Tre nye norske billedbøker fra IKO

Trygve Skogrand (tekst og illustrasjoner)
Marta, Marta! – da Jesus kom til middag
32 sider
ISBN: 82-7112-749-7
IKO-Forlag 2006

Marta, Marta! – da Jesus kom til middag

Trygve Skogrand

IKO-Forlag

2006

Tor Åge Bringsværd (tekst) og Akin Düzakin (illustrasjoner)
Da Jesusbarnet kom til prærien
Upaginert
ISBN: 82-7112-700-4
IKO-Forlag 2006

Da Jesusbarnet kom til prærien

Tor Åge Bringsværd

IKO-Forlag

2006

Anne Kristin Aasmundtveit (tekst) og Hilde Kramer (illustrasjoner)
Gule roser til pappa
Upaginert
ISBN: 82-7112-713-6
IKO-Forlag 2006

Gule roser til pappa

Anne Kristin Aasmundtveit

IKO-Forlag

2006

Tre tiltalende bøker om tro, tillit og trøst

Denne omtalen tar for seg tre bøker fra forlaget IKO (Institutt for Kristen Oppseding). I forlagets egenomtale heter det at de gjennom sin forlagsvirksomhet vil være en medvandrer, en ”reiseførarar, i eit spennande landskap som er fylt av undring og jordnær kunnskap, og som aktiviserer kjensler, tankar, tilbeding og trusspørsmål.” Målet er at ”barn og unge kan kjenne Adam og Eva, Josef og Moses, Jesus og den miskunnsame samaritanen, saman med andre forteljingar som står i Bibelen eller som er inspirerte av Bibelen.” Felles for de tre omtalte bøkene er at de er skapt av norske forfattere og bildekunstnere. Kanskje er dette en bevisst satsing fra forlagets side for å gjøre stoffet mer relevant ved å knytte det opp til eget språk og ved å forankre det i vel ansette litterære stemmer og bildespråk. Kanskje når også bøkene ut til flere lesere på denne måten. I den grad slike bøker og slik forlagsvirksomhet må regnes som en form for misjon, er det en misjonsvirksomhet som ikke er påtvingende, men åpen, tolerant og opptatt av skjønnheten i skapende virksomhet.

Bredde
De tre bøkene representerer bredden i det trosmateriale forlaget vil basere utgivelsene sine på. Trygve Skogrands Marta, Marta! – da Jesus kom til middag tar utgangspunkt i fortellingen om Marta i Lukasevangeliet, Tor Åge Bringnværd og Akin Düzakins Da Jesusbarnet kom til prærien er både en misjonsfortelling, en indianerhistorie og et maktkritisk debattinnlegg og Anne Kristin Aasmundtveit og Hilde Kramers Gule roser til pappa er en virkelighetsnær hverdagsfortelling om det å stilles overfor et av livets store spørsmål: døden.

Lukas 10, 38-42
Skogrand, som både er sivilingeniør og kunstner og som blant annet har erfaring som skolebokillustratør og tegneserieskaper (Rabalder), har tidligere utgitt to bøker i Gyldendals bokormserie. I sin siste bok, Marta, Marta! – da Jesus kom til middag, tar Skogrand mål av seg å fortelle om bakgrunnen for Martas oppgitte eller frustrerte henvendelse til Jesus slik den kommer til uttrykk i Lukas 10, 40:

Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.»

Skogrands begrunnelse handler om Martas strev både med å få maten ferdig før gjestene kommer (broren Lasarus har invitert Jesus og disiplene på middag) og med å lage den beste av all mat. Vi kan lese om honningkaker, vaktler, aprikoser kokt i hvitvin, kylling, gås og lam fylt med hakket hvitløk og persille og valnøtt- og mandelkaker. Når gjestene kommer, er maten langt fra ferdig og mens Jesus forteller om Gud og skaperverket, løper Marta fram og tilbake mellom matlaging og matservering. Tekstens spenningsstruktur bygges opp i en tredelt veksling mellom oppslag som avsluttes med formuleringer som ”Alle lyttet med vidåpne ører” og påfølgende oppslag som åpner med formuleringer som ”Men ikke Marta”.

«Jeg elsker deg allikevel»
Når det til slutt renner over for Marta og Lasarus ”sjokkert spratt opp fra plassen sin”, taler Jesus både til Marta og til alle som ikke føler at det de gjør er godt nok eller blir nok verdsatt:

[…] du trenger ikke streve slik. Jeg elsker deg allikevel, akkurat slik du er. Om du serverer enkle brød eller kandiserte vaktler gjør ingen forskjell.

