TrippeTrappTrappestein

TrippeTrappTrappestein

TrippeTrappTrappestein

Halfdan Rasmussen

I norsk gjendiktning ved Jørgen Stang Noregs Boklag 1972

Lars Mæhle

VISUELL LESING Hva husker vi fra barndommen? Jo – bilder. Små, fastfrosne øyeblikk. De tidligste minnene

VISUELL LESING

Hva husker vi fra barndommen? Jo – bilder. Små, fastfrosne øyeblikk. De tidligste minnene er uløselig knytta til det visuelle. Likeledes er det snarere illustrasjonene fra mine aller tidligste ”leseropplevelser” som virkelig sitter, ikke selve teksten.

Bladde nylig i det fillete familieeksemplaret av Halfdan Rasmussens TrippeTrappTrappestein (hans Børnerim i utvalg). Og der kom de poppende fram fra erindringen – Ib Spang Lauritzens rufsete, vittige kruseduller: Verdens sterkeste mann som kunne løfte en trikk fra skinnene med stortåa, men som ikke kunne balansere en blomst på et lite strå. Hr. Olsen som bor i en kanon fordi han er døv som en kokosmakron (dvs. du kunne ikke se Hr. Olsen, bare de lurvete føttene hans som stakk ut av kanonen), og jenta som i et av samlingas aller fineste dikt plukker stjernene ned fra himmelen.

Strektegningene sitter spikret. Men også samspillet mellom illustrasjon og tekst er uvanlig vellykket i denne boka, det merker jeg nå som voksen. Det fungerer både i de livlige, fantastirike reglene og i de mer ettertenksomme snuttene.

Og selve diktene, tekstene? Én ting er sikkert: Danske Halfdan Rasmussen behersker rimformatet som få andre. Dette er gyngende musikalske, rytmisk finurlige, ordspillende, fandenivoldske, overraskende, snabla artige dikt. «Tosserier» kaller danskene dem. Tøys og tull. Men det fins også rom for ettertanke i løyene. Det er denne vekslingen i humør og rytme som gjør dem så bra. Sammen med illustrasjonene.

Barn elsker slike tulleregler. Bare se på André Bjerke og Inger Hagerups barnerim. De slutter aldri å fascinere, selger i bøtter og spann hvert år. De framstår ofte som enkle, disse «tosseriene», og de kan virke latterlig lettvinte å skrive. Men det er de definitivt ikke (tro meg, jeg har forsøkt – og mislyktes – utallige ganger). Like utfordrende må det ha vært å gjendikte Rasmussens rim, ikke minst med tanke på at illustrasjonene lukker mange av oversetterens muligheter. Uansett, Jørgen Stang har gjort det mesterlig.

Kort sagt: en forundringspakke av ei bok!

Lars Mæhle