Tradisjonell, men elegant utført

Handlingen i Hilde Hagerups nye roman, Løvetannsang, er som man kan vente av en ny norsk ungdomsroman. De siste tiårene har det nærmest vært en uskrevet lov at ungdomslitteratur skal handle om rotløse og mistilpassede unge, som sviktes av fysisk eller emosjonelt utilgjengelige foreldre, og som ikke finner seg til rette blant sine jevnaldrende. 

I Løvetannsang er alle de obligatoriske komponentene på plass. Hovedpersonen og fortelleren i romanen, jenta Gerd, har mistet faren sin i en båtulykke. Mora har etter ulykken distansert seg fra de to døtrene sine, utslitt av sorgen og det harde arbeidet med å forsørge familien. Gerds storesøster Siv var med i båten den dagen faren døde, og har siden gått omkring i sin egen verden og sunget – høyt og på de mest upassende tidspunkter. Gerd er ikke blant de mest populære på skolen, men hun har én venn, den engstelige og småreligiøse Kajsa. I romanens første kapittel blir imidlertid også dette holdepunktet i tilværelsen truet. Det flytter inn ei ny jente i nabolaget, Maja, og hun blir raskt Kajsas nye bestevenn.

Herfra følger handlingen i Løvetannsang to spor. På den ene siden følger vi Gerds bearbeiding av sorgen etter farens bortgang, en sorgprosess sentrert rundt to avgjørende spørsmål: Hva skjedde egentlig den dagen faren forsvant? Og hvorfor tok han med seg Siv akkurat den dagen, når det vanligvis var Gerd som pleide å bli med ut i båten? På den andre siden følger vi den ubarmhjertige maktkampen mellom de tre jentene Gerd, Kajsa og Maja, der målet er å vinne én av de andre jentenes gunst og fryse den tredje ut.

Innholdsmessig er altså Løvetannsang er relativt tradisjonell norsk ungdomsroman. Når denne romanen likevel hever seg over det jevne, skyldes det Hilde Hagerups evne til å formidle dette tradisjonelle stoffet på en elegant og engasjerende måte. Spesielt vellykket er det psykologiske portrettet av Gerd. Dette er en innsiktsfull og nyansert skildring av et komplisert menneskesinn, som vi ikke finner mange paralleller til i nyere norsk ungdomslitteratur. Hagerup er heller ikke redd for å vise fram skyggesidene til sin hovedperson, og leseren blir gjentatte ganger vitne til de mest grusomme handlinger, som når Gerd tvinger Kajsa til å spise en is full av maur. Og likevel sympatiserer man med Gerd, og man forstår den sorgen og desperasjonen som driver henne. Bare et stort fortellertalent kan styre leseren på en slik måte.

En annen styrke ved Løvetannsang er komposisjonen. Romanen har ingen enkel, kronologisk handling, men veksler mellom fortellingen om de tre jentene og de stadig tilbakevendende minnene om faren. Noe som også fyller en stor del av romanen, er de fantasiene som Gerd bruker til å forklare alt hun ikke får vite: hva som skjedde med faren, og hva Kajsa og Maja gjør når hun selv ikke er til stede. Alt dette er med på belyse Gerd fra ulike sider og gir leseren et godt innblikk i hennes sinn.

Løvetannsang er også en svært spennende bok. Hagerup kan kunsten å holde tilbake informasjon, og romanen er full av gåter og merkelige detaljer, som samles i en helhetlig forklaring i de siste kapitlene. Som en dreven kriminalforfatter gir Hagerup en forklaring som oppleves som både overraskende og selvfølgelig, og som får leseren til å se hele romanen i et nytt lys.

Men selv om Løvetannsang er en ungdomsroman med kvaliteter langt over gjennomsnittet, har den også noen svakheter som skjemmer helhetsinntrykket av boka. Mest iøynefallende er den grovt karikerte framstillingen Hagerup gir av romanens bipersoner. Gerds utbrente mor går bare omkring og presser fingrene mot tinningen og sier «det orker jeg ikke akkurat nå», mens farmora er en tvers igjennom ond person som åpenbart ikke har annet å gjøre enn å terrorisere sin avdøde sønns familie og nekte dem å spise av det fine serviset hun kjøpte i Costa del Sol. Mest av alt minner Gerds farmor om en barnehjemsbestyrerinne i en Charles Dickens-fortelling, og i selskap med romanens komplekse og fint tegnede hovedpersoner virker hun totalt malplassert.

En bør imidlertid ikke la noen små skjønnhetsfeil hindre en i å lese Hilde Hagerups nye roman.Løvetannsang er en elegant, engasjerende og spennende ungdomsbok fra en ung forfatter som for tredje gang viser hvilket stort fortellertalent hun er.