Tre bildebokforfatterdebutanter: Vilja på handletur, Søppel og Mormor i speilet

Bildebøker
Lene E. Westerås (tekst)
Akin Düzakin (Illustrasjoner)
Vilja på handletur
32 sider
ISBN: 9788299763967
MARGbok 2010

Vilja på handletur

Lene E. Westerås

MARGbok

2010

32

Max Estes (tekst ogIllustrasjoner)
Søppel
40 sider
ISBN: 9788202334079
Cappelen Damm 2010

Søppel

Max Estes

Cappelen Damm

2010

40

Endre Enghaug (tekst)
Flu Hartberg (Illustrasjoner)
Mormor i speilet
34 sider
ISBN: 9788253032856
Omnipax 2010

Mormor i speilet

Mormor i speilet

Omnipax

2010

34

TRE BILDEBOKFORFATTERDEBUTANTER

Anmeldt av Linn T. Sunne

Hvordan løser tre debutanter samspillet mellom tekst og bilde, mellom forfatter og illustratør? Og hvorfor er det en konvensjon å sette forfatterens navn først når bildebokas opphavsmenn eller –kvinner skal nevnes?

Bildebokas muligheter og begrensninger
Å sette seg ned med en bildebok og et barn er som regel en takknemlig oppgave. Den voksne leser teksten, barnet leser bilder og lytter. Det er et flott utgangspunkt for samtale, språktrening og refleksjon. Formatet gir også utfordringer. Tekstmengden er som regel begrenset, og det skal fortelles en helhetlig historie i tekst og bilder i løpet av et forholdsvis lite sideantall. For forfattere og illustratører gir bildeboka mange valg og muligheter for samarbeid. Vi skal se nærmere på de valg som har blitt gjort i tre debutantbøker.

Teksten i bakgrunnen
I Mormor i speilet forteller tekst og illustrasjoner hver sin del av historien, ja faktisk hver sin historie. Teksten er en tradisjonell historie om Pelle og mormor, der Pelle har tatt på seg å leke med Mormor. De leker gjemsel, lager mat, handler og Pelle legger seg. I teksten er det gjort lite ut av dette, og det skjer ikke noe ekstraordinært. Men det gjør det i illustrasjonene! Mormor i speilet gjør helt ville ting og hjelper Pelle med å leke med mormor. Mormor i speilet pusser tenner med dobørsten, hun bøtter innpå godteri, sjonglerer med maten og råbygger legotårn.

En voksen leser vil fort trekke konklusjonen om at mormor i speilet er Pelles strategi for å komme gjennom en ganske kjedelig kveld med mormor. I første oppslag sier Pelle at han heller vil være med mamma på kino denne kvelden. For en barneleser er dette moro, rett og slett. Ideen om mormor i speilet er god og gøyal.

Å fortelle en historie sammen
Flu Hartberg har illustrert boka. Strekene er tydelige, også i speilet, og Hartberg har brukt fargeblyant og forskjellig underlag. Flatene er urolige og det er brukt mange forskjellige farger. Det humørfylte og røffe fungerer fint som helhet, men jeg syns ikke at teknikken fungerer så godt i ansikter, mormor blir nesten grotesk gammel.

Hartberg og Enghaug har gitt hverandre plass til å fortelle historien om mormor i speilet. Mormor i speilet er nesten ikke til stede i teksten, broderiene foregår i illustrasjonene og ikke på tekstplanet. Boka framstår som et vellykket samarbeid der to fagpersoner har tenkt en historie sammen og løst oppgaven i fellesskap.

Lekkert utseende pedagogisk prosjekt
Max Estes har valgt å ta hånd om hele oppgave selv. Han er både forfatter og illustratør av Søppel. Den handler om arbeidsdagen til Oskar og Sigmund som er søppelkjørere. Vi får vite mye om hva de gjør, litt om hva som skjer med søpla, og ikke minst blir leseren oppfordret til å legge merke til søpla og de som fjerner den for oss. Et fint pedagogisk prosjekt, men overtydelig pedagogikk blir lett irriterende. Når Estes klarer å vise, og ikke bare fortelle, fungerer teksten naturligvis best.

