Tre av årets billedbøker fra Gyldendal

Tittel: Jeg
Tekst: Svein Nyhus
64 Sider
Gyldendal 2004

Jeg

Svein Nyhus

Gyldendal

2004

64

["88"]

tittel: Formel og Pi, til Vannliljeviken
Tekst: Annine Qvale
48 Sider
Gyldendal 2004

Formel og Pi, til Vannliljeviken

Annine Qvale

Gyldendal

2004

48

["88"]

Tittel: Mamma er en luftballong
Tekst: Stina L. Ørdal
40 Sider
Gyldendal 2004

Mamma er en luftballong

Stina L. Ørdal

Gyldendal

2004

40

["88"]

Mangfold og kvalitet

Tre billedbøker, tre forfattere, ett forlag, hva er likheten? Forfatter og illustratør er en og samme person, det gjør bøkene helhetlige. De er alle gitt ut i Gyldendals serie «Bildebøker for småbarn», og alle tre bøkene er knakende gode, på helt ulike måter. 

Svein Nyhus
er produktiv på billedbokmarkedet. I høst er han aktuell med to billedbøker; Jeg der han står for både tekst og illustrasjon, og Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet der Nyhus illustrerer prinsesse Märtha Louises tekst.

Jeg er Nyhus’ sjette bok der han står for både tekst og bilde. Han har i samarbeid med blant andre Gro Dahle vist at hans illustrasjoner både utdyper og forsterker teksten; tenk bare på Sinna mann der pappas ruvende gråpapirrygg sveller utover boksiden og truer alt og alle, og forsterker Dahles eminente tekst.

Ingen er en annen bok der Nyhus står for tekst og illustrasjon. En merkelig poetisk, ordlekende og litt skremmende bok som blir en slags motsats til dagens Jeg. I Jeg griper Svein Nyhus tak i barns undring over seg selv og av verden, som ender opp med utforsking av egen navle, egen kropp. En bok om barns refleksjoner, slik vi voksne opplever barns umiddelbare og eksistensialistiske holdning til verden. En utvidet versjon av Inger Hagerups fantastiske knappe og uendelig rommende dikt ”Mauren”, som konkluderer med «Er du større enn deg selv kanskje?».

Hvor begynner jeg, hvor slutter jeg? Spør gutten. Han er umiskjennelig tegnet av Svein Nyhus, rund i hodet og posebuksete. Det beste ved Nyhus’ illustrasjoner er omgivelsene rundt denne gutten. Illustratøren boltrer seg i maleriske virkemidler. Han lar fargene flyte i hverandre slik at de danner et univers med stjernetåker, for i neste bilde å være solskinnet på veggen i barnerommet. Et mylder av detaljer, mer eller mindre konkrete og abstrakte blandes med brede penselstrøk som krysser hverandres vei. Imellom hopper små kaniner og et persongalleri vokser frem.

Nyhus’ illustrasjoner er en like viktig del av boken som teksten er det. Der teksten minimaliseres i knappe verselinjer, vokser bildene frem og forteller videre. Og oppe i dette maleriske mylder dukker Jeg opp, lysende og med tusen spørsmål, som den lille prinsen i Antoine Saint-Exupérys bok Den lille prinsen.

Svein Nyhus strekker illustrasjonene og tekst langt i denne boken. Den er helhetlig og spennende og jeg synes han blir bedre for hver bok. 

Annine Quale
står støtt i en helt annen billedboktradisjon. Hun er billedkunstneren som også lager barnebøker. Hennes røtter synes å være i den engelske tradisjonen der Arthur Rackham (1867–1931) er nestoren som illustrerte Hans og Grethe, Rip van Winkle, Alice i Eventyrland, Peter Pan og Det suser i sivet så det sitter for alltid i flere generasjoners bevissthet. Denne snirklete, tett-på, finlinjete, pennetegning-tradisjonen, med et utall detaljer, er det Quale lener seg mot i sin litt vemodige historie: Formel og Pi, til Vannliljeviken.

