Tre forfatterdebutanter om lengsler, sorg og drømmer

Disse tre bildebøkene handler om å bevege seg inn og ut av ulike faser og roller, enten frivillig eller ufrivillig.  Kanskje handler de også om å prøve å finne en slags balanse i tilværelsen, innimellom lengsler, sorg og drømmer?

En ku som ikke passer i bås

Sirkuskua er skrevet av debutanten Trond Ole Paulsen og illustrert av Per Dybvig, vinner av Bokkunstprisen 2013, og som tidligere har illustrert blant andre Lammet som ikke ville bli lår og Bjørn F. Rørviks bildebøker om Reven og Grisungen.

Vi møter melkekua Bodil, en ku med det største juret i fjøset og med en minst like stor lengsel etter å være noe mer enn bare en ordinær melkeku.

Når det en dag dukker opp noen vakre sirkushester som forteller om et fantastisk liv på sirkus, skjønner Bodil straks at det er sirkusku hun egentlig er. Selv om hestene ler og mener at kuer ikke kan jobbe på sirkus, sniker Bodil seg inn i sirkus-lastebilen når den kjører. Hun har nemlig stor tro på sine egne evner. Men hun må true de jålete hestene: «Hvis ikke bæsjer jeg på seletøyet deres …»

Språket er med andre ord humoristisk og direkte. Spenningen bygges opp når Bodil får problemer med melkespreng under den lange turen: vil hun eksplodere? Ikke har hun planlagt noen sirkuskunster heller. Her legges det opp til en mulig katastrofal utgang.

Idet hun ankommer sirkuset, gjør hun, selvsagt, en voldsom entre. Melka spruter mens hun hopper rundt på et jur like oppblåst som en ballong. Publikum jubler, men alt spetakkelet gjør at Bodil kobler ut ved å gå inn i sin vante rolle som paralysert stirreku.

Dybvigs stil kjennetegnes av hurtige pennestrøk og blekk som flyter, tilsynelatende ukontrollert og sølete. Allikevel er både ansiktsuttrykk og stemninger tatt fullstendig på kornet. Jeg syns tekst og bilder harmonerer godt, med den samme energiske, humoristiske og halvgale undertonen.

Et portrett av en drømmer

Etter hvert står det stadig klarere for meg at Bodil er en typisk drømmer. For henne er drømmen i seg selv viktigere enn oppfyllelsen av den. På veien hjem fra sirkuset dukker en ny mulighet opp: «Selvfølgelig! Det var ikke sirkusku hun skulle bli … Hun skulle bli politiku!»

Slik slutter historien. Forfatteren legger opp til en evig runddans. Det er jo litt tragisk; Bodil vil sannsynligvis aldri vil finne sin perfekte rolle, hun vil fortsette å lengte og drømme.

Hvorfor ble egentlig Bodil en drømmer? Kunne hun ikke bare nøye seg med å være en vanlig melkeku? Allerede på første side i boka ligger svaret, der de andre melkekuene stimler rundt henne med fiendtlige blikk: «Helt klart det største juret i hele fjøset. Kanskje det største i hele verden. Så stort at de andre kuene på marka var kjempemisunnelige.»

Bodil har noe de andre ikke har, men det har gjort henne venneløs. For å holde ut ensomheten må hun tviholde på ideen om at hun er noe helt ekstraordinært; hun er ment til noe stort. Bodil kan ingen kunster, hun er ikke grasiøs.  Allikevel tar hun sjansen på å prøve seg som sirkusku.

Kuer som Bodil har verden som sin boltreplass, intet mindre.

Livet før og etter bestefar

Olava og bestefar er skrevet av debutanten Marit Heier Lajord og illustrert av Line Halsnes, som fra før har illustrert en rekke bildebøker og som debuterte også som forfatter i fjor med Stakkars lille hjerte. Boka handler om Olava som har et svært varmt og nært forhold til bestefaren, Olav, og lærer mange ting av ham, blant annet å ro. Etter hvert blir bestefaren alvorlig syk og dør. Olava går inn i en ny fase: Livet etter bestefar. Hvordan skal tomrommet fylles?

Overtydelig om slekters gang

Teksten er knapp og inneholder en god del symbolikk, noe som bidrar til å bygge opp forventninger og øker forståelsen av temaet. Allikevel syns jeg forfatteren har vært litt for ivrig i sin bruk av klassiske symboler: I begynnelsen av boka kan vi lese at Olava, som er sju år «… er oppkalla etter bestefar Olav, som er meir enn sytti år.» Når vi i tillegg får vite at  «… namnet hennar tyder etterkommar», fremstår dette noe tydeligere enn nødvendig.