Lesere er ulike, og for meg var det historiene i boka som fenget. Vi får bare en liten flik av dem, to oppslag der Sigmund og Oskar finner rare ting i søpla, blant annet en bamse som har vært på eventyr. Dette pirrer nysgjerrigheten min, og jeg vil også gjerne vite mer om Sigmund og Oskar. Hva gjør de når arbeidsdagen er over og det fremdeles bare er morgen? I denne boka er de nærmest stiliserte personer og er nok ikke ment å være noe annet.

Temaet søppel er spennende, men kunne også vært utdypet mer. Hva er for eksempel celluloseprosess? Jeg aner fremdeles ikke. En spissing av boka som fagbok hadde vært fruktbar. Vi kan gjerne få sympati for søplekjørere, men på en mer elegant måte enn å bli fortalt at vi skal ha det.

Bokas styrke er tematikken som vil fenge mange og de tiltalende illustrasjonene. Boka ser lekker ut, med avstemte collager og mange grunnformer og stiliseringer framstår den som harmonisk for leseren.

Tekstmengden er liten, og tekst og bilde framstår som integrert i hverandre. Hva som har kommet først av tekst eller bilder er ikke mulig å avgjøre, og heller ikke så interessant. En klar fordel for forfattere som gjør begge deler, er muligheten for å tenke helhet. Ulempen er at man i mindre grad får innspill på det man gjør. Her hadde forfatteren kunnet tålt litt større motstand med teksten.

Oppdrag
Lene E. Westerås debuterer med bildeboka Vilja på handletur. Med seg på laget har hun fått rutinerte og prisbelønte Akin Düzakin.

Viljas oppdrag er å handle melk og mel til pannekaker. I butikken handler hun av en dame med stor rumpe som har en liten gutt. Vilja følger etter gutten, og leker med ham.

I første oppslag er det godt å være. Vilja løper i et lyst og godt landskap, himmelen er blå, vannet blåere, sola lyser. Uroen i boka kommer først når damen med den store rumpa kaster isen til gutten med det lille hodet på bakken. I forhold til Vilja og den navnløse gutten er damen tegnet enorm.

Gjentagelser i bilde og tekst
Illustrasjonene er slik at man vil kjenne igjen Düzakin som opphavsmann. De har duse, rolige farger, barneperspektiv og mange detaljer. Typiske elementer i denne boka er hus og trær. Utenfor den lille guttens hus er et tre sagd over, og vinduene er svarte, noe som forsterker leserens uro. Andre ting som gjentas er sola og flyet. Düzakin gir bildene tolkningsrom, og det samme må sies om Lene E. Westerås’ tekst. Teksten er bygget opp med gjentagelser og bokstavrim, tegnsettingen har måttet vike for det rytmiske og suggererende.

Vilja går etter den runde dama med den store rumpa og gutten med det lille hodet og hun ser på rumpa til den runde dama og rumpa går frem og tilbake, frem og tilbake og Vilja ser på den og Vilja vugger frem og tilbake, frem og tilbake og melken i posen skvulper og skvulper og vugg og vugg og skvulp og skvulp og frem og tilbake og skvulp.

Teksten er både en styrke og svakhet. Den avhenger i stor grad av en voksen leser som finner tonen med teksten. Den er poetisk og uvant å lese og vil kanskje bli valgt bort av mange. Jeg tror også at rett formidler kan gjøre lesingen av denne boka til en opplevelse.

Dette er en bok som pirrer nysgjerrigheten min, og jeg begynte å bla tilbake etter å ha lest den. En følelse av disharmoni spres i stadig større grad i boka og løses ikke helt, det er ikke helt klart hva som har skjedd og hvordan ting egentlig gikk.

Tekst og bilde likeverdige?
Både tekst og bilde er poetiske og spiller på lag her. Illustrasjonene er et uttrykk for teksten, men også mer. Det er mitt inntrykk at teksten har kommet før bildene, i den grad det er interessant. Det er en konvensjon at tekstforfatteren står først, deretter illustratøren. Det sier noe om vår tenkning rundt bildebøker og bør være en provokasjon for illustratører generelt. Kanskje er det derfor enkelte illustratører velger å også være forfattere? Er det lettere for en illustratør å bli forfatter enn for en forfatter å illustrere egne bøker? Begge deler krever profesjonalitet, men tendensen er at terskelen for å skrive en tekst er lavere enn for å illustrere. De fleste illustratører i Norge har solid utdannelse, og det styrker fagligheten og nivået på barnebøker at også stadig flere forfattere blir uteksaminert fra den nye forfatterutdanninga i regi av Norsk barnebokinstitutt.