Tre i Gyldendals Les for meg-serie

”Gi barnet ditt noe som ikke kan kjøpes for penger”

”Les for meg” sier ungen til en mor eller far som ikke har tid, ikke tar seg tid, ikke orker, og som derfor har dårlig samvittighet. Gyldendals ”Les for meg”-serie spiller på denne dårlige samvittigheten.

Seriens tittel er en stikkpil mot den som altfor ofte avslår høytlesningsbønnen, og seriens varemerke en ladet oppfordring med samme adresse på kolofonsiden og baksiden:

Et pusterom i en travel hverdag. Les høyt, senk tempoet – gi barnet ditt noe som ikke kan kjøpes for penger: din tid og din hele og fulle oppmerksomhet. Det kvarteret du leser høyt hver dag, vil barnet ditt huske med glede. At høytlesning i tillegg stimulerer språkutviklingen og konsentrasjonsevnen, gir barnet en uvurderlig fordel videre i livet.

Høytlesningsstunden har verdi fordi den gir fellesskap og gode opplevelser. Gode opplevelser gir gode minner. Dette er utvilsomt så sant som det er skrevet. Men det er ikke vanskelig å lese vår tids platte nyttetenkning i denne moralske pekefingeren fra forlaget. Her fremheves lønnsomheten av tiden som investeres i høytlesning, og høytlesningens nytte siden den bedrer barnets konkurransefortrinn, i form av bedret språkutvikling og konsentrasjonsevne. Om slik nyttetenkning får styre høytlesningen, vet ikke jeg om resultatet på kort eller lang sikt blir regningssvarende. Høytlesningen trenger ikke å være nyttig, og bør kanskje ikke være det, den har en sjel derimot, som er den felles gleden ved den gode fortellingen og teksten. Det er denne sjelen som får ungene til å kreve ikke bare et kvarter, men et kvarter til, og som gir høytleseren lyst til å fortsette ufortrødent med en engasjert og konsentrert stemme som er like fastbitt i teksten som tilhørernes oppmerksomhet er det.

Denne felles gleden ved teksten stiller høytlesningsbøker i en egen klasse. Og den stiller ekstra store krav til høytlesningsboka. For at høytlesningen skal fungere fullt og helt må høytlesningsboka være en ”all-alder-bok”, eller i hvert fall en bok som tiltaler og engasjerer både barn og høytleser, kanskje ikke nødvendigvis på akkurat samme måte, i akkurat samme grad, men dog. Hvem har ikke opplevd å begynne på en bok som for den voksne virket helt all right, men som fordi den heller ikke er mer, ikke biter ungene fast på noen som helst måte? Hvem har ikke lidd seg gjennom en elendig tekst som poden av en eller annen grunn har funnet det for godt å legge sin elsk på? Slikt blir det verken felles glede eller stimulans av.

Forrykende hverdagsrealisme fra Finmark
Dette er Grete Haagenruds andre bok om Johanne og Lyder. Bok nummer én – Det skumle brevet – kom i 2002. Tidligere har Grete Haagenrud skrevet fem bøker om Sofie og Kathrine. Bøkene holder seg til den landsdelen og det landskapet hun selv springer ut av. Det forrykende uværet det meste handler om i denne siste boka, herjer på Finmarkskysten .”Norraførr”, et regionalt radioprogram, spiller en sentral rolle i fortellingen. Dialekten i dialogene, med helt særegne vendinger og uttrykk, er overbevisende og saftige finmarkske. Dette gir fortellingen ekthet og integritet. Når fortellingen dertil er spennende og godt fortalt, med et stort og troverdig persongalleri, er dette en bok som ber om å bli lest høyt. Den vil kanskje virker best på hjemmebane hvor den regionale tilknytningen vil være et stort pluss, men ingen søringer bør la seg skremme av dialektinnslaget i Johanne og Lyder – Et forrykende uvær.

Denne spennende hverdagsfortelling om et meget spesielt døgn i niåringene Johanne, Lyder og 80-åringen Konstanses liv handler om et spesielt hardt uvær som isollerer dem på Fjellværøya hvor Konstanse er eneste beboer. Det er dagen før julaften. Mens uværet blåser Konstanses hus til pinneved, søker de tre tilflukt i kjelleren. Når det gjelder livsnødvendigheter er det ingen grunn til å synes synd på dem. Konstanses snarrådigghet har sørget for at de har alt de trenger, pyntet juletre og ribbe inklusive. Men bortsett fra radioen er de fullstendig isolert fra omgivelsene. Gjennom radioen oppdager de at de er hovedoppslag i både Dagsrevyen og regionalnyhetene og at det ikke spares på noen anstrengelser for å komme over til øya og se hvordan de har det. Det er umulig å ikke la seg rive med av følelsene som begivenhetene og den fantastiske radiosendingen i deres anledning vekker i Johanne, Lyder og Konstanse.

