Lemen – fjellets hjerte
av Nina E. Eide og Inger Lise Belsvik (ill.)
Mangschou 2020
52 sider

Lemen
av Kirsti Blom og Rolf Anker Ims
Ill: Diverse fotografer
Cappelen Damm 2019
64 sider

Traust om fjellets nøkkelart

To konvensjonelle sakprosabøker om lemenartens liv og levnet som kunne frigjort seg mer fra skolebok-formatet.

En bokanmelder kan gjøre seg skyldig i mange synder. Det å ønske seg en en annen bok enn den man leser er en av dem. Likevel drister jeg meg til å ønske at Lemen – fjellets hjerte og Lemen hadde vært mer utprøvende i formen, i stedet for at de presenterer arten etter modell fra naturfagsbøker og leksikonartikler. Jeg ønsker meg en mer litterær fremstilling av et enkelt lemens liv og historie, der generell kunnskap om arten kom til uttrykk gjennom en slik «personifisert» lemenskikkelse. Verken Lemen – fjellets hjerte eller Lemen byr med andre ord på noen nyskapende fortellergrep, og det gjør dem til to nokså kjedelige sakprosabøker.

AsgeirHelgestad1-pusser-seg

Foto: Asgeir Helgestad

Hulter til bulter-preg

Lemen av Kirsti Blom og Rolf Anker Ims er bok nummer 10 i forfatternes dyrebok-serie. Språket til Blom ligger tett på referatstilen i leksikonartikler, men virker mindre klipp og lim-preget enn det som for eksempel var tilfelle i boken Snøugla. Boken har et noe uorganisert hulter-til bulter preg, og en del tall og fakta kunne med fordel blitt fremstilt mer barnevennlig. Selv en voksen bokanmelder har problemer med å henge med i den mitraljøse-lignende presentasjonen av uker, dager, vekst og drektighetsperioder til lemen, slik som her:

Et hannlemen i nabolaget stikker innom og parer seg med lemenmor selv om hun akkurat har født. Hun blir drektig på nytt. (…) De nyfødte klarer ikke å holde på varmen selv, og mor varmer dem. Men når de er åtte og ni dager gamle, åpner de øynene og pelsen vokser ut (…) Etter fjorten dager er det slutt på å suge seg god og mett på mor. Nå veier de små tolv til seksten gram. Døtrene er allerede gamle nok til å pare seg for å bli mødre selv. (…). Lemenmor har det travelt. Et nytt ungekull er ventet tjue dager etter det forrige (…) Unge hunnlemen kan bli mødre når de er fem uker gamle.

Små lesere vil nok finne blandingen av dager og uker ekstra utfordrende. I tillegg savner jeg at boken forteller meg tydelig hva som særpreger nettopp lemenartens evne til å føde sammenlignet med andre fjellgnagere. Det er den eneste arten som føder unger om vinteren, noe jeg lærte i den andre boken: Lemen – fjellets hjerte.

Måten informasjon presenteres på i Lemen virker til tider noe inkonsekvent og tilfeldig strukturert. På side 15 finner vi for eksempel en detaljert beskrivelse av lemenkroppens utseende, der det står følgende om pelsen: «Hanner og hunner har omtrent lik pels. Selv om de røyter og skifter pels vår og høst, er pelsfargen den samme både vår og vinter».

BardBredesen5-vann-speil

Foto: Bård Bredesen

Siden tema er pels og pelsfarge, er det vel naturlig å utdype hva som særpreger nettopp lemenpelsens farger? Men det er først på side 43 at boken følger opp pels-tematikken fra side 15: «Hvorfor har lemenpelsen de samme fargene som veps, humle og tiger? Er det for at de små kruttønnene skal se farlige ut? Eller er det for å gå i ett med laven på steinene?»

Hadde stoffet vært bedre organisert og språket mindre oppramsende, ville Lemen fremstått som mindre overfladisk enn den nå gjør. Det overfladiske preget blir forsterket av at bokens rike billedmaterial er hentet fra hele 26 ulike fotografer. Her er mange, og for så vidt fine, bilder av lemen, men bokens visuelle uttrykk spriker i alle retninger. Uttrykket minner litt for mye om skoleelevers hjemmesnekrede oppgaver med bilder lastet ned fra Google, og gir utgivelsen et billig preg.

