Trår varsomt om T. Rex
Boktittel: Slik levde T.Rex
Forfatter: Jørn Hurum
Illustratør: Esther van Hulsen
Forlag: Ena
Årstall: 2021
Antall sider: 47
Paleontolog Jørn Hurums Slik levde T.Rex er langt unna en norsk oppfølger til filmene om Jurassic Park. Som leser vil du bli overrasket, og kanskje skuffet, når du skjønner at verdenshistoriens farligste rovdyr har fått en følsom forundringsbok.
Det handler om livets sirkel. Først skal vi forundre oss over egget, som i seg selv er et under – tenk at det enorme beistet, større enn en elefant, krøp ut av et egg. Så begynner forfatteren på en forsiktig sti, for hva kan man påstå uten klare fakta? Hva spiser egentlig nyfødte barn av en art som døde ut for 60 millioner år siden? Ble de matet, var de åtseldyr, eller jaktet de på insekter og mus? Så vidt denne anmelderen vet er det aldri funnet egg av Tyrannosaurus rex, kun av en forgjenger. Dermed vet vi heller ikke hvor store kullene var, og om det var sannsynlig at de voksne passet på barna sine. Det eneste vi vet er at de vokste fort, og at en tenåring var over seks meter lang. Forfatteren kan heller ikke påstå for mye om dyrets hud, kanskje hadde barna fjær?
Voksenlivet er også en spekulasjon. Selv om vi vet at det er bittmerker i alle skjeletter som er funnet, sier ikke det noe entydig om hvordan de levde. Kommer bittene fra jakt, kamp om åtsler – eller fra kampen om en make? Det er ingen tvil om at Tyrannosaurus rex var i stand til å drepe, derimot er det uklart hvor bevegelig den var, spesielt som voksen.
Likner på en kylling
I Slik levde T. Rex er forfatter og illustratør enige om et lavmælt uttrykk. Illustratør Esther van Hulsen har gjort forhistoriske dyr til sin spesialitet, og denne gangen trer Tyrannosaurus rex forsiktig fram, i dus og løs blyantstrek, med noen innslag av farger. Det er spennende å bla om de første sidene. Her brister skallet på egget, og med fin blyant blir vi ført fram til der fosteret klekkes ut. Det likner litt på en kylling, men så ser vi de enorme tennene til moren, og skjønner at det er en nyfødt Tyrannosaurus rex. Eggene er for øvrig avlange, og det står skrevet at de er på størrelse med en håndball. Samtidig anslår andre kilder at eggene sannsynligvis var tre ganger så store, så en voksen medleser kan av og til savne noen fotnoter, men aksepterer at det ligger utenfor denne sjangerens format.
Også illustratøren holder seg til fakta, men står litt friere til å bidra med undring. Hun utfordrer oss med en tegning av et lite tyrannosaurusbarn som jakter på en øyenstikker. Hva tror vi selv, virker det sannsynlig? Illustrasjonene står i godt samspill med teksten, speiler stemninger og gjengir dramatiske situasjoner med nerve. Men det er få visuelle påstander om flora og fauna utenom de dyrene som blir omtalt. Esther van Hulsen vil kanskje ikke risikere noe som ikke er historisk korrekt? Derfor skjærer det litt i øynene når vi midtveis møter et enkeltstående fantasitre hvor samspillet mellom grener og løvverk bryter de fysiske lover.
Et uhyre i armkroken
Med sitt lille format og mange tegninger egner boken seg godt for samtale og undring i armkroken. Men målgruppen er likevel litt uklar. Man bør vel ha et visst kjennskap til selve myten om dyret, før man blir nysgjerrig på de tørre fakta? Språklig består teksten av tydelig forklarende enkeltsetninger, og boken er dermed egnet til tidlig lesetrening. Samtidig virker det ikke som designeren har vært seg bevisst denne bruken, og kunne med fordel brukt større skrift.
Det er vanskelig å kreve større dramatikk i en barnebok som insisterer på å forholde seg til fakta om en så fjern fortid. Krokodillen er også et stort rovdyr som legger egg, og der vet vi mye mer, blant annet hvordan de forholder seg til barna sine. Men en bok om Tyrannosaurus rex må koke suppe på en liten spiker av fakta, så liten at alle forsøk på ytre handlinger blir bremset av forbehold. Boken om krokodillen kunne vært konkret, dramatisk og spennende, mens Tyrannosaurus rex lever i vår bevissthet mest på sin aura, som det ultimate fortidsuhyre, det dyret som rett og slett er for stort og farlig til å kunne bevege seg på jorda i dag.
Vitenskapens svøpe
Det er et paradoks at forfatter Jørn Hurum, som har tilgang til siste nytt i moderne forskning, ikke kan overgå spenningen i eldre dinosaurusbøker. Han vet rett og slett for mye, og dermed lærer vi først og fremst hvor lite vi vet. Tankene går umiddelbart til den amerikanske klassikeren On The Trail of Ancient Man (1926), skrevet av den amerikanske eventyrer og paleontolog Roy Chapman Andrews. For nøyaktig hundre år siden, i 1921, begynte han sin ekspedisjonsrekke til Mongolia hvor han to år senere skulle gjøre det første funnet av dinosaurusegg. I den boken er det selve jakten og spekulasjonene som er spennende, men få klare fakta. Hundre år senere vet vi ikke så mye mer, men vi vet mer om hva vi ikke vet. Det er vitenskapens svøpe, og i dette tilfellet har den nok lagt visse begrensninger på en barnebok.