Trollfrost

Drager i underverdenen

Sissel Chipman lager gode sujett, og hun er dyktig på å opprettholde barneperspektivet fra leser til hovedperson. Likevel svikter det litt.

Rammen for Trollfrost er norrøn middelalder, på Grønland. Livet trues av brå kulde, noe som også i virkeligheten er en del av forklaringen på at den norrøne bosetningen på Grønland døde ut. I denne fortellingen er det ”Solsteinen” som har falt ned og er stjålet av de fientlige svartalvene. Bortsett fra den brå kulden er det lite som knytter handlingen til Grønland, det måtte da være når hovedpersonen reflekterer over det umulige i rømme fra problemene, til et annet land. Foruten menneskene består verden av svartalver – som er trollkyndige og aktivt fiendlige mot menneskene; troll – som er dumme og store; dverger – som er dyktige håndverkere, joviale og ambivalente til menneskene. Dessuten finnes det et magisk dyr, en drage. Den er opprinnelig en orm som Bendik hjelper med den nødvendige forvandlingen.

Hovedlinja i handlingen er at svartalvene bortfører kongsdatteren Lilja, til fangenskap i underverdenen. Jarlesønnen Bendik påtar seg uten å nøle ridder-rollen. Sammen med den halvtamme, nyforvandlede draken Skimre begir han seg ned i underverdenen for å befri Lilja. Her er et svakt ekko av Orfeus og Eurydike, og den derav inspirerte folkevisa om ”Villemann og Magnill”, hvor Villemann redder Magnill fra Nøkken. (Navneallusjonene til Bendik og Årolilja er derfor litt underlig. Den visa har et helt annet tema.) Narnia-boka ”Sølvstolen” er også en naturlig assosiasjon. Reisen innholder vanskeligheter og motgang, blant annet en magisk drikk som binder Lilja som fange i underverdenen. Selvsagt finnes det et motmiddel, som er vanskelig å skaffe. Sammenlignet med de forrige bøkene er dette en bedre utviklet hovedhistorie, og Chipman lykkes greit med fortellervinkel, med skiftende synsvinkel fra kapittel til kapittel og med identifikasjonsobjekt for den unge leseren.

Likevel er det noen svakheter i teksten. Forfatteren må to ganger (Even i kap 29 og dvergene i kap 35) ty til uventet hjelp utenfra for å redde heltene. Hun har uforløst potensiale i skildringene av personenes karakter og innsikt. Vi merker liten uvikling hos hovedpersonene, og dette må betegnes som et tilbakeskritt i forhold til forrige bok. Den best utviklede personligheten er Skimre, den alvespisende, forfengelige draken med voksesmerter. Han kunne gjerne fått mer plass, både fordi han har en distinkt personlighet, og fordi den komiske delen av hans rolle (på samme måte som draken i Disneyfilmen Mulan) la til et velkomment perspektiv i fortellingen.

Språklig finnes det også noe rusk: Spesielt i kapittel to er den noen avsnitt med sagastil-imitasjon. I kap 5 finnes språkblemmen ”et tynt skall av sivilisasjon” lagt i Liljas munn. At vi får en ”femten år etter”-epilog hvor Lilja og Bendik er dronning og konge med fire søte barn, kan sikkert fungere for noen lesere, men virker ikke helt naturlig for meg, mer som et uttrykk for problemer med å finne en god avslutning.

Trollfrost er som Sissel Chipmans to forrige bøker skrevet i en naiv eventyr-fantasy-sjanger, hvor barn naturlig går inn i helterollen i ”passe infløkte” magiske verdner som er ”passe skremmende”, hvor skurkenes formodentlige ondskap og brutalitet er betydeling underkommunisert, og som ikke avviker mer fra den kjente virkeligheten enn det som er nødvendig for handlingen.

Sett under ett er handlingen, synsvinkelen og den moderate kompleksiteten i Trollfrost godt tilpasset et målgruppe av bokslukere i 10-12årsalderen. Likevel skorter det litt i gjennomføringen, både i persontegningen og enkeltscenene. Så Chipman har fortsatt litt igjen til mesterbrevet, men kan trygt fortsette med frimodighet, og i stadig utvikling.