Tre nordiske billedbokvinnere 2004

Tekst: Jukka Laajarinne
Illustrasjoner: Martti Ruokonene
Mormors maskin
Oversatt av Knut Johansen
32 sider
Aschehoug 2005

Mormors maskin

Jukka Laajarinne

Aschehoug

2005

32

["88"]

Tekst og illustrasjon: Jacob Martin Strid
Lille frosk
Oversatt av Knut Johansen
15 sider
Aschehoug 2005

Lille frosk

Jacob Martin Strid

Aschehoug

2005

15

["88"]

Tekst og illustrasjon: Kai Gjelseth
Zoo logisk
68 sider
Aschehoug 2005

Zoo logisk

Kai Gjelseth

Aschehoug

2005

68

["88"]

Nordiske bildebokvinnere

I fjor inviterte forlagene Aschehoug i Norge, Gyldendal i Danmark og Rabén & Sjögren i Sverige til Nordisk bildebokkonkurranse. Flere enn 1500 bidrag kom inn til forlagene og blant dem gikk finske Jukka Laajarinne og Martti Ruokonen til topps med bildeboken Mormors Maskin.

Nå gir Aschehoug ut den finske vinnerboken på norsk, samtidig med det norske og det danske vinnerbidraget. Det er tre ganske ulike bildebøker som har gått til topps, det svenske bidraget; Hitteboken, av Grethe Rottböll og Jeanette Milde, er foreløpig ikke oversatt.

Den finske vinneren Mormors maskin er en bildebok av det heftige slaget. Og da tenker jeg på heftig maleri og nyekspresjonisme slik begrepene særlig blir brukt om det tyske maleriet på 80-tallet. Store, feiende strøk, drodling i stort format, brunt og lilla, fragmentert, og barnlig ute av proporsjoner. Det er ikke bare illustrasjonene jeg tenker på, men også teksten, typografien og formgivningen. 

Det er Laura som lager mat sammen med mormor. Mormor er overdimensjonert med usannsynlig lange, tynne armer. Laura er tilsvarende bitteliten, og antar ulik, farge og størrelse alt ettersom sinnsstemningen endrer seg. Mormor har nemlig en maskin som lyder slik:

1. «Mormor putter gulrøtter i maskinen.

SKRÆNG!

1. Ut kommer revne gulrøtter.

Og en hard lyd.»

Lyder og sinnsstemninger visualiseres som onomatopoetikon og store typer. Meget enkelt og meget effektfullt. Mormors formaninger om å være forsiktig, ikke stikke fingrene nedi maskinen, vises med en stopp hånd over en hel side. 

Og Laura lyder bestemor, men prøver andre muligheter som bananer, is, og en ku. Men da er det slutt på maten og Laura blir kvitt både støvler og parkdress før en hammer stopper maskinen med et BANGGG!

Enkelt og greit, det duger og innbyr til høytlesing av det bråkete slaget. Målgruppe: de minste 

Den danske Lille frosk er av det mer lavmælte slaget. Det er en ganske poetisk, didaktisk bok, med tilsynelatende bløte spark til rett og galt. Men bare tilsynelatende. Dette er en samfunnskritisk bok, når man leser den i lys av antall barn som i dag diagnostiseres og medisineres for utagerende atferd og hyperaktivitet.

Lille frosk er nemlig en slem frosk. Eller i alle fall høyst utagerende. Like fra han kom i en meteorstein ned gjennom taket til en froskefamilie i København, så var han annerledes. Samme hvor mye de elsket ham og kalte ham sin lille frosk, han var og ble veldig slem. Han stekte telefoner i stekeovnen og vasket bøker med såpe og vann. Og verken skolepsykologer eller froskespesialister visste sine arme råd. Til slutt gikk han ut i verden for å finne et svar. Men selv ikke verdens viseste mann, i en hule på toppen av et fjell, kunne kurere lille frosk. Tvert imot, han ble sinna han og.

Heldigvis ender historien godt. Eller gjør den det? Moralen er i alle fall: Lille frosk er en elsket frosk, snill eller mest slem, okke som, han er vår egen lille frosk og vi elsker ham. Og snipp snapp snute, til slutt ble han en veldig berømt kunstner også. Selv om slutten kom litt brått, og løsningen likeså.

Tipper en del foreldre vil bli glade for denne boken, og del småfrosker også. En bok til ettertanke og debatt.

Kai Gjelseth norske vinnerbok, Zoo Logisk, er et merkelig fenomen. Med undertittelen «Rare dyr i mange land – Møtt, samlet & beskrevet» har forfatteren Kai Gjelseth i fire avdelinger beskrevet og karakterisert «over 100 av våre medskapninger. Noen er kjente, noen er kjære. Noen er både og. Og noen er ingen av delene.»

Kai Gjelseth er grafisk formgiver, illustratør og forfatter. Og han står selv for formgivning og den håndskrevne teksten. Den er noe for seg selv. Foran hver avdeling i boken finner vi for eksempel ordene DYR, FUGL, FISK og INNSEKT oversatt til 44 språk, fra Ahmari, et språk de snakker i Etiopia, til Walisisk.

Bildene er en egen sjanger. En høvel forestiller en elefant, mens Sultanfuglen har form av en gammeldags smørekanne og ildfluesvermene langs Malawi-sjøen i Øst-Afrika har form av ølboksens ring, den du drar i for å åpne boksen.

Beskrivelsene av dyrene er morsomme, men også vakre og meget poetiske. Kanskje fordi de er så konkret, beskrivende. Og hver beskrivelse rommer en selvopplevd historie synes det som:

«SPORLURINGEN (Beagulus extraordinarius) er hunden som fikk sitt navn av to grunner: Den har skarp luktehårnese til å snuse opp alle slags spor. Og med sin store viftehale er den god til å ”vifte” vekk sine egne spor. Ganske smart. Den er lynrask, men snill. Lever både i Kalahariørkenen og i Nordmarka. Pussig».

Det er bare å gi seg over, hvis man orker å lese de 68 sidene med tett håndskrift! En prestasjon av både forfatter og leser. 

Men jeg falt for denne boka. Og sliter meg gjerne gjennom håndskriften. Aller best er det å ta den i små porsjoner, som høytlesing. Det blir som en blanding av Saint-Exupérys Den lille prinsen og samtalene mellom den lille prinsen og ulike dyr, og Den bakvendte familieboka, (en humoristisk bok Andre Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhaug ga ut i 1951.) 

Den faller utenfor barnebokkategorien, men billedbok er det, og en unik, morsom hybrid som jeg leser med glede.

Det kan ikke ha vært lett å sitte i juryen for denne billedbokkonkurransen, når spennvidden er så stor og nivået så høyt.

Gratulerer alle tre!