Til forskjell fra de to andre bøkene som jeg her har omtalt, trengs det ett oppslag til for at budskapet eller poenget i fortellingen om Marta og middagen skal bli helt klart: Gud har skapt menneskene og elsker dem slik de er. Det at ingen spørsmål står igjen og at alt til slutt blir fint og godt, får denne boken til å framstå som den mest tradisjonelle i håndteringen av det religiøse stoffet. Altså, en grei Bibeleksegese for barn.

Utradisjonelt billedspråk
I denne sammenheng framstår Skogrands bildespråk som utradisjonelt. Illustrasjonene legger seg tett på tegneseriesjangerens eller barnetegningens enkle framstilling av menneskekroppene og sparsomme miljødetaljer. Innimellom bruker også Skogrand fotografiske elementer – særlig i framstillingen av himmelen. Tradisjonell lys- og mørke symbolikk er det lite av. Jesu glorie er kun markert med syv enkle streker rundt hodet. Det er altså kanskje først og fremst i bildene boken baner vei for nye måter å omgås Bibelens fortellinger på.

Religionsmøte
Sammen med en rekke ulike kunstnere har Tor Åge Bringsværd i mange år formidlet myter, sagn og eventyr til nysgjerrige lesere med sin MIME-serie (Myter, Legender, Eventyr og Sagn). Han har skrevet bøker om Noa (1997, kristen mytologi), Medusa (1998, gresk mytologi), Beowulf (1999, fra den angelsaksiske tradisjonen), Hanuman (2000, hinduistisk mytologi), Golem (2002, jødisk mytologi) og om Buddha (2003, den buddhistisk lære).

I likhet med bøkene i MIME-serien, men i en enklere og mindre akademisk utforming, rommer boken Da Jesusbarnet kom til prærien både forklarende for- og etterord. Her redegjør han for kilden for historien om arapaho-indianerne og om situasjonen for disse indianerne i tiden fra historien fant sted og fram til våre dager.

Historie med mange lag
Den enkle historien har mange lag eller delelementer. I ett perspektiv handler fortellingen om de innvandrete europeernes behandling og fordrivelse av den amerikanske urbefolkningen – indianerne. Gjennom nøkterne og etterstilte kommentarer tydeliggjør Bringsværd de hvites blindhet og falleferdige argumentasjon i Guds navn: ”Men så kom hvite mennesker over havet. ”Vi har oppdaget en ny verden!” sa de hvite. ”Detter er landet Gud har gitt oss!” De glemte at det bodde noen der fra før.” Navnet på indianerstammen i fortellingen skifter etter hvert som den fordrives. Først drev indianerne jordbruk og kalte seg Inuna-ina (folk av vårt slag), så ble de fordrevet og tvunget til å bli bøffeljegere og handelsmenn og kalte seg arapaho-indianere (de som kjøper og bytter).

I et annet perspektiv handler det om fortellingen om Jesu fødsel, om feiringen av jul eller om en mulig alternativ måte å begrunne feiringen på. Det unge misjonærparet som flytter ut blant indianerne på prærien og som vinner indianernes tillit, har fortalt om Jesus som ble født i en stall. Indianerstammens omsorgsfulle høvding kommer en dag på besøk til misjonærparet for å forvisse seg om at det han har hørt om forholdene rundt Jesu fødsel stemmer. Han gir uttrykk for at han synes at behandlingen av den gravide Maria er skammelig. Siden paret også forteller at Jesus kommer igjen hvert år i desember, sørger høvdingen for at det blir satt opp en velutstyrt tipi til ham og konkluderer med at ”[…] heretter … hver gang dere hvite har deres juletid, vil vi arapahoer feire alle barns fødselsdag”.

Nøkternt og poetisk billedspråk
Den flere ganger prisbelønte Akin Düzakin har, når det gjelder tekster lenket opp mot kristendommen, tidligere blant annet illustrert Noa med tekst av Bringsværd og Elefantevangeliet (1999), Hans Sandes vri på fortellingene om Jesus. Düzakin har gitt Da Jesusbarnet kom til prærien både et nøkternt og poetisk bildespråk. Mange av oppslagene er formet som oversiktsbilder der menneskene skildres som relativt små figurer i det store landskapet. Slik framstår menneskene som åpne og ydmyke i en større verden. De oppslagene som stiller menneskene skarpere i fokus viser først og fremst indianernes ulike møter med de hvite. En gang militære okkupanter, en annen gang det lyttende misjonærparet. Særlig to oppslag skiller seg ut fra de andre i teksten. Det ene er bildet som viser Maria med Jesusbarnet, et av de betydeligste motivene i den kristne bildekunsten. Düzakin både gir sitt eget bidrag til en sterk bildetradisjon og siterer og blander elementer, posisjoner (blikkretning og kontakt mellom Maria og Jesus) og fargerelasjoner i klassisk kristen bildekunst og bibelfortellinger for barn. Det andre er bildet som illustrerer arapahoenes tro på Skaperen, Maheo som de kaller ham.

