Tittel: 13 gode grunner
Tekst: Jay Asher
Oversetter: Nina Aspen, MNO
Forlag: Schibsted
Årstall: 2010
Antall sider: 318

ISBN: 978-82-516-3581-3

Tretten gode grunner

USKYLD + SLADDER = SELVMORD

Melodramatisk og lettfordøyelig om ung jente som begår selvmord etter å ha blitt behandlet dårlig av ryktespredende gutter og overfladiske jenter.

Uten tilgjengelig statistikk på området, vil jeg anta at omtrent 85 % av all skoleungdom på et eller annet tidspunkt har levert inn en novelle i norsk stil der helten eller heltinnen – det er gjerne snakk om en førstepersonsforteller – mot slutten først kaster opp, for så å ta livet av seg, gjerne i forferdelse over en eller annen urett som er blitt ham eller henne begått. Dette betyr selvsagt ikke at 85 % av all skoleungdom seriøst vurderer å ta livet av seg og derfor forsøker å fortelle læreren om disse omstendighetene i fiksjons form, men snarere at det er vanskelig å avslutte en novelle på en spenstig måte. Og hva er vel mer spenstig enn et selvmord? Hvilken slutt er mer absolutt, hvilket endelikt mer tragisk?

Skoleungdom er gjerne melodramatisk anlagt, det drastiske og pathosfylte tiltrekker dem, og med god grunn. Er det noe skoletiden er full av, er det intrigemakeri, uforklarlige krav til atferd og utseende, og dulgt begjær. Jeg er ikke så rent lite melodramatisk anlagt selv, men det er nok likevel en god stund siden jeg sluttet å la meg forføre av selvmordets erotikk, i hvert fall i litteraturen. Vissheten om at livet kan ta slutt, at man kan ende det helt selv, er verken pirrende eller befriende, bare trist og skremmende. Derfor tenker jeg også at en roman som handler om selvmord faktisk har noe å bevise. At den må kunne forsvare sin bruk av et så alvorlig emne, om det så er ved å hjelpe oss å forstå hvordan noen kan gå til et så drastisk skritt eller endog ved å ta selvmordet alvorlig nok til å kunne spøke med det. 13 gode grunner av Jay Asher makter ikke noe slikt. Den bruker selvmordet som narrativ motor for å fortelle oss, på snusfornuftig vis, at vi må huske å være snille mot hverandre og hjelpe dem som er i nød. Her går det i oppkast, gråt, never som hamrer i vegger i avmakt, falske venninner, tafsete gutter, sladder, kikking, voldtekt, og en dæsj ekte, men uoppnåelig kjærlighet. Intenst nok, og jeg ser ikke bort fra at en god del ungdommer kommer til å elske romanen for at den er like skamløst sensasjonslysten og sentimental som det de – av mer eller mindre natulige årsaker – er. Men det hindrer ikke at 13 gode grunner er en svak roman som gjemmer seg bak et ”viktig” emne.

Fra den andre siden
13 gode grunner låner dødens autoritet når den vil si noe om ungdom og selvmord. Det vil si: gjennom store deler av romanen er det den døde som taler. Og derfor må vi, og fortelleren, den unge Clay Jensen, lytte. For hvem kan være frekk nok til å skru av en død jentes siste ord? Den døde jenta er Hannah Baker, som nylig har begått selvmord. Men før hun svelget pilleglasset, spilte hun inn fortellingen om begivenhetene som førte frem til en fatale beslutningen på gammeldagse kassetter, og sendte dem til en liste på tretten personer som alle har bidratt til at hun nå gjør seg klar til å forlate livet. En har satt ut et rykte om at hun har gjort mer enn å kysse ham, en har skrevet opp navnet hennes på en liste over klassens fineste rumper, en har tatt henne på nevnte rumpe, en har spionert på henne gjennom vinduet, og så videre. Små, tilsynelatende uskyldige hendelser, kanskje, men til slutt er Hannah Baker tappet for livslyst og vil bare dø. Alle er skyldige, direkte eller indirekte. Ingen har gjort nok for å forhindre at Hannahs selvbilde brytes ned, ingen har sett henne.

