Tre romaner: Fluen, Tilstrekkelig vakkert og Sommerengel

Martina Gaux
Fluen
154 sider
ISBN 978-82-05-39735-4
Gyldendal Norsk Forlag AS 2010

Synne Sun Løes
Tilstrekkelig vakkert
146 sider
ISBN 978-82-02-32252-6
Cappelen Damm AS 2010

Anniken Bjørnes
Sommerengel
127 sider
ISBN 978-82-530-3284-9
Omnipax 2010

TRE TOMME TIMEGLASS

Tre damer har skrevet bøker om unge jenters møte med sykdom og død – men der stopper de store likhetene.

Fluen

Gaux tar ingen omveier men starter rett på det som er hovedtemaet i boka: døden. Deretter veksler fortellingen mellom fortid og nåtid. Det er 15 år gamle Villi som forteller, eller Vivian som hun egentlig heter. Og hun forteller om Livvi, eller Lillian. ”Vi har flettet navnene våre inn i hverandre for å være ett” (s. 16). Det finnes ikke mange andre enn Livvi i Villis liv. Vi hører om ”DE”, som er Livvis familie, og vi blir litt kjent med Henrik, som er en skolekamerat. Så når Livvi dør av kreft sitter Villi alene igjen med alle spørsmålene. Og hun retter dem ofte til Livvi, hun henvender seg til henne, hun unnskylder seg for alt som skjer etter at Livvi er død: ”Jeg ville ikke at det skjedde nye ting, ting som Livvi ikke visste om. Da hun gikk – det ble det absolutte nullpunkt” (s. 106). Etter Livvis død reagerer hun med sinne over alle bestemmelser som blir gjort uten hennes samtykke, og sinnet rettes mot Livvis familie; ”DE”. Hvorfor får ikke hun, som stod Livvi så nære, ta del i avgjørelser, kan man spørre seg. Hun er ganske alene i sin sorg gjennom hele boka. Men like mye som en fortelling om døden og hvordan man kan forholde seg til denne, er dette en fortelling om kjærlighet. Gjennom tilbakeblikk tegnes et sterkt kjærlighetsforhold preget av ungdommelig hengivenhet. Det er ikke et enkelt forhold, for Livvi ønsker ikke å fortelle omverdenen at hun elsker en jente.

I nåtid får leseren være med Villi når hun snakker med begravelsesagenten, når hun ser på den døde kroppen til kjæresten sin i kappelet, når hun går i begravelsen, og når hun besøker graven. Det er et så sterkt nærvær i beskrivelsene av hvordan hun opplever dette, at det faktisk føles som om man får være med Villi til disse stedene. En annen grunn til at man føler at man kommer så nær, kan være fordi hun er så selvsentrert og destruktiv i sin sorg. Hun ser ingenting utenom denne sorgen, ingen lyspunkter: ”Jeg har fått en rundkjøring i hodet, jeg kommer ikke ut av den” (s. 128). Og leseren blir dratt med inn i rundkjøringen. Nærbildet på omslaget viser en diger, fet flue, som kan gi et hint om hvor nært leseren kommer hovedpersonen i denne boka – som om man så på henne i et forstørrelsesglass.

Fluen er en original bok. Språket er direkte og levende, uten pynt og omskrivninger, noe som får historien til å virke svært troverdig. Dette understrekes av den visuelt springende teksten, som noen steder er lang og tett, og andre steder kort og luftig. Det er mange små historier flettet inn i hovedfortellingen. En av dem er hvordan de to jentene prøver å forberede seg på at Livvi skal dø av kreft. Blant annet øver de seg på å gå i begravelser. De velger seg ut noen fra dødsannonser, som om de leser en kinoguide: ”Vil du helst gå til ’Halve livet har gått fra oss’ med Njål Åge Salvesen, eller til ’Stille sovnet inn’ med Anne Kathrine Tormodsen?” (s. 68). Dette er et eksempel på at alt ikke bare er mørkt og trist, men at det også er rom for humor oppi alt alvoret. Fluen er et annet element av svart humor. Den kryper inn i neseboret til Livvi når hun ligger i kapellet. Når den kommer ut igjen fanger Villi den i en fyrstikkeske og tar den med hjem. Hun snakker med den, spør den om den kunne se om Livvi fortsatt var der inne i kroppen sin. Når fluen dør begraver hun den ved siden av Villis grav. Så har hun to graver å besøke.

Fluen er en mørk, men ikke helsvart bok. Den inneholder ingen trøstende sukkertøydrops og lettvintheter for å jage smerten av sted, men nok humor og humør til at den ikke blir monoton. På denne måten beskriver den sorgen og savnet når man mister noen på en måte som nok er reell for mange.

