Tittel: Alt kan reparerast
Tekst: Vindenes, Eivor
185 sider
Samlaget 2009
ISBN: 9788252174816

Tittel: Jon og den lange julenatta
Tekst: Myklebust, Hilde
Illustrasjon: Belsvik; Inger Lise
30 sider
Samlaget 2009
ISBN:9788252174809

Tittel: Anton og julegaven
Tekst og illustrasjon: Könnecke, Ole
32 sider
Mangschou 2009
ISBN: 9788291948935

Tre julebøker

FØDSEL, FORBRØDRING OG PAKKEFORVIKLING

Er det mulig å hoppe etter snekker Andersen og julenissen?

Det å prøve å skrive noe rørende eller annerledes eller fint om julen er et vågalt prosjekt. Det er sterke følelser i sving i desember. De fleste av oss er tradisjonsbundne inntil det infantile på denne tiden av året. Treet må pyntes lille julaften. Sølvguttene må synge før det kan spises. Det som skal spises bør være laget av… vel det hersker det en viss uenighet om. Uansett – I julen står sedvaneretten sterkt, også når det gjelder de kanoniserte juletekstene som begynner med Lukasevangeliet og slutter sånn omtrent ved Linus i Svingen. Det er ikke lett å finne en ledig litterær knagg blant Prøysen, Dickens, Gaarder og co. Kanskje ikke så rart da at en av forfatterne i denne omtalen tar et forsiktig forbehold, og kaller sin debut for ”ei slags julehistorie”, bare for å være på den sikre siden.

Reparere, preparere…

I den gule bygården er det dagen før dagen før dagen, og lømmelen Anton venter utålmodig. En svært synlig innblandende og pratsom forteller kan imidlertid allerede på første side avsløre at førjulstiden ikke kommer til å bli kjedelig. For:

    Slik kan det gå når du er så heldig å vere eit menneske her på jorda. Alt mogleg du ikkje veit om, berre poppar opp i dagen din. Og har du flaks så er det ein godbit som møter deg.

Dermed er tonen satt i et univers befolket med svært eksentriske typer, fortelleren inkludert.

Historiens utgangspunkt er dette: En avtroppende vaktmester som ikke er helt klar for pensjonsalderen, en påtroppende vaktmester som egentlig ikke kan noe annet enn å steke veldig gode vafler, og så Anton i superheltdrakt som tråkler det hele sammen ved å spionere høyt og lavt, og som først bare driver med bøll, men ender opp med å reparere både det ene og det andre. I tillegg beveger vi oss på kryss og tvers i bygården og finner et sett tvillingfrøkner som lever i usunn søskensymbiose, samt en nevrotisk fyrstinne som stadig dekker på til fest, for så å gi opp og avlyse det hele. Alle kjennetegnes de av noen få overdrevne egenskaper, noe Jens K. Styve med sin tegneseriebakgrunn, har fanget i en strek som kler historiens absurditet.

Den optimistiske tittelen lover ikke for mye. Her repareres både ødelagte søskenforhold, prestasjonsangst, brusten yrkesstolthet… og kontorstoler. Alt i løpet av noen hektiske førjulsdager. Eivor Vindenes er nyutdannet fra NBIs forfatterutdanning, og Alt kan reparerast er hennes første utgivelse. Vindenes sjonglerer et uttall historier, synsvinkler og en relativt komplisert struktur, uten å miste fokus, og det er godt gjort. Dette er en kryptisk stemme som har en ny og småvittig historie å by på. Omtrent som om Stoltenbergs beboere i Tertitten borettslag skulle feiret jul med Pompel og Pilt.

Julestjerne, kom til meg

Fra denne urban-burleske juleskildringen er spranget stort til Hilde Myklebusts barnebokdebut Jon og den lange julenatta. Stort mer stillfarent og nedtonet blir det ikke. På gården der Jon bor har de ventet lenge på føllet til Jons hest Tyra. Og så blir det født på selveste julaften. Jon lar jul være jul, og pakker sovepose og niste for å være jordfar. Store deler av Jon og den lange julenatta handler om nettopp dette: ventetiden i stallen der vi får innblikk i guttens tanker og hestens møysommelige fødselsarbeid.

Til tross for at Myklebust er lyriker, benytter hun seg av et direkte og hverdagslig språk ribbet for enhver form for underliggjøring. Dette er en slags hyperrealisme, der alt formidles som det er. For oss som mangler førstehåndskunnskap om gårdsdrift, leveres en direkte skildring av patter med melk, en fosterpose som må tas hull på, vorter og buster og slim på et vått føll som endelig kommer til verden. Og denne delen er fint skildret, med en balanse mellom det grafisk kroppslige og Jons stille glede over verdens fineste julepresang, noe som også gir språket et mer høystemt preg mot slutten.

