Trollkrittet

Fantasylitteraturens bestemor

Zinken Hopps Trollkrittet er kalt norsk barnelitteraturs
første tøyseroman. Men få bøker er mer jordnært logiske.

Forskjellen mellom Zinken Hopps logikk og vår voksne hverdagslogikk er
at den første er langt mer umiddelbar og derfor egentlig lettere
forståelig. Når Jon trenger en venn, tegner han en. Fordi han er dårlig
til å tegne, blir vennen (Sofus) litt rar. (Men han har paraply, selv om
den bare så vidt nevnes mot slutten av boken – Zinken Hopp er ikke
bergenser for ingen ting. Og bergensere er som kjent de våteste av alle
gensere.) Når ugla, som ligner på Jons lærerinne, spår: «Når et snes egg
kommer på 1 krone og 15 øre, hva kommer da en høne på?», da kan svaret
være som hun påstår, nemlig at: «En høne kommer på to ben!» Eller det
kan være som Jon innvender: «Ikke den rugehøna som min mor har bestilt
hos fru Jacobsen. For hun kommer på fredag.»

Begge svarene er strengt logiske, selv om de ikke følger reglene
for den formallogikken som det undervises i på universitetet. Dette er
språkets umiddelbare logikk, og den er bokstavelig. Barn kjenner denne
logikken godt, den danner grunnlaget for mange vitser og gåter. Derfor
blir gjenkjennelsesgleden så stor – Trollkrittet er en roman
skrevet på barns premisser.

Men den umiddelbare logikken er ikke bare språkets og barnets. Den
er også drømmens logikk. Når vi drømmer, er det denne logikken vi
bruker, slik August Strindberg demonstrerer i Ett drömspel, hvor
det er språket som bestemmer hvordan den ene drømmeaktige scenen glir
over i den andre, og et voksende slott kan forvandle seg til en sopp
eller en sky. Drømmen og drømmelogikken er også noe barn kjenner.
Egentlig dreier det seg om en ekstremrealistisk eller surrealistisk
logikk, og Trollkrittet kan godt kalles en surrealistisk roman,
akkurat som Salvador Dalís malerier er surrealistiske. Når et maleri har
tittelen Myke ur, sier det seg selv at det gjengir en rekke
klokker som bøyer seg pent etter landskapet. Det er – ja, nettopp:
logisk.

Surrealismen i Trollkrittet – eller absurdismen,
drømmelogikken eller hva man vil – var nok noe som lå i tidens
barnelitteratur da boken utkom første gang i 1948. Vi finner den delvis
igjen i Astrid Lindgrens og Tove Janssons bøker fra samme tid, og enda
mer i Zinken Hopps egen gjendiktning av Lewis Carrolls Else i
Eventyrland (Alice in Wonderland), som utkom bare to år før,
i 1946. Hun benytter mange av Lewis Carrolls knep og teknikker direkte i
sine egne barnebøker. Zinken Hopp var en av lederskikkelsene i en
litterær tradisjon i tiden – i Norge er denne «nonsens-tradisjonen»
blitt kalt en forløper for modernismen, blant annet på grunn av bruken
av genreblanding og ikke-formell logikk. I Sverige og Finland kom
modernismen langt tidligere, noe som kanskje svekker en slik
synsmåte.

Trollkrittet er blitt utgitt gang på gang i de snart 60
årene siden førsteutgaven, som oftest med glassmaleren Malvin Nesets
tegninger. (Noen av utgavene er likevel illustrert av Reidar Johan
Berle.) 2005-versjonen er trofast mot originalutgaven i så måte;
omslaget er også det samme. Malvin Nesets tegninger spiller sammen med
teksten; det er like mye teksten som illustrerer tegningene som omvendt.
Og til tider befinner man seg et sted mellom tekst og illustrasjon, hvor
selve teksten blir illustrasjon ved hjelp av typografien – slik vi for
eksempel finner det hos surrealistlyrikeren Guillaume Apollinaire 40-50
år før. Men Zinken Hopp går lenger. Det er ikke bare illustratøren som
trekkes inn i fortellingen, det er like mye leseren, som blir nødt til å
skape med og løse de oppgavene bokens personer stilles overfor.
Ukebladenes oppgavesider for barn er også en inspirasjonskilde, og slik
sett får boken et pedagogisk preg.

