Bo er ni år, og bor i blokkleilighet sammen med moren sin. Etter at bestevennen flyttet, går han for det meste alene. Tilværelsen er oversiktlig, og Bo tenker at han liker det slik. Han kan ikke miste en venn han ikke har. Billie er en helt annen type. Når hun og faren kommer flyttende til naboblokka er det allerede fjerde gang hun flytter. Billie er verdensvant på en måte Bo både beundrer og skremmes av. Ikke bare skal hun gå i klassen hans, hun bestemmer seg for at Bo er hennes utvalgte allerede første gang de møtes.
Hva det vil si å være utvalgt, utforskes i den første boka om Billie og Bo. Bo funderer mye over hva det er han liker med Billie, og hva det kan være hun liker med han. Han tar vennskapet på alvor, og det gjør Kristine Rui Slettebakken også. Hun gjør ikke ungene til karikerte kontraster av hverandre, men lar dem nærme seg og påvirkes av hverandre, uten å miste sine særpreg. Noe grunnleggende de har felles er hver sin stødige aleneforelder, og et sårt tomrom der den andre forelderen skulle ha vært. Billies mor er død, og Bo har aldri møtt faren sin.
Vennskapets fortryllende kraft
Slettebakken skriver fra Bos perspektiv, og i hans blikk spraker og skinner Billie. Hun finner på mye gøy, men gjør også dumme og dumdristige ting. Bo er ingen ukritisk venn, men urokkelig lojal. Samspillet mellom den impulsive jenta og den tenksomme gutten beskrives troverdig. Langsomt slipper Bo Billie tettere inn på seg enn han egentlig våger, og oppdager samtidig nye sider ved seg selv.
Det er frydefullt å følge ungene på eventyr i områdene rundt blokkene. Billie ser skogen, kjøpesenteret, elva og villaområdet som muligheter, og det viser seg at mulighetene er mye større og villere når man er to enn en.
Bøkene foregår i en passe realistisk verden, der det fins tydelige økonomiske forskjeller og sosiale utfordringer. Selv om Bo ble unnfanget på en sydentur, er ikke sånne ferier noe hverken han og moren eller Billie og faren har råd til. Billie tar lite hensyn til samfunnets regler og normer. Noen ganger får den grenseløse oppførselen hennes alvorlige konsekvenser, men når det går virkelig galt er de voksne rundt dem mer tilbøyelige til å hjelpe ungene og hverandre, enn å la være. Bokas menneskesyn slår fordelaktig ut for både fattig og rik, men hjertet ligger hos dem som strever, enten det er den hjemløse mannen som bor under en bro, innehaveren av nærbutikken eller ungenes egne foreldre.
Særlig første bok er godt komponert. Leseren blir kjent med nærmiljøet til ungene, inkludert et bredt persongalleri. Boka rommer mange ville påfunn, og samtidig bygger den elegant opp til noen dramatiske scener mot slutten, uten at hendelsesforløpet blir for urealistisk.
Sorg, sinne og julestemning
Kristine Rui Slettebakken, som også er skuespiller og leser inn lydbøker, har tidligere skrevet tre bøker om en annen ung duo, Frida og Jo. Disse bøkene ble nominert til flere priser. Brageprisen fikk hun for den andre boken i denne nye serien, juleboken Billie og Bo og den heidundranes jula.
Boka har en interessant dynamikk, der begeistring og forventning balanseres mot savn og sorg. Begge ungene vil maksimere julestemningen for seg selv og andre. De gir for eksempel bort enorme mengder varm gløgg, riktignok utgått på dato, som lokkemiddel for å få folk til å handle hos nærbutikken Frukt og felg heller enn på kjøpesenteret. Samtidig dukker Slettebakken lenger ned i sårbarheten deres, for i jula kjennes de små familiene ekstra små: «Det var ikke riktig på en flekk at hun skulle stå der og si det verset aleine. Og kanskje var det ikke helt riktig at det bare var to til stede her hjemme heller.»
Bo klarer ikke å slippe håpet om at faren hans denne jula vil oppsøke sønnen, selv om han aldri har gjort det tidligere. Billie frustreres over at farens sorg blir ekstra sterk akkurat i jula, ettersom moren hennes døde en jul da Billie var veldig liten. Slettebakken håndterer disse tunge temaene godt. Det fins ingen løsning, for de som er borte forblir borte, men det fins trøst i menneskene som faktisk er til stede, og Billie og Bo har flere rundt seg enn de hadde regnet med. Jula blir både en sørgetid og en tid for feiring.
Et litt kuriøst aspekt ved denne boka er hvor mange elementer den deler med Ingvild H. Rishøis bestselgende og nå filmatiserte julebok Stargate fra 2021. Billies far får, som faren til jentene i Stargate, jobb som juletreselger, og juletreselgerkollegaen hans skal straks bli far. Om ikke det var nok, blåser det opp til storm i denne boka også. Denne heidundandres julefortellingen treffer meg rett i magen. Jeg får julestemning, røres, gråter og blir varm i magen. Rishøi har jo ikke patent hverken på juletresalg eller gravide fattige med manglende plass i herberget, og Slettebakken gjør alt sammen til sitt.
Illustratør Nora Brech fremhever det lette og morsomme i bøkene. Jeg kjenner igjen Billie og Bo i bildene, men selv om Bos bekymrede øyne henger ved Billie, underspiller illustrasjonene dybden i teksten. Bare basert på bokomslag og illustrasjoner antok jeg at disse bøkene var mer lettbeinte og grunne. Jeg var uforberedt første gang tårene begynte å renne mens jeg leste.
Vennskapet utfordres
Bøker leses gjerne høyt av voksne og barn sammen. De er gode utgangspunkt for samtaler om vennskap, grenser, risikovurdering, lojalitet, urettferdighet og mye annet, ikke fordi de er utformet som pedagogiske verktøy, men fordi situasjonene og forholdene mellom personene er engasjerende. Språket i denne boka er lett og sprudlende. Dialogene mellom Billie og Bo er ofte vittige, som her, når Billie har forklart Bo hva et posthorn er:
– Jøss. Du vet alt, du.
– Ja. Pluss at pappa fortalte akkurat det.
I årets bok, Billie og Bo på feriekoloni, utfordres vennskapet mellom Billie og Bo på en ny måte. Til nå har det vært de to, sammen med et utvalg voksne. På feriekolonien skal Bo sove i et hus med guttene, og Billie i et annet med jentene. Billie finner en jente som er like modig og oppfinnsom som hun selv er, og Bo en gutt som er enda mer forsiktig enn ham selv. Begge ser på den andres nye vennskap med mistenksomhet. Igjen unngår Slettebakken å lage farse av forviklingene som oppstår. Det er både vondt og fint å være så tett på noen som er ganske liten, og tvinges til å vokse og lære nye ting om seg selv, og om sin nærmeste venn.
Bo er nesten komisk full av beundring for de voksne lederne, som er forbilledlig pedagogiske i alt de gjør, men også han kan tøye reglene når han finner det nødvendig. Lærdommen ungene skal innprentes i løpet av uka på øya er «Ingen er bare det man tror.» Det får de erfare, på ganske fine måter, samtidig som feriekolonilivet rommer spøkelseshistorier, sniking ute om natta og en første forelskelse. Tyngst veier, som i alle bøkene, utfordringene ved å ha en bestevenn som er ganske ulik en selv, men som man for enhver pris ikke vil miste.