Vår mann, Clay Jensen, er på lista, og vi leser hans reaksjoner på fortellingen etter hvert som Hannah forteller. Men Clay skjønner ikke hvorfor han har mottatt båndene, ettersom han aldri har vært slem mot Hannah, bare forelsket i henne, og kysset med henne på fest én gang. En kveld på en fest skjedde det noe mellom dem. Mye av spenningen i romanen knytter seg til dette ”hvorfor”, og når oppklaringen endelig kommer, er den en stor skuffelse, i hvert fall for undertegnede. Avsløring følger, kjære leser, så hopp over neste avsnitt hvis du vil ha fullt utbytte av romanens plottoppbygging.

Uskylden avsløres
Saken er nemlig den at Clay er på listen fordi han er perfekt. Hannah har vært betatt av ham lenge, men får kalde føtter da de kysser på den allerede nevnte festen. For tenk om hun overfører sitt dårlige rykte til ham ved å kline med ham, som en annen kjønnsykdom? Det kan hun ikke tillate. Altså avviser hun ham, og styrter direkte i fortapelsen. I denne plottomdreiningen ligger mye av romanens problem. For både selvmorder og forteller er fryktelig prektige i denne romanen. Hannah er et uskyldig offer for sladder, og forfatteren blir så opptatt av å forsvare hennes dyd at Hannah ender opp som en påfallende lite interessant type. Til det blir hun for overlegen, for suveren. Hannah vet om alt som har foregått. Hun kan fortelle om det med glassklar stemme, uten å skli ut i betraktninger om liv, død, frykt eller foreldre. Hun ruller opp saksforholdene uten å la sin person komme i veien. Og samtidig er altså Clay Jensen, vår forteller, temmelig uklanderlig han også. Mens så å si alle andre har gjort seg skyldig i en eller annen synd eller unnlatelsessynd, spredd rykter, snakket ut av ræva, er Hannah og Clay kontrollerte og rasjonelle. De snakker ikke skit om noen. Tragedien består i at de ikke klarer å trenge gjennom den muren av falskhet som alle de andre har satt opp mellom dem. Moralsk sett er de i en annen divisjon enn alle de andre romanpersonene. Heltene er edle, mens de andre spreller rundt i ryktegjørma. Hannah er for god for denne verden, de elskende opphøyes, mens seksualiteten, den brå lysten, får noe lømmelaktig over seg. Hannah kan ikke kysse Clay fordi hun er redd for å ”smitte” ham, men rett før hun tar livet av seg, lar hun seg voldta, liksom for å gjøre det klart for seg selv at hun ikke lenger har noe å leve for.

Påstand og budskap
Men jeg klarer aldri helt å tro på at Hannah Baker har tatt livet av seg. Ikke fordi jeg ikke vet at rykter og tafsing kan bryte ned folks selvbilde, men fordi jeg ikke tror på henne som en litterær person. Jay Asher er dyktig nok til at han kan bruke Hannahs stemme som en plottdevise, noe som presser handlingen fremover, Men han er ikke god nok til at Hannah og hennes problemer egentlig gjør noe inntrykk. Hovedpersonene blir for suverene, og derfor uinteressante. Man kan selvsagt innvende at Hannah trenger å virke suveren på disse kassettene, ettersom dette er hennes siste ord, som skal rette opp ryktet hennes og skape orden av kaos. Men likevel. Avgrunnen i Hannah blir en påstand snarere enn noe romanen lar oss se. Det vi ser er Budskapet om at vi må være forsiktige med hva vi sier om hverandre, for sladder og rykter kan få uante konsekvenser. Påstanden er selvsagt riktig, og det kan til og med hende at den vil kunne bidra til en a-ha-opplevelse for en del lesere. Men det finnes bedre romaner både om rykter og om selvmord enn denne relativt ordinære og smått pripne bestselgeren, romaner som i større grad lar oss erfare de problemene som beskrives, og de bevissthetene som sliter med dem, slik at det blir lettere å forstå det valget.selvmorderen treffer. Jay Ashers 13 gode grunner er og blir en ungdomslitterær lettvekter.

Nina Aspens oversettelse er ikke utpreget litterær, snarere tørr og flat, men til hennes forsvar er vel kanskje ikke Ashers roman det heller. Jeg tviler på at det kan ha vært særlig inspirerende å oversette denne. Noen ganger går det imidlertid riktig galt, som på side 140, der ungdommene har vært med på en slags spørreundersøkelse som har resultert i at de har havnet på hverandres lister som potensielle partnere: ””Det høres ut som om du laget listen min”, sa oppringeren, ”men jeg laget ikke din.”” Jeg har ikke sjekket, men jeg regner med at det engelske verbet her er made. Det klinger uansett ikke godt på norsk.



Skrevet av:
Kommentarer