Trange stereotypier

Er det lov å ønske seg en barnebok med en transkjønnet skurk? Hvor lenge må vi vente før det er mulig?

På 2000-tallet har vi fått stadig flere bøker for barn og unge der hovedpersoner eller bipersoner har en ikke-binær eller transkjønnet identitet. Denne nye litteraturen er et tydelig tegn på at samfunnet er i ferd med å anerkjenne et større mangfold av identiteter og kjønnskategorier. Det generelle bildet er at utviklingen går fort – både i virkeligheten og i bøkene

Bøkene som utvider

Cover-sosterFørst ut på norsk var ungdomsbøkene En søster i skapet (2005) av Ingunn Aamodt og Alltid Andrea (2010) av Tor Fretheim. Så kom barneromanene Eksperimentet (2015) av Harald Nortun og Vi skulle vært løver (2018) av Line Baugstø. Det var langt mellom disse bøkene, og det var sannsynligvis en av grunnene til at mottakelsen var overveldende positiv. De fleste anmelderne kommenterte slik Anne-Cathrine Straume gjorde i NRK: «Eksperimentet gir rom for å utvide stereotypiene. Det er en fin ting.» Å skrive om transpersoner for fem år siden, var sjeldent og modig.

De siste tre årene har mengden bøker, og mangfoldet blant dem, blitt langt større. Fagbøker for barn, som for eksempel Gutteboka av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl, tar opp ulike kjønnsidentiteter som noe nærmest selvsagt. For de aller minste har vi oversatte bildebøker som Her er Teddy av Jessica Walton og Dougal MacPherson og Julian er en havfrue av Jessica Love, men også den norske Ollianna av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus. For mellomtrinnet har vi Min bror er konge av svenske Jenny Jägerfeld og Jeg er Luna av Line Baugstø. For ungdomstrinnet er det en lang rekke engelskspråklige bøker tilgjengelig, i tillegg til de en kan finne på norsk: for eksempel Bursdag av Meredith Russo, Hør her’a av Gulraiz Sharif og tegneserien Dragens øye av Charlotte Sandmæl. For småtrinnet finnes foreløpig kun Regnbuesommer av Camilla Otterlei.

Julian_er_en_havfrue_OMSLAG.inddDet store flertallet av de bøkene som er tilgjengelige, gir leseren mulighet til å identifisere seg med jenter i guttekropp. Selv om vi supplerer med titler fra andre nordiske språk og engelsk, er det en overvekt av jenter. Det er kun et fåtall bøker som portretterer ikke-binære hovedpersoner eller gutter i jentekropp. Det er også påfallende at de fleste bøkene gjør identiteten til et problem. Bøkene handler om mobbing, manglende aksept og psykiske utfordringer. Selv om de triste historiene selvsagt reflekterer virkeligheten, reflekterer de langt fra hele virkeligheten, og derfor er det fint at det også fins eksempler der identiteten bare får lov til å være, og slett ikke problematiseres.

Kjønn som problem

I takt med at ulike kjønnsidentiteter har blitt vanligere i barne- og ungdomsbøker, har også anmelderne blitt mer skeptiske. Der de første bøkene ble møtt med ren velvilje, får de nyere tilskuddene både mer nyanserte og flere negative tilbakemeldinger både på form og innhold. Som for eksempel når Guri Fjeldberg anmelder Ollianna i Bergens tidende og kommenterer en tung metaforbruk. Denne endringen av kritikken er i hovedsak positiv, fordi den viser at bøkene blir tatt på alvor som litteratur og ikke bare som en politisk markering av mangfold. Dessuten fører en mer nyansert litteraturkritikk også til at diskusjonen rundt kjønn blir mer nyansert. Fjeldberg viser hvordan Dahle havner i et dilemma når hun må la Ollianna bli litt ekstra jentete for å understreke at hun er jente, og dermed bekreftes de tradisjonelle kjønnsrollene: «Du må smøre tjukt på for å bli tatt på alvor som noe annet enn en variasjon av det biologiske kjønnet du er født med.»