Pi er et litt udefinerbart dyr i menneskeham, antakelig av museslekt. En skogens vandringsmann, som forlaget så vakkert beskriver ham. «Han sover noen ganger under en sopp eller en blomst, drikker av morgenduggen og lever av det skogen kan gi ham». Men så en dag møter han Formel, en bitteliten sjenert fyr som gjerne vil bli vennen hans. Dermed har Pi, ganske motvillig, fått en følgesvenn og venn for livet. Formel trives best under sin altfor store hatt, og dermed leder Pi vandringen i skogbunnen, med et tau bundet fast til følgesvennen. Først den dagen båndet mellom dem brytes, forstår Pi hvor verdifullt vennskap er. Han oppsøker vennen, og innrømmer at også han trives best sammen med Formel, og at han vil være der vennen er, hele tiden.

Historien er for så vidt enkel, og tema er velkjent, men det er skrevet i en slik poetisk, litt langsomt undrende stil. Det passer som hånd i hanske til bildene, for dette er bilder og illustrasjoner i ett. De viser handlingen, slik den fortelles, men utdyper den i detaljene. Og bildene rammes gjerne inn av ornamenter formet av maur, som trekker en rød tråd bokstavelig talt gjennom hele boken. Her er tungt, grønt løvverk som rammer inn landskap og våre venner på reise. Her er et bilde av Pi på vandring i en skogbunn halvt oppløst i fuktig dis, og med en skog av vannliljer, så vakkert tegnet og kolorert med akvarellfarger, et smykke av et bilde!

Annine Quale har tidligere funnet opp et lignende fabelunivers i to bøker om «Kastanjefolket». Jeg har dessverre ikke lest bøkene, men jeg har allerede skrevet dem opp på ønskelisten til jul. Billedbokkunstnere av Annine Quales kaliber er det få av.

Stina Langlo Ørdal
er for meg et helt nytt bekjentskap. Og jeg vil gjerne se mer av henne. Oppskriften på billedboka «Mamma er en luftballong» er velbrukt, enkel og god: Tiras mamma har en mage som er kjempestor som en luftballong. Det er en baby inne i den, sier de voksne, men Tira tror ikke helt på det. Hun liker bedre å tenke på magen som en luftballong. En luftballong Tira svever sammen med høyt oppe. Men en dag er mamma reist til sykehuset, og luftballongen har blitt en lillebror.

Handlingen er enkel. Teksten er lettfattelig, minimal og den er god å lese høyt. Men dette er fremfor alt en billedbok. Målgruppa er fra 4-8 år ifølge forlaget. En våken 10 åring likte den også. Og jeg liker illustrasjonene veldig godt. De er så oppfinnsomme i sin barnaktige stil. Dette er villete barnetegninger, en villet naivisme, langt mer leken og uvøren en jeg vanligvis ser. Forenklingen av mammaens store mage er fornøyelig. Magen er umåtelig stor og egner seg utmerket til en luftballong der den strutter rett ut fra en fyrstikkmenneskekropp. Og bildene viser alt som ikke sies i teksten; pappas fornøyde skjeggstubbfjes, mamma som strikker, isbjørner som vinker til dem der de svever over nordpolen, og mammaballongen som er tjoret til bakken utenfor soveromsvinduet.

Pappa og Tira svever i en kurv under mammas mage, over kloden, til Nordpolen, til Afrika og inn i solnedgangen. Den lille babybroren anes fornøyd gjennom mage og kjolestoff. Her er klare sterke farger, rom uten grenser og vegger. Nærbilder av et blidt barneansikt med blyantkrusedulle-hår. Et stort landskap i en blanding av pastell, strektegning og collage (biler og fly er klippet ut av fotografier ). Her er ikke noe sentralperspektiv. Rommet er åpent, jorda er rund og hus og trær brettet ut – slik barn tegner, slik barn ser det. En fornøyelig bok!