For å oppveie dette settes oppdragelsen og utdannelsen samtidig i
et negativt lys. Når den selvhøytidelige ugla beviser at 15 : 3 = 14,
vil en leser som har lært de fire regnearter (og i 1948 kunne faktisk
barn regne), riktignok gjennomskue knepet og skjønne at det er galt. Men
når Jon føler ansvar for Sofus fordi Sofus er hans kreasjon (det er Jon
som har tegnet ham med trollkrittet som gjør alt levende), gir det seg
som oftest negative utslag, med typiske foreldrereaksjoner som vil gi de
fleste barn frysninger. Jon kan riktignok ikke be Sofus vaske seg i
ørene, ettersom Sofus er laget av kritt og ikke tåler vann, da blir han
visket ut. Sett under denne synsvinkelen er Trollkrittet tvert
imot en antipedagogisk bok – akkurat som Astrid Lindgrens bøker om Pippi
Langstrømpe.

Det begynner etter hvert å bli noen generasjoner som har gledet seg
over Zinken Hopps løsslupne, men logiske fantasi. Og akkurat
fantasilitteraturen har som kjent fått et voldsomt oppsving de siste
årene, men i dag må vi bruke engelske navn og kalle det «fantasy-
litteratur». Når Jon tegner en port, og han og Sofus går inn gjennom den
og havner i en annen verden hvor ting aldeles ikke er som hos oss, selv
om de ligner, minner det sterkt om alskens historier om liv i andre
dimensjoner, andre verdener som har hemmelige overgangspunkter til vår
egen hverdagslige tilværelse. I Norge er Zinken Hopp banebryteren for
«fantasy-litteraturen» (rent bortsett at man godt kunne si: «Men hva med
folkeeventyrene, da?»)

Vi snakker med andre ord om en moderne bok. Likevel finnes det
detaljer som daterer den til et sted mellom 1945 og 1960. Trollkrittet
kommer i en pakke som en heks har fått fra tanten sin i Amerika. (En
tidlig-feministisk versjon av Amerika-onkelen?) Og et sted henvises det
til ting som skjedde under krigen. Men dette er bare en form for
lokalkoloritt som gir selv eldre lesere gjenkjennelsesglede.

Det finnes enda flere måter å lese denne romanen på. Den handler om
makt, om snille og slemme mennesker, om mennesker med svakt, sterkt
eller til og med overdrevet selvbilde, om samfunnsoppbygging, om
oppofrelse og begjær, om snille, slemme eller alfabetiske dyr og et
snusfornuftig troll, om barns kreativitet og om foreldres uutholdelige
jordnærhet. (Den eneste direkte snille og forståelsesfulle voksne
personen i boken er en bestemor.) Den har vært lest og kommentert både
psykologisk, sosiologisk, politisk og litteraturhistorisk av lærde
teoretikere, mer eller mindre overbevisende. Men slik er det med all god
litteratur. Og uansett hvor vanskelig det er å vurdere en boks kvalitet
ut fra lesernes reaksjoner i øyeblikket, holder det som oftest stikk at
det er den verdifulle litteraturen som overlever og blir klassikere.
Zinken Hopps Trollkrittet er en barnebokklassiker, i den
forstand at den ble skrevet som barnebok – det dreier seg ikke om en
voksenroman som senere ble maltraktert og henvist til barneværelset.
Tvert imot kan de fleste voksne bli langt klokere av å lese den.
Dessuten er den svært morsom. Og den er faktisk oversatt til 20
språk.