Eirik Newth
Hvorfor dør vi?
Illustrert av Marius Renberg
56 sider
Gyldendal 2005

Bjørn Arild Ersland
På jakt etter gull og gråstein
Illustrert av Annlaug Auestad
52 sider
Omnipax 2005

Steinar Myhr og Bjørn Gjefsen
Jakten på det røde gull
Illustrert av Ane Nordvik Hasselberg
84 sider
Orkana 2005

Tre fagbøker om døden, gruvedrift og gull

Tre fagbøker

Det er pussig at tre så solide fagbøker likevel kan variere så mye i kvalitet. Og at det ikke går an å lage et korrekt registerapparat.

En bok om døden, en bok om marinarkeologi og en bok om kobbergruver, særlig på Røros. Tre vidt forskjellige temaer, og alle bøkene er svært så solide, rent faglig. Likevel varierer kvaliteten – det viser antagelig at fagkunnskap ikke er tilstrekkelig for å lage gode bøker, selv om ingen av disse tre er direkte dårlige.

Skal man rangere dem kvalitativt, kommer Eirik Newths Hvorfor dør vi? ubestridelig på topp. Temaet er vanskelig, men Newth klarer å omgås det uten å skremme og uten å dulle med leseren. Klart, nøkternt og lettfattelig redegjør han for dødens mange aspekter, uten å måtte ty til nødgrep av typen «Det er ikke så farlig, skal du se» eller «Det går nok bra likevel». Utgangspunktet er at alt dør før eller senere, døden er en ufravikelig del av livet, og vi kan bare innrette oss deretter, og gjøre livet best mulig. Det er ikke engang gitt at best mulig er ensbetydende med lengst mulig.

Fordi vi ikke forstår døden, i og med at ingen vender tilbake og kan fortelle om den, blir den ikke minst et religiøst fenomen, og de forskjellige religioners forestillinger om døden, evig liv, sjelevandring og gjenoppstandelse får en grundig gjennomgang. Døden er et religiøst, biologisk og medisinsk fenomen, og alle disse aspektene forklares. Hele boken er vakkert gjennomillustrert med fotografier og tegninger – historiske, av kunstverker eller rent illustrerende. Ett sted forklares det ikke hva et fotografi forestiller, og det virker dumt. Det samme kan sies om det faktum at innholdsfortegnelsen løper fullstendig løpsk på slutten av boken.

Bjørn Arild Erslands På jakt etter gull og gråstein, med undertittel Marinarkeologi for barn, er egentlig laget som to bøker. Øverst på sidene får vi fortellingen om Bjørn Arild og hans kamerat, marinarkeologen Endre, som drar på dykkertur. Nederst på sidene forklares marinarkeologien og dens betydning for historieforskningen, for å forstå hvordan folk tenkte og hadde det før, med en del gode eksempler på oppsiktsvekkende arkeologiske funn på havbunnen – eksempler som kan oppmuntre leseren til å forsøke å finne noe selv også. Det hele er gjennomillustrert med Annlaug Auestads enkle, men greit forklarende tegninger. Begge de to fortellingslinjene er pedagogisk utmerket gjennomført, og det personlige preget gir boken liv. Et minus er det at stikkordregisteret er ukorrekt; og når deler av teksten er trykt med svarte bokstaver på mørkeblå bakgrunn, blir den vanskelig å lese. (Eirik Newths bok om døden gjør noe lignende og like ubehagelig, med svart tekst på mørkegrønn bakgrunn.)

Jakten på det røde gull av Bjørn Gjefsen og Steinar Myhr er mindre personlig og virker strengere bygget opp. Vi får vite mye om metallet kobber, om dets bruk og historie, litt om dets fysiske og kjemiske egenskaper, og en hel del om kobbergruvene og driften av dem, særlig på Røros. Til slutt er det en oversikt over noen av de andre kobbergruvene i Norge. Men det blir litt livløst, og det er ikke helt lett å forstå hvordan forfatterne har klart å overvinne fristelsen til å skrive om hvordan livet i gruvene og gruvesamfunnene artet seg for de tusener på tusener av mennesker og dyr som arbeidet, levde og døde der. Det eneste vi får, er noen setninger fra Johan Falkbergets Ann-Magritt, og én setning om at mange av arbeiderne var barn. Men lærerik er boken absolutt. Illustrasjonene er stort sett fotografier, noen av dem imponerende vakre; skissene blir kanskje litt for enkle og stive. Og heller ikke her er stikkordregisteret korrekt.

Alle disse tre bøkene kan godt leses av barn og unge i flere aldersgrupper, selv om de aller minste kanskje ikke vil ha all verdens utbytte av dem. Og man skal være veldig sart for å bli skremt av Eirik Newths refleksjoner over døden.



Skrevet av:
Kommentarer