Trass for trassens skyld

Bildeboka Enhjørningen som sa nei er oversatt fra tysk, og den opprinnelige tittelen er «Das NEINhorn». Forfatteren er Marc-Uwe Kling, som også er slam-poet, komiker og låtskriver. Han har skrevet flere barnebøker i humoristisk eventyrstil. Illustratøren Astrid Henn har illustrert flere av disse bøkene. Enhjørningen som sa nei er den første boken i en serie, og den første av Klings bøker som er oversatt til norsk.

Frigjør seg fra rosa idyll

Boka handler om en liten enhjørning som fødes inn i en koselig enhjørningsflokk som bor i Hjerteskogen i Drømmenes land: et lykkelig sted der det ikke fins sorger. Derfor er alle forundret når den lille enhjørningen sier nei til alt. Han skiller seg allerede ut ved sin regnbuefargede man (de andre har hvit). Men han vil verken spise, vaske seg, drive med idrett eller gå på skole. Til slutt får han navnet NEIhjørningen. NEIhjørningen føler at han er født i feil skog. Han blir bare mer trassig av at foreldrene prøver å overøse han med dobbel dose kjærlighet. Han vil heller være i fred enn å bli dullet med. Derfor drar han ut på eventyr. Endelig kan han rulle seg i gjørma og skremme søte kattunger. På turen treffer han tre karakterer som er like trassige som han selv: HVAskebjørnen (som stadig sier Hva?), hunden VOFFor (som stadig spør Hvorfor det?) samt eventyrprinsessen JOlivia (som stadig sier Jo! – og som de må redde ned fra et tårn). Disse litt likesinnede blir snart hans gode venner. Sammen finner de på mye moro og fantestreker, som blant annet å forvirre de andre dyrene i Hjerteskogen.

Den første tredjedelen av boka er skrevet i verseform med enderim. Uten å ha lest den tyske originalen, tenker jeg at det må ha vært utfordrende å oversette disse rimene på god måte. Det skal imidlertid sies at jeg gjennomgående opplever at oversetter Elisabeth Beanca Halvorsen har gjort en god jobb, teksten virker veldig «norsk». Men det er noe påtvunget over versene: For å få til enderimene brukes iblant avanserte ord som «fossestryk» og «pjokk». Versene er også preget av en litt overdådig stil:

Manken var fyldig og fløyelsmyk,
pelsen blank som et fossestryk.

For et hode, for et horn, for et blikk så bløtt …
Alt ved enhjørningen var så dikkedikkesøtt!

Den påtvungne enderims-stilen tar etter hvert slutt fordi NEIhjørningen selv er lei av «rim-fjaset»! Dette er altså et forfattergrep, det er meningen at vi skal bli slitne av rimet. Det er allikevel et risikabelt prosjekt av forfatteren å gjøre første tredjedel av en barnebok såpass vanskelig tilgjengelig – han kan miste leserne på veien. De siste to tredjedelene av boka fungerer tekstlig bedre.

Boka har en enkel handling i bunn, og henvender seg dermed klart til de yngste, som ikke selv kan lese, eller nettopp har lært det. Jeg leser derfor teksten høyt som om jeg skulle lest den for et barn, og da fungerer den ikke optimalt. Rett som det er blir det krøll på tunga av komplisert sammensatte setninger, og jeg overveldes av bokas tekstmengde. Her er lange replikkvekslinger og ord-leker med artige poeng, men som ikke er så lett å formidle i høytlesning, som «EHHHsel» og «HVAskebjørn». Dette er mest artig for dem som leser godt selv, men som jeg antar vil synes historien er for enkel.

Illustrasjonene er i en sjarmerende, sikker strek, og NEIhjørningen og hans venner fremstår som artige, søte og egenrådige karakterer. Stilen passer godt til målgruppen. Det er behagelig og spennende å titte på den fantasirike eventyrverdenen i pastellfarger som Astrid Henn har skapt til teksten.

Ensidig karakter

Jeg syns det er vanskelig å bli skikkelig engasjert i boka. Som nevnt står språket i veien. Men det er også noe annet som butter: Jeg opplever ikke NEIhjørningen som en helt troverdig karakter. Selv om jeg forstår at han er lei av å bli dullet med, lei av det rosenrøde livet til enhjørningene. Selv om jeg liker at han tar ansvar for eget liv, frigjør seg og lever ut litt naturlig «slemhet». Men det er som om han bare har én egenskap: å være i opposisjon. I starten har han grunn til å være trassig. Etter hvert virker det som han bare er trassig for trassens skyld. Han fremstår dermed mer som en klisjé enn som en hel karakter. Det er litt kjedelig at han aldri viser andre sider av seg selv.

Et fint, interessant poeng vi imidlertid kan trekke ut av boka er at NEIhjørningen savnet motstand hjemme. Vennene han traff, som var like trassige som han selv – ga ham motstand, og han kjente seg igjen i dem. Han traff sin gjeng. Dermed fikk livet mening: «For det er mye morsommere å være trassig sammen med andre enn hver for seg.»

For et barn i såkalt trassalder, vil det nok være gøy å lese om noen som sier nei til alt og som går egne veier. Dersom teksten hadde vært mindre komplisert, så hadde fortellingen vært mye enklere å få med seg for de yngste leserne.

Historien er bygget litt opp som et eventyr, men i stedet for en avsluttende moral, gir den oss en mer åpen og humoristisk – litt overraskende slutt. Vi får presentert 25 andre snodige dyrepersonligheter. Leken med å blande navn med personlighet fortsetter. Leserne blir oppfordret til å dikte sine egne historier om for eksempel Kjekkorn (et selvsikkert ekorn), Blablaguar (en jaguar som babler), Glohest (en flodhest som glor) og Fisbjørn (en isbjørn med luft i magen).

Boka har kvaliteter, som humor og absurditeter. Men siden den presenteres som bildebok for barn fra tre år, vil jeg si at den reddes av de vakre og gøyale illustrasjonene. Og fordi det også er noen tegnede snakkebobler med korte replikker, for eksempel NEI! og JO! når NEIhjørningen og JOlivia krangler, går det an å få med seg mye av poengene uten å forstå all tekst.