ErlendHaarberg14-angrep

Foto: Erlend Haarberg

Godt av konkurranse

Bloms dyrebøker kan ha godt av litt konkurranse, noe de får i Lemen – fjellets hjerte av Nina E. Eide og Inger Lise Belsvik. Interessant nok finner vi sprik mellom bøkene i det som burde vært udiskutable fakta i en faktabok. For hvor ung kan en lemenmor egentlig være når hun får sine første barn? I Lemen – fjellets hjerte opereres det nemlig med andre tall: «Lemenet blir kjønnsmodent bare tre uker gammelt. Etter paringen tar det bare tre uker før ungene blir født.» Her blir de mødre etter seks uker. I Lemen står det at de blir mødre etter fem uker. Noen slurver med tall.

Lemen_5-bol

Lemenbol. Ill: Inger Lise Belsvik

Lemen – fjellets hjerte er mer pedagogisk, bedre språklig og mer visuelt gjennomarbeidet enn Lemen. Det kunstneriske uttrykket til Inger Lise Belsvik har et egenartet preg. Det pedagogiske viser seg allerede i innledningen, der lemenet sammenlignes med elefanten for å illustrere hvilken sentral funksjon begge artene har for alt dyre- og plantelivet i dyrenes respektive habitat. Boken beskriver lemenartens leve- og virkemåte på en oversiktlig måte, og fortaper seg sjelden i detaljer.

Forfatterne har valgt en entusiastisk formidlertone med livlig bruk av utropstegn: «I januar ligger snøen dyp. Under snøen lever lemenene vinterlivet sitt, de spiser og får unger. Men så setter det inn mildvær!» Bokens mange du-henvendelser skaper nærvær og demper referatstilen: «Kommer du for nær fjelljo-reiret, vil fjelljoen styrtdykke mot hodet ditt og sparke til. Den kan også prøve å lede deg bort fra reiret ved å skrike og spille skadd. Smart, ikke sant?»

Lemen_18-var

Vår. Ill: Inger Lise Belsvik

I Lemen – fjellets hjerte lærer vi hva som skiller lemen fra andre smådyr, og hvorfor den er en viktig art i vår fjellheim. Boken får godt frem at antall lemen svinger fra år til år, blant annet ved at det er tegnet inn en liten bølgekurve (med flere bølger) på hver side, med et hjerte som enten beveger seg nedover eller oppover på disse bølgene. Slik kan leseren se om teksten handler om veien opp mot et toppår, et såkalt lemenår, eller om veien ned mot et bunnår.

Dyreliv i sin alminnelighet

Dyreliv i sin alminnelighet på fjellet er gitt god plass i Lemen – fjellets hjerte. Boken byr på en- og tosiders fargesterke tegninger av snøugle og andre dyr som livnærer seg av lemen.  Illustrasjonene av generelt dyreliv har den ulempen at det artsspesifikke ved lemenlivet til tider havner utenfor fokus. Lemen er innarbeidet i det norske språk gjennom metaforer som «lemenmarsj» og «sint som et lemen». Hvorfor er de så sinte og hvorfor går de i flokk? Blom og Ims behandler disse spektakulære sidene ved lemenarten på en god og interessant måte, mens Eide og Belsviks bok blir for generell på flora og fauna.

Lemen_11-snomus-fjellrev

Omgivelser. Ill: Inger Lise Belsvik

Begge bøkene gjør leseren klokere

Dagens dyrebøker inneholder ofte noe om klimaendringer, som sjelden er godt nytt for planter og dyr. Begge bøkene unngår heldigvis å bli apokalyptiske i språkbruken. De beskriver konsekvensene av pågående klimaendringer på en nøktern og forståelig måte. Lemen bygger nemlig bol under snøen og lever av mose. Ved mildere vær blir snøen våtere og synker sammen. Når det fryser på igjen, dannes is rundt mose og lav. Da kan verken lemen, rein eller andre dyr få i seg mat. Lemen er foreløpig ingen truet art, og jeg synes begge bøkene lykkes godt med å få leseren til å forstå hvor viktig lemen er som nøkkelart, og hvordan den lille sinnataggen påvirker alt dyre- og planteliv på fjellet.

 



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.