Trosser normene

JEG HATER: følelser, kroppen min, skolen, mamma og pappas hakk-i-plata-masing (om den veldig viktige Fremtiden), all verdens Urettferdighet, Perfekte menneskers standhaftige Streben og kontinuerlige Sult etter enda litt mer Perfekt Perfeksjonisme.

Slik åpner Miss, den sjette ungdomsromanen til Synne Sun Løes, kanskje mest kjent for den brageprisvinnende romanen Å spise blomster til frokost.

Miss gir et innblikk i et knapt år i livet til 16 år gamle, overvektige Ea. Ea er omringet av forventninger: om å slanke seg, om å fortsette på skolen hun har tatt et pauseår fra, om å finne ut av fremtiden sin, om å ta seg sammen. Mens hennes jevnaldrende er på skolen, fordriver hun tiden med spising, tv-titting, lesing, hekling av badetøy til kjæledyr, samtaler med den aldrende psykiateren Elliot, og forsøk på å unngå den altfor perfekte bestevenninnen Fanny.

Energisk sjangerveksling

I likhet med Eas hverdag, er Miss nokså kaotisk disponert. Romanen er sammensatt av korte tekster i en dagbokliknende form, med deler titulert etter månedene, fra september til juli. Teksten veksler mellom ulike sjangre: lister, notater, sceniske samtalereferat, brev til den avdøde tanten Edith, pro/con-lister over mulige karriereplaner, dokumentarepisoder fra «livet til en tjukkis», samt helt vanlige episodeskildringer fra hverdagen til Ea.

Eas overskuddspregede fortellerstemme skinner gjennom hele veien, og hun er ikke redd for å komme med tilståelser eller metakommentarer til sine egne skildringer:

«Trasket» (føles unaturlig å skrive «surfet») rundt på diverse anorektikerblogger, føltes som jeg gikk på glasskår. Fikk lyst til å brekke alle fyrstikkroppene i to, leke Nøtteknekker. Jeg mener, jeg ville selvfølgelig ikke det. Men så ville jeg det likevel. Som en metafor. (Knekk, knekk, knekk.)

Ea er smart, sta og full av selvironi og sarkasme, og de råe og usminkede observasjonene hennes av hendelsene og personene rundt henne er både morsomme og presise. I tillegg er notatene hennes spekket med referanser til både feministiske og filosofiske forbilder som interesserte lesere kan fordype seg videre i.

Dødsfall som vendepunkt

På tross av den hyppige sjangervekslingen er det mulig å følge en rød tråd gjennom historien om Ea. Romanen er inndelt i to deler, der dødsfallet til psykiateren Elliot markerer starten på den andre delen. Elliot er en viktig person i livet til Ea, og overgangen fra del 1 til del 2 markerer også et stemningsskifte i romanen.

Behandlingen hos Elliot ser ut til å dreie seg om å komme til bunns i årsakene til Eas overspising, og når helsen hans begynner å skrante, blir han utålmodig:

… Jeg har møtt deg og frykten din, Ea. Hver eneste uke. Jeg har ventet. Ventet på at du selv også skal møte den. Ventet på at du skal fortelle meg om den dagen … den dagen … i fjor … Jeg er flink til å vente. Men nå kan jeg ikke vente lenger. 

Referansen til «den dagen i fjor» kan kobles til den overvektige tanta Edith, som Ea hadde et nært forhold til inntil hun fant henne død i badekaret. Gjennom Elliots utsagn bygger Løes opp mot en mulig opprulling av traumene som har fått Ea til å hoppe av normalitetens tredemølle, i håp om å få henne tilbake på den.

Men istedenfor å gå videre i dette sporet, tar fortellingen en annen vending i romanens andre del. For Miss er ikke en roman om å lære seg å passe inn i normene, snarere om å lære seg at det er greit å trosse dem. For når fasadene begynner å smuldre opp for de tilsynelatende normale/perfekte menneskene rundt Ea – bestevenninna Fanny må slutte i dansegruppa, den treningsgale faren brekker beinet og den overstressede moren hennes faller inn i en depresjon – viser Ea seg som den sterke og sunne, som kan bidra med både trøst og livsvisdom.

Viktig motstemme

Miss tilbyr ingen løsninger, verken på Eas fedmeproblem eller på de usikre framtidsutsiktene hennes, men formidler isteden at hun er god nok som hun er, uten å måtte bevise noe. For, som bestevenninna Fanny svarer når Ea spør henne hvorfor hun vil være venn med en sånn som henne:

«Det er veldig logisk,» svarte Fanny smilende. «Jeg kan være meg selv sammen med deg. Jeg kan være meg selv, fordi du er deg selv.»

Helhetlig sett er Miss en smart, morsom og original ungdomsroman om å tørre å gå sin egen vei. Selv om den kanskje er litt i lengste laget, lykkes Løes i å holde på leserens oppmerksomhet gjennom den energiske og overraskende sjangervekslingen.

I en tid der kravene ungdom stiller til seg selv blir stadig strengere, er Synne Sun Løes’ hovedperson en viktig motstemme.