Fortellingen blir eventyr
Et tredje perspektiv å forstå fortellingen ut i fra er å betrakte den som et eksempel på mennesker som evner å ha tillit til og respekt for hverandres tro. I forordet skriver Bringsværd at sanne ”historier som er verdt å fortelle – og som derfor blir gjenfortalt om og om igjen – vil før eller siden begynne å ligne på eventyr”. Fortellingen Da Jesusbarnet kom til prærien blir viderefortalt, blir eventyr, fordi den er et eksempel som skiller seg ut, et eksempel som gir håp og holder opp mulighetene for at mennesker med ulik religion både kan leve fredelig med sin gudsforståelse, men også evne å se religionenes fellestrekk. Historien om den imøtekommende høvdingen og det lyttende misjonærparet burde være pensum for alle som møtes ved et forhandlingsbord.

Å legge seg i Guds hånd
Mens Bringsværd og Düzakins bok alt har rukket å bli oversatt til dansk, har Anne Kristin Aasmundtveit og Hilde Kramers Gule roser til pappa vunnet Emmausprisen 2006, en litterærpris (innstiftet av forlag og bokhandlere med kristen profil) som tildeles bøker som «på en fremragende måte formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier». Det Aasmundtveit og Kramer formidler er ikke Bibelfortelling, Jesusanekdoter eller eventyr, men hverdag og tro i vår tid. Gule roser til pappa følger gutten Fredrik og foreldrene hans i perioden fra faren blir syk til like etter begravelsen. Tekstene er skilt ut fra illustrasjonene som nummererte lapper. Det er 24 lapper i alt. Nummereringen rydder teksten på en dagbok- eller journalliknende måte. Som om historien, minnene og sorgen er ordnet kronologisk i etterkant.

Som Düzakin har Kramer vært blant illustratørene i Bringsværds MIME-serie, der hun har illustrert Golem, men hun har også illustrert boken om Balders død i serien Vår gamle gudelære og De hellige tre narrer (1996) som er Bringsværds egen vri på juleevangeliet. De collageaktige illustrasjonene i Gule roser til pappa preges av en splittelse mellom, eller blanding av, et organisk uttrykk der blomster og akantuser i tapet, møbler, tepper og trekk dominerer og et formelt og matematisk mønster uttrykt gjennom bruken av rute- og millimeterpapir. I dette forholdet mellom det organiske, det frodige og levende og det uorganiske, det formelle og avgrensede utspiller også spenningen mellom vitenskapen, kirurgien, og troen på at menneskenes liv ligger i Guds hender. Etter at Fredriks far har vært på sin første konsultasjon på sykehuset, sier moren: ”Vi får tro at legene vet hva som skal til. Vi får legge oss i Guds hånd.” Det er trøst å finne både i Guds og i menneskenes hender. Første og siste oppslag i boken understreker dette. I første oppslag finner faren og Fredrik en flaskepost som blir sjørøverskatt: ”- Har vi en skatt? sa Fredrik og tok hånden til pappa.” I siste oppslag og siste setning lyder det: ”- Har vi en skatt? sa mamma og tok hånden til Fredrik.”

Opplevelsen av sykdom og død
Aasmundtveit er forlagsredaktør, men har også forfattet og redigert en rekke bøker knyttet til kristen tro og praksis, som Pilegrimsprat (1999), Tidløs reise (2002) og Juleglede. Lesestykker for familien (2004). I Gule roser til pappa er barnets opplevelse av sykdom og død sentralt. Mange voksne, særlig hvis de selv står midt i sorgen og strevet, opplever det som vanskelig å formidle følelser og besvare barns spørsmål. Aasmundtveit gir plass til begge deler. Samtlige tekststykker avsluttes med en sistelinje, atskilt fra resten av teksten med et ekstra linjeskift, der Fredriks spørsmål, kommentarer og refleksjoner blir gitt et uttrykk. Ofte er det kosedyret Bamse som er samtalepartner: ”- Hvordan er dø? hvisket Fredrik i øret til Bamse.” Bokens store styrke er at den våger å slippe døden, redselen eller usikkerheten til i språket og å slippe den til både direkte og poetisk.

1. – Og vi er glad i deg, hvisket mamma til pappa,

1. – glad i deg som store buketter av gule roser

1. også når de nikker med hodet og visner,

1. glad i deg som den deiligste sommer,

1. også når den går mot høst. Vi er glad i deg

gjennom alt vi håper og alt vi ennå ikke vet –