Mitt barnebokminne - av Hanne Brække,
barne- og ungdomsbokkritiker
Hemmelig dagbok for Adrian Mole, 13 ¾ år
Sue Townsend (oversatt av Isak Rogde)

199 sider
Cappelen 1986 (orig. 1982)

Townsend, Sue: Hemmelig dagbok for Adrian Mole 13 3/4 år

MIN FØRSTE KJÆRLIGHET

– «Hilde, hva har du til meg i dag? Jeg har faktisk dilla på dagbokbøker nå, bare så du vet det.» En tiårig utgave av meg – småvokst og veslevoksen – bøyer hodet nesten hele veien tilbake, snurper munnen til en viktig mine og titter opp på Hilde, den velsignet tålmodige bibliotekaren på Oppsal barne- og ungdomsskole. Som alltid smiler hun mildt (eller var det overbærende?) og gjør seg klar for nok et storefri med dette kravstore barnet som har lært seg at bibliotekarer er til for å brukes. Ofte skjønte hun straks hva jeg var ute etter, og sånn var det denne dagen. Jeg hadde grått med Anne Frank, jeg hadde ledd med Bert Ljung, og nå skulle jeg forelske meg i Adrian Mole.

Hemmelig dagbok for Adrian Mole, 13 ¾ år er den første i en pågående serie ungdomsbøker av den engelske forfatteren Sue Townsend, alle skrevet i dagboksform. Jeg leste bok to også, men den gjorde ikke på langt nær like sterkt inntrykk som førsteboka. Denne byr på Leicester-gutten Adrians tanker gjennom et drøyt år med kjærlighetssorg og -glede over Pandora Braithwaite, vennskap med 89 år gamle Bert Baxter, fundering over de intellektuelles byrder og gevinster, irritasjon over drikkfeldige foreldre som slurver med klesvasken, og refleksjoner over verdenslitteraturen.

Boka er kjent for å være et humoristisk portrett av en typisk tenåring i åttitallets Storbrittania og for å ha fanget tidsånden på en god måte. Men jeg hadde ikke hørt om Margaret Thatcher. Ei heller om feminisme, kommunisme eller «den reaksjonære høyresida». Boka var full av ukjente navn som («en fyr som heter») George Eliot og Malcolm Muggeridge (Adrians forbilde som intellektuell). Og gjennom første gangs lesning lo jeg vel ikke en eneste gang. Jeg var dødsseriøs: Jeg hadde funnet min sjelefrende.

Adrian Mole var selvutnevnt intellektuell – og dét, lærte denne boka meg, var jeg også. Han dekket bamsetapetet på rommet sitt med svartmaling (som skjulte nesten alle bamsene), for å vise akkurat hvor intellektuell han var. Jeg følte meg inspirert til å gjøre det samme med mitt pastellblå pikeværelse, men mamma satte ned foten. Jeg nøt den adrian moleske følelsen av å være misforstått.

Den 3 og ¾ år eldre Adrian dannet et manns- og kunstnerideal som jeg, sant å si, aldri helt har klart å kvitte meg med:

    Kl. 18.00: Jeg er grenseløst ulykkelig og har igjen søkt trøst i litteraturen. Jeg syns ikke det er noe rart at intellektuelle ofte begår selvmord eller drikker seg i hjel. Vi føler ting sterkere enn andre. Vi vet at verden er råtten og at haker blir ødelagt av kviser. (side 197)

Ja, jeg føler også sterkt, Adrian! Og hva skal kviser være godt for, egentlig?

Adrians verden var imidlertid ikke helt som min, det ruvet liksom noe mørkt i bakgrunnen. Foreldrene var arbeidsledige, moren var utro og uansett hva kommunisme var, hørtes det nå en gang ganske skummelt ut. Det var ikke før jeg leste boka for andre og tredje gang at jeg skjønte at det også var en veldig morsom bok, mye på grunn av Adrians manglende evne til å se forbi kvisene på sin egen hake, og til hvordan verden utenfor henger sammen. Første gangen leste jeg boka omtrent som Adrian leser Animal farm: «Har begynt å lese Kamerat Napoleon av George Orwell. Jeg kunne godt tenke meg å bli dyrlege når jeg blir stor» (side 49). Leseropplevelsen ble ikke mindre betydelig av den grunn.

Adrian Mole-boka var fortsatt friskt i minne noen år senere da jeg leste Fredrik Wandrups Bjørneboe-biografi Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten, og kom over følgende avsnitt:

    Allerede den gangen kjente han [lektor Molaug] «vingesuset fra en stor ånd» hos denne hatefulle skoleeleven [Bjørneboe] som var mer opptatt av anarkisme og filosofi enn kviser og uren hud. Lidenskap, protest og rettferdighetssans veltet opp i unggutten som innestengte demoner. (Wandrup 1984, side 28)

Den kvisete Adrian måtte gi tapt for en mer opphøyd karakter: En ny litterær forelskelse var i emning. Men rebellen Jens var for meg en slags voksen Adrian, og jeg var takknemlig for å ha opplevd denne første kjærligheten.

I dag takker jeg Hilde og alle andre gode bibliotekarer. De gjør en viktig jobb.



Skrevet av:
Kommentarer