sitt beste gnistrer språket og vekker assosiasjoner til ”nadsat”, språket som snakkes i Anthony Burgess’ A Clockwork Orange. Det er når ordene glir lett over tungen, spiller på onomatepoetikon og kjente ord fra andre språk, eller forkortes hensiktsmessig at det fungerer godt. Når norske ord forvanskes eller vris, eller når det spilles på dialektord eller nynorsk, er det ikke fullt så vellykket. ”Maul” for munn blir mest komisk, og bruken av det alminnelige nynorskordet ”einsam” virker malplassert. Ordendringer basert på stavemåte fremfor uttale, som ”hartt”, får heller ikke sin fulle effekt. Og ”tæti-tæt” for dum lyder nettopp … ja, dumt. Tungt å si er det også.

Den originale språkbruken er bare delvis vellykket, for det tjener dessverre til å stille seg litt i veien for historien. Det blir tidvis gimmick-aktig og dermed litt anmassende.

Flytende
Historien er også litt anmassende. Tempoet er heseblesende, og det er vanskelig å vite hvor forfatteren vil. Det er så sin sak at Metatron forvirres over at han ikke vet hvor Jahve vil, men forvirringen smitter over på leseren. Oppdragene hans virker umotiverte, og det er derfor vanskelig å engasjere seg i dem. Som leser blir man stående på utsiden og bivåne dramatikken med mild forbauselse, uten å se at noe står på spill. Et annet problem er at det kun er Metatron som har en videre utfylt personlighet. Resten er stive figurer uten indre liv. Edna, hans utkårede, som skal spille en ganske sentral rolle i avslutningen, er kun en ”cuty-cute” dukke.

Spørsmålet blir: Hvordan skal denne fortellingen tolkes? Finnes det et budskap som lar seg fange opp? Det mest nærliggende er å tolke historien i lys av religionskritikk, og det er i første rekke organisert, hierarkisk religion som rammes. Lysbomsen Metatron står i opposisjon til alt som heter regler. Bibelbangerne er fiendene. Skjønt de er lite utdypet. For det meste hører vi kun om dem, og må ta Metatrons ord på at de er dumme og negative. Jeg savner en konkretisering av forskjellene mellom grupperingene. Universet er så flytende at det er vanskelig å gripe fatt i noen mening.

Uforløst
Dette flytende preget er betegnende for boken som helhet – både språklig, narrativt, tematisk og budskapsmessig. Totales wipeout på Atlant blir dermed en roman som ikke virker ferdigslipt. Ideen er glimrende, og Jon Ewo er en skarp skribent, men bokens fulle potensial utløses ikke.