Martina Gaux har tatt forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt, og har tidligere gitt ut billedboka Den dagen da sola hadde bestemt seg for ikke å stå opp og dramatikk for barn. Fluen er hennes debut som ungdomsbokforfatter. Man kan bare glede seg til forfatterskapets fortsettelse.

Tilstrekkelig vakkert

Dette er en brevroman som består av 17 år gamle Johanne og Jennys sytti brev til hverandre. Den ene har en dødsdom den andre en ”livsdom”; Johanne ønsker å leve men er dødssyk, Jenny er frisk men ønsker å dø. I første halvdel av boka er det Johannes brev vi får lese. Hun bor sammen med sin lille datter og sin far. Hun skriver om hvordan det føles å være syk, hvordan den unge kroppen blir gammel og forfaller på kort tid, hva hun tenker om døden, og om drømmer hun har. Ofte drømmer hun om å være en annen. Brevene fra Johanne tegner et bilde av en tøff ung jente, men hun er likevel ikke heltemodig. Det virker som om hun klarer å innse at hun skal dø, hun avfinner seg med dette, men hun gir ikke opp livet av den grunn. Samtidig gjør hun ikke noe bemerkelsesverdig ut av det heller, hun bare lever i hverdagen så godt som hun klarer. Det er lett å se henne for seg, selv om hun er grå, nesten gjennomsiktig. Stemmen hennes er spak på en måte som harmonerer med bildet av den syke, døende. Etter hvert lurer man på hvorfor disse to jentene brevveksler med hverandre, for det er tydelig at de ikke kjenner hverandre fra før av. På side 27 får vi et lite hint: ”Noen ganger angrer jeg nesten på at jeg stilte opp på det intervjuet. Men samtidig er jeg glad for intervjuet, for uten det hadde ikke vi blitt kjent med hverandre.”

I siste halvdel av boka er det Jennys brev til Johanne vi får lese. Bildet blir klarere når vi får ta del i disse. Det viser seg at det er hun som skriver først, etter å ha lest et intervju av Johanne i avisa. Hun mener de to har en ting til felles: døden. En annen ting de har til felles er at de bruker skriving som terapi. I de første brevene Jenny skriver virker hun usympatisk og litt irriterende. Problemene hennes virker reelle nok, men etter å ha lest brevene fra den dødssyke, blir de som bagateller å regne. Så blir man tatt på senga på side 95: ”Jeg er en kronisk suicidal, selvdestruktiv, selvopptatt, personlighetsfrostyrra taper av en skitten, stinkende klagefant som liker å spy ut en haug med kvasifilosofiske livsbetraktninger for derfor å virke mer interessant på meg sjøl og andre.” Nettopp! Det er akkurat slik hun fremstår. Men selvinnsikt? Hm. Man forstår etter hvert at dette usympatiske er en maske hun har. (Likevel får man lyst til å be henne skjerpe seg, helt til det kommer frem ulike grunner til at hun er som hun er.) I motsetning til Johanne, har hun også et beinhardt språk og en bråkjekk attityde. Men hun er også morsom, særlig når hun overdriver. Som når hun beskriver en av psykiaterne sine: ”En mann med mikroskopiske fiseproblemer i sitt pastellfargede liv” (s. 90).

Det er mer spennende å lese Jennys brev enn Johannes. Én grunn er at språket er sterkt krydret og lekent. En annen er at man ikke vet utfallet av Jennys liv. Vil hun klare å ta tak i sitt eget liv, eller ikke? Etter hvert viser det seg at alt håp ikke er ute. Hun skriver at hun ikke vil være en karikatur lenger, men at hun vil vise seg som det nyanserte mennesket hun egentlig føler seg som. Hvordan boka ender behøver ikke å røpes, men det aller siste brevet skiller seg fra de andre når det gjelder både avsender og mottaker.

Brevene virker autentiske, sånn kunne faktisk to 17 år gamle jenter skrevet til hverandre. Omslaget understreker dette inntrykket ved at alt er tegnet og skrevet med blyant. Det ser ut som man kan gni på nesetippen til jenta slik at den blir borte. De to jentene bruker altså skriving som terapi. Man kan se at de skriver for sin egen del, men de viser også at de blir glade i hverandre. Kanskje ikke i hverandre som personer, men i hverandre som i noen der ute som man kan tenke på og fortelle ting til. De føler et slags fellesskap. Den ene er lys og tander, den andre mørk og barsk, men begge må forholde seg til døden.