Men før vi kommer så langt, blir ventetiden svært lang, også for leseren. Teksten er i overkant kompakt for bildebokformatet, og innledningen, med et langt tilbakeblikk til året før, er slett ikke nødvendig for å formidle det essensielle ved historien, nemlig fødselen i stallen. Avslutningsvis foretar Myklebust en hendig kobling av det religiøse og det hverdagslige, uten å bli overtydelig. Føllet har en stjerne i pannen, tre besøkende kommer innom med fine gaver, og Jon sitter med følelsen av å ha vært vitne til et lite under.

Myklebust skal ha honnør for å stole på at denne enkle fortellingen bærer seg selv uten ytre dramatikk, en linje som også illustratør Inger Lise Belsvik har lagt seg på. Her finner vi noen få basiselementer som vises frem og kombineres på forskjellige måter: gutt, hest, katt og stall i ulike konstellasjoner. Teksten åpner ikke for stor variasjon i bildene, som dermed blir litt generelle, uten helt å klare å formidle den gledesfølelsen som teksten insisterer på. Et nydelig unntak er imidlertid en forenklet avbildning av føllet, som halvveis ute møter verden med lukkede øyne og en stor hvit stjerne i pannen. Her fryses et stort og flott øyeblikk i tid.

Pakke pakke pakke pakke

Anton er en redelig gutt. Og når julenissen mister en pakke ut av sleden sin, vil Anton og teddybjørnen Gustav selvfølgelig levere den tilbake. Det blir en lang og strabasiøs nissejakt gjennom skog og over fjell. Til fots, i fly og til vanns. Underveis møter pakkepasserne både skumle og hyggelige vesener. Men julenissen ligger hele tiden et lite hakk foran i løypa. Til slutt tar de ham igjen på dørterskelen hjemme. Og gjett hvem pakken var til hele tiden?

Dette er den femte boka i serien om Anton. Den prisbelønnete tyskeren Ole Könnicke står her bak både tekst og bilde. Med en enkel strek og en koloritt som hovedsakelig holdes i svart, rødt og blått, er det noe ved Könnickes fargevalg som gir assosiasjoner til etterkrigstidens bildebøker. Det hvite arket som danner bakgrunnen i mange av oppslagene, gir en drømmeaktig vinterverden som er uendelig stor, mens Anton reduseres til en fryktløs liten knott, der han trøstig forserer alle hindre.

Historien byr ikke på de store overraskelsene. Reisemotivet, som begynner og slutter trygt hjemme i sengen, er mer enn velkjent. Når dette likevel er en svært solid utgivelse for de yngste leserne, er det takket være illustrasjonene. Adjektivet ”søt” står vanligvis på bildebokanmelderens uoffisielle nei – liste, men siden det er jul tar jeg sjansen: Anton og julegaven er en INNMARI SØT julebok, der de stilistiske strektegningenes uttrykksfullhet gjør teksten nesten overflødig.

En slags juleoppsummering

Med det til felles at de tematiserer julen finner vi her henholdsvis en søt, en tøysete og en høytidelig bok.Ved å nettopp velge julehøytiden som ramme for teksten trigges visse forventninger til kos og idyll hos leseren. Med den ironiske distansen på vent til over nyttår, og de emosjonelle vurderingskriteriene i høygir, håper jeg på å bli litt rørt av en julebok. Og får vel i grunnen langt på vei fylt kosekvoten.

Antons eventyr på jakt etter nissen gir passelig med julespenning for de minste, lekkert drapert i rødt og hvitt. Alt kan reparerast ender med forsoning og forbrødring i borettslaget. Verdens beste vafler synes å smelte kalde hjerter, og alle de snåle karakterene kan varme seg på fellesskapet. I Jon og den lange julenatta presenteres et antimaterielt blikk på julen. Her er det naturens underverk som gjør hovedpersonens opplevelse til noe uforglemmelig, mens et ekko fra en annen julenatt kimer i bakgrunnen. Når lekekatalogene daglig dumper ned i postkassene, og ønskelistene blir kvalmende lange, er det tross alt godt med en skildring av et barn som opplever noe enda finere i julen enn det Toys R Us kan tilby.



Skrevet av:
Kommentarer