Tre høytlesningsdebutanter: Strandløven, Jakten på den grønne lua og Sture og Manuel

Susanne Agerholm (tekst)
Cecilie Seim (illustrasjon)
Strandløven
60 sider
ISBN 82-530-3264-1
Omnipax, 2010

Holger Fangel (tekst)
Ida Larmo (illustrasjoner)
Jakten på den grønne lua
104 sider
ISBN 82-05-39676-0
Gyldendal, 2010

Thomas Owren og Lars Høiby(tekst)
Eivind Gulliksen (illustrasjoner)
Sture og Manuel
40 sider
ISBN 82-05-39923-5
Gyldendal, 2010

GJØR IKKE HØYTLESNING BARNA TIL BEDRE LESERE?

Tre høytlesningsbøker fra tre debutanter setter indirekte søkelys på høytlesning som metode i leseopplæringen. Men heldigvis er fortellingene rikere enn en lærebok i lesing.

Høytlesingens gleder
Samme uke som disse anmeldelsene ble skrevet, publiserte Dagbladet en artikkel med overskriften ”Høytlesing gjør ikke barna til bedre lesere”. Den danske leseforsker Carsten Elbro hevder at 2. og 3. klassinger ikke blir bedre lesere, eller får større ordforråd, av å bli lest høyt for i barnehagen. For å utvikle seg må barna bruke språket aktivt, ikke bare passivt lytte til høytlesning, hevder han. Vi lar den innledende provokasjonen ligge foreløpig, men bruker hans utsagn som lesetest på ukens anmeldte: Hvor egnet er de tre fortellingene til å aktivisere barna språklig?

Strandløven
Coveret til denne boken gir mange muligheter for samtaler om bokens innhold. Forsiden viser to lekende barn. På baksiden står en løve og brøler rasende. Hva skjer her? Vaskeseddelen hjelper til:

”Pass deg for strandløven,” sier løven.
Hva er en strandløve? tenker Mikkel.
”Du klarer ikke fange han,” sier løven,
mens han ser på Mikkel med illsinte øyne.

Det samme tekstutdraget finner vi inne i boken. Konteksten gjør det mer forståelig. Et strandhånkle med bilde av en løve setter fantasien til Mikkel i sving. Men hvorfor advarer en løve mot en strandløve? Fortellingen krever at begrepet introduseres uten forklaring. Agerholms løsning er å la Mikkel komme på det, men uten helt å forstå hva en ”strandløve” er. En mer elegant løsning er mulig å tenke seg. Mikkels fantasi setter i hvert fall den vrange søsteren i sving med strandløvejakt. Og sannelig får de ikke en strandløve på kroken. Mamma forklarer på siste side hva en strandløve egentlig er. Men en aktiv lytter har kanskje spurt før, og en god høytleser har kanskje fortalt det? For ingenting i fortellingen tilsier at dette bør holdes hemmelig.

Sture og Manuel
Boken handler om å innfinne seg med den man er. Sture er en støvsuger som heller vil være et piano. Manuel er en katt som heller vil være operasanger. Sammen bestemmer de seg for å gjøre suksess.

Fortellingen har noen artige ord- og lydsammensetninger omkring ordet ”støvsuger”. Her er noen eksempler: ”en susende støvsugertone”, ”operafantomstøvsugeren”, ”klump i støvsugerhalsen”. Eivind Gulliksen understreker teksten underfundighet med detaljrike og klumpete illustrasjoner. Til sammen er dette elementer som gjør teksten leken og viril. Men fortellingen har også noen underfundige, men komplekse setningskonstruksjoner som gir høytleseren visse utfordringer. Ikke alle setningen ligger like godt i munnen når man leser høyt.

Fortellingen har en filosofisk dimensjon som åpner for gode refleksjoner med barna. Kan en støvsuger være et piano? Og er det riktig at ”ingen andre enn en selv burde kunne bestemme hva man skal være”? Identitetsproblematikken er framstilt enkelt og forståelig. Og slutten gir mening: De to kameratene finner tilbake til sitt egentlige jeg, samtidig som de får utfolde seg i sine ”drømmeroller”.

Jakten på den grønne lua
Jakten på den grønne lua har en eim av fortellinger fra egen barndom. Dette inntrykket springer ut av alt fra kapittelfanene via den grundige fortellerstemmen, til de arkaiske blyanttegningene til Ida Larmo. Og la det være sagt med en gang: Dette er ikke en negativ karakteristikk, tvert imot.

Boken har en enkel rammefortelling, der Grumle Grevling drar til byen for å skaffe seg en grønn lue. En grønn lue vil gjøre den grå grevlingen mer fancy. Handlingen dreier etter hvert over på kjernefortellingen, som omhandler Grumles opplevelser på sirkus. Fokuset dreier fra jakten på lua, til motivasjonen bak dette ønsket, nemlig det å bli sett. Men berømmelse har som kjent en pris, og ikke uventet vender Grumle hjem, uten lue. Fortellingen har altså samme struktur som den arketypiske dannelsesromanen, hvor verden gir erfaring, men hjemme er til slutt best. Antakelig en erfaring som appellerer til foreldre som leser for barn! Også i denne boken er det mye å snakke om med barna.

3 debutanter
Det er tre debutanter som denne gangen er anmeldt. Alle bøkene består av enkle, forståelige fortellinger med appell til barn som liker å bli lest for, og som ennå ikke har begynt å sluke bøker på egenhånd.

Ingen av bøkene har sterk framdrift motivert av et tydelig spenningselement. I Strandløven dreier spenningen seg om søsknene klarer å fange en strandløve, som Mikkel hevder finnes på stranda. I Sture og Manuel lurer vi på om de to kameratene vil klare å bli det de ønsker. Men alternativet, å ende som det de egentlig er, virker ikke direkte negativt, det heller. I Jakten på den grønne lua er det grevlingen Gromles ønske om en ny, grønn lue som setter handlingen i gang. Nødvendigheten av en slik ervervelse er absolutt forståelig, men ikke nødvendigvis spennende.

Når det er sagt er alle debutantene opptatt av å skape en koselig stemning, leke med ord og spre fortelleglede. Men hva med barnas leselæring? Er det slik at den boken som åpner for mest samtale, er den beste læreboken? Her har jeg ingen forskning å støtte meg til, men det forsvever denne anmelder at Jakten på den grønne lua gir den dypeste leseropplevelsen. Dette er en fortelling som barnet kan gå inn i, og bli værende. Vi får spørre den danske leseforsker: Kan ikke en reise i fantasien fungere som en indre og mer inderlig språktrening?