Bestefars røde skyggelue henger igjen i gangen når bestefar er på sykehuset og skal dø. Olava  fingerhekler med lilla tråd mens hun venter. Rødfargen er et sterkt symbol på energi og livskraft, og lilla en avkjølt variant av denne. Lilla er også en farge som forbindes med ventetid. Før begravelsen sier mor at Olava kan ta på den blå kjolen ‒ en enda kaldere fargevariant. Blir det litt for opplagt å bruke en slik fargesymbolikk?

Historien om Olava og bestefar starter på sensommeren, da er bestefaren frisk og glad og kan fortsatt kjøre traktor. På senhøsten blir han syk og på vinteren dør han. Å bruke årstidene som symboler på liv og død, er velkjent, men dessverre ikke særlig orginalt.

Stemningsfullt og kortfattet

Illustrasjonene til Halsnes er vakre, stemningsfulle og fint tilpasset teksten. Men, siden teksten er såpass knapp, kunne illustrasjonene med hell ha lagt til litt mer informasjon, drodlet, utbrodert. Olavas ansiktsuttrykk virker troverdig til enhver tid, men jeg savner en mer inngående skildring av bestefaren, en viktig person i Olavas liv. I illustrasjonene er han langt unna eller i profil, eller man ser bare gummistøvlene.

«Du veit at ikkje alle lever til dei er nitti.» Slik forklarer Olavas mor på skånsomt vis at bestefar snart skal dø. Olava svarer på typisk barnevis: «Tror du bestefar får saft?»

Kanskje takler barn døden på en mer praktisk måte enn voksne. Olava savner bestefaren, men finner trøst og mening i vissheten om at hun skal føre arven etter ham videre; hun skal lære å kjøre traktor, slik som bestefaren, og hun skal lære lillebroren sin å ro, slik hun selv lærte det av bestefaren. Temaet om slekt som følger slekters gang, kommer tydelig nok fram.

Vakkert om å få det vonde til å gjøre litt mindre vondt  

Frøet er skrevet av debutanten Charlotte Bråten og illustrert av Rune Markhus, som blant annet er kjent for illustrasjonene i Når alle sover.

Vi møter skilsmissebarnet Sandra. Hun veksler på å bo hos begge foreldrene, og føler seg aldri «hel»: «Når jeg er hos mamma, så mangler pappa. Og når jeg er hos pappa, så mangler mamma.» Hun er ikke engang sikker på hvilket av hjemmene som er mest hjem. Pappaen bor i det gamle huset med en ny kjæreste, som Sandra bare kaller Dumme-Marit. Hun og mammaen har flyttet til en leilighet.

Barnet tar tak i det foreldrene ikke orker

En dag finner Sandra et lite frø, som hun instinktivt føler er svært verdifullt. Hun vil ha foreldrene med seg når hun planter frøet, men de tar seg ikke tid. Samme natt har det vokst en kjempestor hest ut av frøet. Hesten heter Miff og vil gjerne bli Sandras venn.

Med hesten kan Sandra prate ut om alle de vanskelige tankene hun har inni seg, endelig kan hun gråte ut «[…] og det nytter ikke lenger å late som om hun er glad».

Moren til Sandra liker verken dyr eller insekter, og faren er livredd for hester. Igjen ser vi foreldre som trekker seg unna. Moren blir motvillig med når hesten og Sandra foreslår at de skal ri bort til farens hus. Det er Dumme-Marit som kommer dem i møte, hun elsker visstnok hester. Faren gjemmer seg på verandaen.

Omsider får moren og faren snakket ut, uten krangel: «Faren skjenker kaffe til moren, og de ser på hverandre med snille øyne.» I denne forsoningen mellom foreldrene faller det meste på plass for Sandra, hun kan føle seg litt mer «hel» igjen, noe som illustreres ved at hun endelig klarer å akseptere Dumme-Marit: «Fra nå av skal jeg bare kalle deg Marit.»

Estetisk og tankevekkende

Markhus’ illustrasjoner er både klassisk estetiske og tøffe, med tegneseriepreg. De utdyper og gir spennende tilleggsinformasjon. Et eksempel er når Sandra skal plante frøet.  Teksten forteller at hun bruker potta til en vissen stueplante. Illustrasjonene viser litt mer: Sandra har sølt jord på gulvet og vi kan følge sporene hennes, fra stua, ut til kjøkkenet (vi ser at hun har kastet den gamle planten i en søppeldunk) og videre til rommet hennes.

Bokas tema er svært aktuelt, og mange skilsmissebarn (og andre barn) vil nok kjenne seg igjen i dette med foreldre som ikke er forsonte, eller på bølgelengde. Fortellingen starter realistisk, men idet hesten kommer, viskes grensene mellom virkelighet og eventyr ut. At barn har usynlige fantasivenner er ikke uvanlig, men hesten blir jo også sett av de voksne. Dette får meg til å lure på om alt egentlig bare var en drøm?

Boka er en tankevekker for voksne, og en spennende fabel for de små.