Fortellingen er illustrert med svart-hvite blekktegninger av Jan-Kåre Øien. Tegningene kommer på hvert oppslag i begynnelsen av historien, men blir mer sjeldne utover i boka. En del av tegningene fungerer som rene vignetter for å gi tilhøreren noe å feste blikket på på siden: En kaffekopp er en gjenganger. De øvrige illustrasjonene følger teksten nøye og handler om det som skjer rundt Johanne og Lyder. Med den høye forekomsten av tegninger i innledningskapittelet hvor miljøet og personene etableres, oppleves flere av tegningene som relativt uinteressante, som om illustratøren ikke helt har funnet grepet sitt. Virkelig interessante blir tegningene først når uværet har fått virkelig tak og de understøtter tempoet og dramatikken i begivenhetene. Et par av tegningene illustrerer også det Johanne og Lyder ikke kan se der de sitter i kjelleren: Huset som slås til pinneved av stormen. Noen av løsningene som illustratøren har valgt, virker veldig enkle. Det fortelles om en froskemanns dramatiske ferd i stri strøm langs bunnen av sundet som skiller Fjellværøya fra fastlandet. Tegningen viser froskemannen som står stiv og strunk på en strand hvor det verken ser ut til å være vind, bølger eller slit.

Den siste til å lære å lese
Også Lise Knudsens fortelling I snublefart er en hverdagsfortelling. Det handler om 8-9 år gamle Linn som endelig, som den siste i klassen, omsider klarer å knekke lesekoden. Scenene for fortellingen er Linns hjemmemiljø og skolen. Hennes norsk-columbianske familie savner faren som er i Columbia for å lære columbanske barn å lese. Linn skulle gjerne hatt ham hjemme for å lære henne. Moren er mest opptatt av tvillingsøsknene på tre år. De andre elevene i klassen erter henne fordi hun ennå ikke kan lese. Og så mister hun det fineste smykket sitt, et gullhjerte, i en tankeløs lek. Tilværelsen er i det hele tatt ganske besværlig for Linn. Men som sjangeren krever: Alt ordner seg til slutt.

Det er mye godt i denne fortellingen: Skildringen av relasjonene innen familien er fin og nyansert. At det å rape er Linns forsvar mot fortredelighetene, vil fryde tilhørerne. Den handler også om det viktige tema å mestre hverdagen selv om en ikke er verdensmester, som de fleste kan kjenne seg igjen i. Hvor realistisk det er at en lærer tillater at noen elever erter en annen elev fordi hun er sent ute med å lese, kan diskuteres. Det kan også være et spørsmål om selve skrivestilen med mye dialogveksling uten presisering av hvem som sier hva, og med korte, ufullstendige setninger, er så lett å få med seg for tilhørerne. Det stiller i hvert fall store krav til høytleserens rytmesans og evne til å forandre stemmen.

Tania Kjeldsets illustrasjoner er jevnt fordelt fortellingen gjennom på hvert tredje oppslag om lag. De svart-hvite blyanttegningene er myke i konturene og følger teksten i fortellingen nøye. På den første tegningen hvor det handler om at Linn tar frem gullhjertet sitt for å bruke det i en lek med småsøsknene, har Kjeldset tegnet kommoden og enkelte elementer i rommet til Linn, men hun har unnlatt å fylle ut teksten, slik at disse tingene forekommer på en hvit flate, eller et tomt rom. Tegningene fremhever også Linns columbianske opphav, med høye kinnben og et bredt ansikt. På tegningen av Linns medelever som erter henne fordi hun ikke kan lese, ser de andre elevene etnisk norske ut med andre farger og ansiktsform enn Linn, og dette fremhever den etniske forskjellen dem imellom.

Thore Hansen – Bobadilla Brun og den udødelige makrellen
Forholdet mellom tekst og bilde blir et helt annet i Thore Hansens – Bobadilla Brun og den udødelige makrellen. Bobadilla Brun er en snodig figur. En liten mann med høy hatt hvor det sitter en fisk. En får følelsen av at tegningen og figuren kom først, og at Thore Hansen har skrevet en fortelling til tegningen. Han har plassert mannen med fiskehatten på en øde strand, gitt fiskens talens bruk og latt dem småkrangler seg imellom. Inntil det en dag driver en liten robåt med et neshorn i land på standa. Mesteparten av fortellingen som følger er neshornets beretning som sitt triste liv. Dette er en semirealistisk fortelling som begynner i Afrika med snikskyting og kidnapping og ender opp i et sirkus i Spania. Realismen minker utover i neshornets beretning, men så kler også neshornet seg i hatt og frakk, går på to og har lært å snakke menneskenes språk.

Thore Hansens arbeider får alltid en spesiell kvalitet fordi tegninger og tekst er så integrert i hverandre og tegningene så presist kan utdype og berike teksten. Et annet trekk ved Thore Hansens tekster er dette grensesnittet mellom fantasi og virkelighet, hvor teksten på en fantastisk måte handler om noe som er viktig i virkelighetens verden. I Bobadilla Brun handler det om dyrs vilkår i menneskenes verden.

Dette er absolutt en høytlesningsbok som vil engasjere. Jeg synes likevel det er symptomatisk at tittelen Bobadilla Brun og den udødelige makrellen ikke med et ord antyder det som er fortellingens hovedinnhold: neshornets beretning. På samme måte er ikke rammefortellingen og neshornets beretning egentlig integrert i hverandre.

Les for meg
Det lar seg ikke gjøre å felle noen dom over Gyldendals Les for meg-serie på dette spinkle grunnlag. Serien har gått i flere år og inneholder svært mange titler av varierende slag og kvalitet. Det kan virke som om det kan jobbes mer med illustrasjonene i nyskrevne norske titler hvor illustrasjonene ikke er integrert i teksten på samme måte som i Thore Hansens tilfelle. Men til serie å være er denne ganske uforutsigbar slik at en kan gjøre sine oppdagelser og finne bøker etter sin egen smak. Et minus med serien er det at teksten er satt med så liten punktstørrelse at det er vanskelig for nye lesere og gi seg i kast med boka på egenhånd.