Troll kan skremmes

Hvor gikk det galt for kyklopene? Opprinnelig var de nokså fine fyrer (for de var alltid menn), og de var en del av de greske gudemytene allerede før Zeus kom og løftet feltet. Tre av dem – kalt lys, lyn og torden – var sønner av havguden Poseidon og jobbet i smien på Olympus der de lagde våpen for gudene sammen med smeden Hephaistos.

Det var vel først etter Odysseen av Homer at det begynte å gå utforbakke med ryktet til de enøyde. På vei hjem fra krigen mot Troja gikk Odyssevs og mennene hans i land på en øy befolket utelukkende av kykloper. Selvsagt innlater de seg med den drøyeste av dem alle, en gjeter og ostemaker kalt Polyfémos som selv etter kyklopstandard ble regnet for en einstøing. Etter å ha gomlet i seg opptil flere av Odyssevs menn, bokstavelig talt så hjernemassen spruter, klarer Odyssevs å skjenke Polyfémos og kjører en stake gjennom øyet hans mens han sover. Tarantino-filmatiseringen kan umulig være langt unna.

Monstre i margen

«Monstre har trolig alltid vært med oss. De passer så bra til å utforske randsonene i sivilisasjonen at de må ha blitt oppfunnet i veldig tidlige tider», skriver den nederlandske religionshistorikeren Jan N. Bremmer i boken Myth and Symbol (utgitt av det norske instituttet i Athen i 2002). I kapittelet Odysseus versus the Cyclops viser han hvordan kyklopene har vandret gjennom den europeiske bevisstheten fra Middelhavet og helt opp til Nord-Europa.

På 1800-tallet fant en av brødrene Grimm minst ti eventyr som tydelig slektet på historien om Odyssevs og kyklopen, og i norske folkeeventyr kan du knapt kaste en stein uten å treffe et (ofte) enøyd monster som bor i en hule og spiser eventyrere. Skjønt vi kaller dem troll.

Når kyklopene på mange måter har tatt runden og krasjer inn i modernismen i James Joyces Odysseen-inspirerte Ulysses, er det i form av en navnløs førstepersonforteller som er ute av stand til å se noe annet enn sitt eget synspunkt. Han er enøyd, kan du si. Og nokså uspiselig.

Mennesker som i eventyrene

Kyklopene vi møter i Den lille kyklopen er av et annet kaliber. Kyklopjenten Kyklopa bor sammen med familien sin på en flygende hval.

Moren lærer nyklekte fugleunger å synge, i husene ved siden av bor slekt og venner (en like uhåndgripelig størrelse som Spretts slekt-og-venner i A.A. Milnes bøker om Ole Brumm), og i bakgrunnen kan høres en onkel som spiller på «fincafolia». Thore Hansens kykloper er med andre ord naturnære livskunstnere som går Mummi-familien en høy gang.

Historien starter for alvor når lille Kyklopa vil lære mer om disse underlige «menneskene» som hun bare har hørt om i eventyrene. «Det er dumt at vi ikke kjenner hverandre», tenker hun, og forlater hval og familie for å se hvordan vi lever her.

Ute av tiden

Thore Hansens illustrasjoner har alltid vært ute av tiden. Stort sett på den gode måten. Streken hans er 1970-talls fantasy sendt ut på sopptur i barskogen, kombinert med drodlende detaljer som ofte fyller hver eneste ledige plass på sidene. Mange kjenner Hansen best for bøkene om sjøormen Ruffen, som han skrev sammen med Tor Åge Bringsværd (som Den lille kyklopen er dedisert til).

Tegningene i Den lille kyklopen vil ikke overraske dem som er godt kjent med Hansens univers. Her er hvaler, underlige fugler og flygende øgler. Bare kyklopfamilien føles som et nytt bekjentskap, og da spesielt Kyklopa med det røde, spisse trekanthåret og det store, blå øyet midt i ansiktet. Personlighetsmessig er hun en mildt sjarmerende, men ikke spesielt tydelig figur.

Det er også noe blodfattig over illustrasjonene i denne kyklop-odysseen. Det er mye sort og mørke farger i tegningene, og det er langt fra det jublende overskuddet i Ruffen gifter seg (Aschehoug 2017) til dette utenfrablikket på menneskene.

Stivnet samfunnskritikk

Monstre kan si oss mye om oss selv (det er ikke tilfeldig at ordet deler latinsk opphav med demonstrere), og når den utenforstående kyklopen blir en iakttaker av menneskene, er det mye vi kunne lært. Kyklopa viser seg derimot å være like trangsynt som Joyces sosiale kyklop. Menneskenes verden ser hun som fullstendig dominert av forurensing, lidelse, ensomhet – og biler:

Fra taket ser Kyklopa noe hun aldri har sett eller hørt om før. Noe som gjør henne redd: digre og blanke kropper, men de er ikke er [sic] av kjøtt og blod.
De haster fram mellom alle menneskene.
Ruller knurrende på fire hjul og lukter verre enn en svidd wonkawomp.
Noen ganger brøler de også.
Høyt og skremmende lik drager som av og til flyr forbi hvalen i hennes egen verden.

Selv om tema som forurensning fortsatt er hjerteskjærende aktuelt, trenger de høye fabrikkpipene og de triste fuglene en oppdatering for å treffe forandringsmuskelen vår. Og det er her Hansen svikter. Der tegningene har utviklet seg fra 1970-årenes outsiderblikk, har samfunnskritikken blitt hengende igjen som et ekko av sangen Barn av regnbuen. Hansen har ikke funnet et grep som ville gjort beskrivelsene originale eller uventede, og som ville fått dem til å fungere utover den stivnede nostalgien.

Redder seg selv

Til sist blir Kyklopa oppdaget av menneskene, som jager henne fordi hun ser annerledes ut. Hun flykter, og i siste øyeblikk husker hun fløyten hun fikk for å påkalle den flygende hvalen. Ikke nok med at leseren får en bekmørk versjon av menneskenes verden, det er ikke engang noe iboende godt der som er med å redde Kyklopa. Hun må redde seg selv. Og selv om det på én måte er i tiden med prinsesser som redder seg selv, gjør det historien så lite kompleks at det ikke er så mye interessant å finne i den.

Jeg tar meg selv i å lure på hvordan Polyfémos ville ha reagert på menneskeverdenen i Den lille kyklopen. Og jeg tar meg selv i å tenke at litt uforutsigbarhet når som helst ville trumfet forfatterens velmente tanker om det kalde samfunnet fra femti år tilbake.