Synne Sun Løes har rukket å utgi tre ungdomsbøker og en barneantologi, og å bli en anerkjent ordkunstner. Debutboka Yoko er alene er, i likhet med Tilstrekkelig vakkert, en brevroman og handler også om personer som kan være langt nede psykisk. Det samme gjør Å spise blomster til frokost, der hovedpersonen gjennomgår maniske og depressive perioder. Sistnevnte vant hun Brageprisen for, og den ble også nominert til Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris. Selv er Løes er utdannet psykiatrisk sykepleier, og hun har nok brukt erfaringer fra dette yrket under arbeidet med bøkene sine. De som har fulgt Løes’ forfatterskap blir nok ikke skuffet over Tilstrekkelig vakkert. Den beskriver ulike sider ved døden på en rå måte, og man blir plutselig klar over forskjellen på å kunne velge mellom liv og død – og det å ikke kunne gjøre det.

Sommerengel

Anniken Bjørnes er i likhet med Graux utdannet ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterstudie. Sommerengel er hennes debutbok. Hovedpersonen i boka er tolv år gamle Gabriella. Moren er død av kreft, og Gabriella er alene igjen med en fraværende pappa som lever i et vakuum av tristhet. Derfor må hun være den voksne i den lille familien. Gabriella tenker tilbake på morens sykdom og død tidlig i boka, slik at det meste av handlingen dreier seg om sorgarbeidet i ettertid. Særlig er det farens sorg som får oppmerksomhet. Gabriella føler at det er hennes ansvar ”å vekke” ham opp fra tristhetsvakuumet. Selv har hun kommet lengre i sorgprosessen, og lever mer i nuet som barn flest. Hun følger for eksempel etter en hvit sommerfugl som hun stadig vekk får besøk av. Denne fører henne inn i skogen og videre inn i en hage som føles som en drømmeverden, men som viser seg å være virkelig. Dette er den mest mystiske og spennende delen av boka, ellers er den mer preget av stillheten som råder etter morens død.

Denne stillheten og også fantasien i en ung jentes litt ensomme hverdag, får Bjørnes godt frem. Dessverre virker språket til tider noe kunstig, særlig i en tolvårings munn. Riktig nok er Gabriella en moden tolvåring som har måttet ta seg av det meste selv etter morens død. Men likevel skurrer det når hun formulerer seg med uttrykk som ”minnene strømmer over meg” (s. 25). De mange beskrivelsene av naturen kan også oppleves som overlessede, som på første side i boka der vinden blir skildret på denne måten: ”Jeg lukker øynene, og kjenner den svale vinden utenfra kjærtegne ansiktet mitt. Den bærer med seg usynlige engler med myke vinger som stryker meg over kinnet. Den er varm, det er en slik vind som dukker opp om våren og forteller at sommeren snart er her. En stund sitter jeg slik, og nyter brisen (…)”. Men det er også noen fine perler i boka, særlig når Gabriella tenker på ting hun og moren gjorde sammen. Et eksempel på en slik perle er leken ”gjett lyden” som de to pleide å leke: ”For hver lyd vi fanget opp, skulle vi beskrive den, helt til den andre også greide å høre akkurat det samme. Så gjettet vi hva det var og hvor det kom fra” (s. 14–15).

Sammenlignet med de to andre romanene i denne anmeldelsen er personene i Sommerengel lite nyanserte og fremstår som typer, som gode mennesker uten mørke sider. Gabriellas lærer er beskrevet som den rene helgen, som sier alle de rette tingene. Gabriellas far er den klassiske sorgtunge og fraværende faren. Og Gabriella er den lille engelen som bare tenker positivt. På den måten blir Sommerengel en mer lys og romantisk fortelling om det å miste en av sine aller nærmeste. For når Gabriella innimellom kjenner på sorgen, tar det ikke lange tiden før det lyse og romantiske tar over igjen: ”Det stikker i hjertet mitt, som om noen prikker i det med skarpe nåler. (…) Men hva er det? Jeg blunker bort tårene og myser mot lyset. Det er noe som sitter på den ene soveromsgardinen og vifter med to små, hvite vinger” (s. 53). Denne boka er nok skrevet for noe yngre lesere enn de to andre. Det ser man blant annet på skriftstørrelsen som er større enn i de to andre bøkene. Også omslaget sender ut andre signaler enn de andre med fargerike, lyse og varme tegninger. Boka vil helt sikkert falle i smak i mange ungpikehjerter, men den kunne også vært mer utfordrende og realistisk.