Cover-regnbuePå den annen side er det noen av kritikerne som markerer motstand mot utviklingen. De anmelder ikke litteraturen, men identiteten til de fiktive personene. Det verste eksemplet jeg har sett på dette er Valerie Kubens i Fædrelandsvennen da hun anmeldte Regnbuesommer. Hun omtaler transpersoner i barne- og ungdomslitteraturen som «siste skrik», og er sjokkert over at forfatter Otterlei og illustratør Tiril Valeur kan la hovedpersonen Simone fortsette å være forelsket i Aaron etter at hun har fått vite at han tidligere hadde et jentenavn. Det er ifølge anmelderen «usannsynlig, og utenkelig» og hun påstår at boka med dette «fornekter virkelighetens forvirring og smerte.» Gjennom hele teksten nekter anmelderen å anerkjenne Aarons identitet. Hun kaller ham «gutten» i anførselstegn, «jentegutten» eller hevder at han «egentlig er jente».

Kubens anmeldelse er både lett og fristende å harselere med, men anmeldelsen er også interessant fordi den eksemplifiserer to fenomener. For det første viser den fram hvordan anmeldere mister faglighet når deres verdisyn eller identitet blir truet. Kubens blir ensidig fokusert på bokas verdiformidling. Hun markerer sin uenighet og glemmer å se på bokas litterære kvaliteter. Det er umulig å avgjøre om Regnbuesommer er en god eller dårlig bok etter å ha lest Kubens tekst. Det eneste avisleserne vet etter endt lesing, er at hun synes synd på alle transpersoner.

For det andre viser Kuben fram det gapet som oppstår mellom to virkelighetsforståelser når et samfunn endrer seg raskt. Kuben henger igjen i fortiden, der et brudd på kjønnsnormen nødvendigvis innebærer skam og hets. I hennes virkelighet er det ikke plass til transpersoner med en lykkelig barndom. På den motsatte siden av gapet eksisterer en ny virkelighet der mange ulike identiteter er mulig. Debatten mellom disse to virkelighetene er polarisert, og den gjør det også vanskelig å snakke nyansert om kjønn. Hvis vi velger feil ord, havner vi raskt i feil leir.

Språk som problem

Det er en gjennomgangsmelodi i mange anmeldelser at både forfattere og kritikere er redde når de skal språkliggjøre identitetstematikken. Kaja Schjerven Mollerin skriver om denne felles angsten når hun anmelder Jeg er Leona: «Hele sakskomplekset er omsluttet av utrygghet, og det bidrar til å skape et trangt rom å tenke i. Også Baugstøs bok er litt preget av en slik påpasselighet, som om hun vegrer seg for å stille åpne spørsmål om materialet.» Dette er velviljen fra de første anmeldelsene i en ny form. Først var man glad på de unges vegne. Endelig er bøkene her! Så ble man engstelig på de unges vegne. Kjenner de seg igjen? Ble det rett?

Cover-hor-herDet er ingen grunnløs angst. Som kritikerfadder og prosjektleder i Uprisen blir jeg stadig konfrontert med hvor sårt det kan være å føle seg misforstått, og kanskje særlig når man er ung. Ungdomslitteraturen er et sted å kjenne seg igjen. Et sted å finne de personene som gjør at du føler deg mindre alene. I fjor var Hør her’a blant de nominerte til Uprisen, og en av anmelderene på nettsiden satte ord på skuffelsen over ikke å bli sett på riktig måte: «Jeg (som en transperson) mener også at boka ikke burde inkludert en så dårlig skrevet transperson. Og det såret meg dypt når alt ble håndtert så dårlig, med feil navn/pronomen [fortsette å bruke han/Ali] til den transkjønnede søstera.» Det hjelper ikke leseren at forfatterens intensjon var god. Det gjør likevel vondt.

Så vi har et stykke igjen å gå. Transpersoner har en soleklar rett til å bli portrettert og kjenne seg igjen i den litteraturen de leser. Men forfatterne bør ha en like soleklar rett til å portrettere transpersoner på sin måte og i alle typer roller. For øyeblikket eksisterer det for få slike personer å speile seg i, og det er naturlig at transkjønnede barn tar portrettene personlig. Det er først når en forfatter kan skrive om en transkjønnet skurk, uten å møte emosjonell motstand, verken fra en fortidig eller nåtidig generasjon, at bøker med transpersoner kan vurderes som litteratur ­– og ikke først og fremst som politikk.

 

Damián Arguimbau (barne- og ungdomsbokkritiker i Kristeligt Dagblad, København), og Petra J. Helgesen (prosjektleder i Foreningen !les) skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp, send en e-post til redaksjonen@barnebokkritikk.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.

 

 



Skrevet av:

Kommentarer