Trigger

Hestebok om mer enn hest

Mange jenter har vært igjennom sin hesteperiode med ”hest er best” på skolesekken og utallige timer hengende på nærmeste ridesenter for av og til å få lov til å spa møkk eller strigle den utkårede yndlingshesten. Undertegnede har i sin tid både hengt i stallen og pløyd igjennom Pennybøkene – alle med hest i sentrum, og av svært varierende kvalitet. Pennyklubben er en av sponsorene for filmen Trigger, basert på et filmmanus av samme forfatter, og filmkritikerne uttaler at alle hesteelskende jenter må se filmen. Derfor hadde jeg ikke særlige forventninger om at denne boka skal være noe annerledes enn de hestebøkene jeg har lest før.

Men kvinnen bak både filmmanuset og boka har evnen til å overraske. For Trigger handler om svært mye mer enn bare hest. I Trigger er hesten helt ute av kontroll, hovedpersonen er livredd hester, og den eneste kyndige personen ligger for døden ute av stand til å hjelpe. Mer enn noe annet får forfatteren frem at tillit er grunnleggende for ethvert vennskap, enten det gjelder hester eller mennesker. Så kanskje dette egentlig ikke er noen hestebok i vanlig forstand?

Monica Borracco Borring har ikke bare skapt en svært spennende historie, men berører også en del alvorlige temaer om det å være ung jente i en verden som ikke alltid er like lett å forstå, særlig ikke når de voksne omgir seg med en sky av mystikk og løgn som er nesten umulig å trenge igjennom. Ikke at Alise er noe særlig bedre. Hun lyver selv, hun. Og her ligger noe av årsaken til at jeg umiddelbart synes boka har betydelig mer ved seg enn de vanlige tåredryppende historiene om den hengivne hesten og den flinke hestejenta som overvinner alle vanskeligheter. Forfatteren lar historien drives frem av en rekke motsetninger, både tematisk og handlingsmessig. Forhold mellom sannhet og løgn er en av dem. Skal en lyve og gjøre det enkelt for en selv, eller skal en stå med rak rygg og si sannheten uansett hvor ubehagelig den er? Her synder både de voksne og barna i boka når de beveger seg i en feig gråsone midt mellom sannhet og løgn. Dette gir boka kompleksitet, for hvis Alises motivasjon for å være modig i møtet med Trigger er at hun ikke vil bli avslørt som en feig løgner, betyr det da at hun virkelig er modig?

En annen motsetning som gir boka dynamikk, er forholdet mellom liv og død. Mens Alise og Rebekka fortvilet kjemper for livet til Trigger, ligger Lasse døende på sykehuset. Og jo nærmere Alise føler hun kommer Lasse, desto mer forsvinner han for henne. Scenen der hun fortvilet står og roper på ham fra hesteryggen ute på parkeringsplassen til sykehuset er opprivende og sår. I bokas klimaks er han så nær at hun hører stemmen hans i hodet, mens den brutale virkeligheten viser det motsatte.

Forfatteren har en fin balansegang mellom det dypt alvorlige og morsomme, og lar den komiske sauen som dilter med dem fra slakteriet være en herlig kontrast mot jentenes desperasjon og de grusomme synene av de døde dyrekroppene der inne. Hun er også svært treffende i sin beskrivelse i maktfordelingen og hierarkiet som eksisterer blant de ulike figurene rundt hestemiljøet. Vi har ytterpunktet med den hesteredde og forvirrede Alise i den ene enden, og de blærete stalljentene som vil vise at de ”eier” stallen i den andre. Og vi har den gode, gammeldagse hestekaren Lasse mot den pengemotiverte, mektige hesteeieren Elias Hjort.

Forholdet mellom makt og avmakt blir mer og mer tematisert ettersom handlingen i boka utvikler seg. Dette gjelder både for karakteren Alise sin del og i selve handlingsoppbyggingen. Fra å være maktesløs, redd og forvirret, ser vi hvordan hun vokser og får mer kontroll over livet sitt utover i boka. Temmingen av den gale Trigger og hennes utvikling går parallelt. Men hvordan skal jentene klare å vinne over Elias Hjort som juridisk sett har loven på sin side? Og hva gjør de i møtet med hensynsløse bøller som ønsker å skade Trigger? Hver gang det ser som svartest ut, tar Alise og Rebekka makten i egne hender og klarer å avverge situasjonen. Selv om de både lyver og stjeler for å oppnå dette, lar forfatteren leseren forstå at dette er helt nødvendig, og at målet helliger middelet. Her snakker vi altså om en helt annen type løgn enn den vi møter først i boka. En nødløgn er ikke så umoralsk som en komfortabelhetsløgn.

Jeg synes Monica Borracco Borring har skrevet en bok full av uventede vendinger, velsignet fri fra de vanlige hestebok-klisjeene, med solide karakterer og med en dybde og et refleksjonsnivå som gjør den til en svært god bok for alle lesere – hestegal eller ikke. Jeg håper at mange tar seg tid til å lese boka, og ikke bare ser filmen.