Trettenkloa

Trettenkloa

Boktittel: Trettenkloa

Forfatter: Tore Aurstad, Carina Westberg

Forlag: Damm forlag

Årstall: 2004

Antall sider: 197

Ny spenningsserie

Tore Aurstad debuterte for seks år siden med en gammeldags grøsser, Trolltungen (Pantagruel forlag), og nå har han fått med seg Carina Westberg og skrevet første bind i en tenkt serie om sjuendeklassingene Absalom og Miranda – og fremholder ufortrødent sin begeistring for en sjanger som synes å leve et stille liv i utkanten av det litterære marked.

Absalom – som for øvrig er født med en beinskade og må bruke krykker – og Miranda er to vanlige sjuendeklassinger i småbyen Grimesvik. Hvert år under feiringen av helligtrekongersdag synger skolebarna i byen den tradisjonsrike stjernespillsangen. Denne sangen har tolv vers, som blir avsunget under prosesjonen rundt i byen. Egentlig har den et trettende vers, som i følge gammel tro ikke må avsynges, for da vil monstret Trettenkloa våkne til live og fæle ting vil skje. Akkurat dette året har noen av skolebarna fått fatt i teksten til det mystiske trettende verset, og tretten av dem avsynger det, til foreldre og andre tilhøreres store forferdelse. Og så begynner skumle ting å hende: Først merkes et lite jordskjelv, og gamle Eskil, som alltid kjører først i opptoget med hest og vogn, forsvinner – og blir senere funnet død. Den rike og en gang mektige Maximillian Svartfeldt begynner å luske rundt i byen, gravkapellet til familien hans blir brutt opp og den ene sarkofagen er åpnet.
Absalom, som er trives best når han kan lese detektivhistorier, begynner å snuse rundt, dels på egen hånd, dels med hjelp av Miranda – som til Absaloms frustrasjon synes å være mer interessert i klassens rikmanssønn Olme. Absaloms graving i andres saker fører, selvfølgelig, til at han oppdager konspirasjoner (de rike skal bli enda rikere) og konspiratørene oppdager ham. Han får omsider Miranda med seg igjen, og så går det slag i slag: lærer Mortensen blir drept, Absalom blir tatt til fange og zombiene kommer ut av sine gravkamre for å fullbyrde den gamle spådommen…

Aurstad og Westberg forsyner seg hemningløst av ulike populærlitterære sjangre. Den gamle gode spenningsromanen, detektivhistorien og grøsseren, iblandet effekter og grep fra b-filmer og tegneserier. Det er synlige tendenser til forspisning, og det som begynner som en småspennende historie blir etter hvert en fortelling som spriker i alle retninger. En ting er at den tviholder på alle stereotypier som tenkes kan, her finnes vel knapt en figur som ikke er endimensjonal og sjablonmessig fremstilt. Alle rike er notorisk grådige og usympatiske, politifolkene virker totalt vettløse, lærerne er slitsomme idioter og Absaloms foreldre er søte og nesten ikke til stede. ”Krøplingen” Absalom har uante krefter og snarrådighet, og Miranda har selvfølgelig satset på feil hest innledningsvis, men betenker seg og finner tilbake til den rette (nei til kapitalistyngelen Olme og ja til arbeiderklassegutten med skavanker, evner og rettferdighetssans). I tillegg morer forfatterne seg med å legge inn kulturelle referanser til mye rart, jf heltens navn – Absalom Petersen. Her er det nok mye som går målgruppen hus forbi – men det spiller kanskje ikke så stor rolle…

En annen ting er at realisme og fantasi går hånd i hånd uten å blunke. Forfatterne prøver dels å forklare hendelsene som en kriminalhistorie der hevn er hovedmotivet for ugjerningene, dels lar de hovedpersonene, både barn og voksne, slåss med dødninger i reneste Michael Jacksons ”Thriller”-stil. Rent parodisk blir det når Absalom overvinner sjefsskurken Murdoch Svartfeldt, den nevnte Maximillians forsmådde og hevnende bror, med en skolisse! Avslutningsvis redder såklart Absalom og Miranda Grimesvik by fra en forferdelig skjebne, men mysteriet blir bare oppsummert og ikke tilstrekkelig oppklart. Drapet på lærer Mortensen for eksempel, et mord som dessuten ikke synes å bevege barna noe særlig. En slags orden blir gjenopprettet, men uten at de skyldige får sin dom – tvert imot mer enn antydes det at Olme og hevneren Murdoch møtes igjen. Altså: følg med i neste bok!

Oppsummert er dette en roman som med stor iver kaster seg ut på sjangerblandingens dype vann, og som heller truer med å drukne enn å framvise kunstnerisk svømmedyktighet. En bok som synes å være skrevet under devisen ”Alt er tillatt og alt er gøy!”, men som hadde tjent på en rendyrking i den ene eller andre lei. Å gå amok på et litterært koldtbord kan være morsomt for den som ufører stuntet, men gir ikke nødvendigvis mottakerne like stor festfølelse.

PS: Et mysterium for denne anmelder er hvordan forfatterne har oversatt den latinske sistelinjen i det omtalte trettende verset, sit tibi levis, til norsk: ”Sådan forgår herligheten”. Kan det være riktig, da? Sitatet er trolig hentet fra den gamle gravsteinspåskriften sit tibi terra levis, ”gid jorden ikke vil tynge deg”. Men her var det kanskje noe som gikk meg hus forbi…

Lars Helge Nilsen