Tittel: Sting
Tekst: Therese Garshol Syversen
Forlag: Samlaget
Årstall: 2022
Antall sider: 124

Troverdig om traumer

En konsentrert, troverdig og poetisk utforskning av et alvorlig traume, men forfatteren lar mye stå usagt.

«Drepte kona og barna – så seg selv.» Slike overskrifter har vi dessverre måttet venne oss til. Tidligere sa man gjerne «familietragedie» – et eufemistisk og tilslørende begrep. Det er et fremskritt at det nå tales tydelig i pressen. Men personen vi møter i Therese Garshol Syversens debutromanEmma på 16 – har ikke noe språk for det som har hendt henne. Hun har et skuddsår i magen, og alle sier til henne at det er faren som har skutt henne, før han skjøt moren og seg selv – men hun kan ikke huske det. Hun vet bare at hun er foreldreløs og nå må bo hos mormor på landet.

I starten av historien er Emma fortsatt på sykehuset med bandasje på magen, så traumatisert at psykologen Beate først bare fokuserer på det helt grunnleggende – noe Emma kan høre, se, ta på, lukte, smake. Beate mener at minnene vil komme tilbake, og at det er viktig. «La oss begynne med det du hugsar,» foreslår hun. Emma vil ikke, kan ikke. Men kroppen husker, og gradvis kommer minnene tilbake.

Gradvis

Korte episoder fra livet før skuddene veves inn i nåtidsfortellingen, der Emma fortsetter samtaleterapien samtidig som hun flytter til mormor og prøver å mestre et slags liv. I fortidsavsnittene hører vi om gode stunder hjemme, jaktturer med faren, foreldrenes tilsynelatende vennskapelige brudd, farens påfølgende depresjon og stadig mer truende adferd. Og så til slutt selve skytingen. Den har Emma laget seg egne versjoner av. Versjoner som er lettere å leve med. Faren ville egentlig ikke skyte. Han prøvde ikke å drepe. I alle fall ikke henne. Eller … Men Beate vil ha henne til å akseptere det som faktisk skjedde.

Alt er lov, alt bortsett frå å lage nye versjonar av det som skjedde, det er ikkje lov, for eg må leve med denne versjonen som ikkje er til å halde ut, korleis –

Korleis skal ein halde ut det som ikkje er til å halde ut?

En uventet hjelp i prosessen med å nærme seg livet igjen, kommer fra nabogutten Hannes. I motsetning til de fleste andre, lister han seg ikke rundt i møte med Emma. Han er ikke redd for å referere til det som hendte – og insisterer på å være venner med henne. «Det skjer jo ikkje ein skit her. Du er den einaste eg kan snakke med,» sier han som forklaring.

Fotometaforer

Tidlig i historien sier Beate til Emma at minnene ligger lagret i henne «som avtrykk, fotografi som eg treng hjelp til å framkalle.» I en senere samtale ber hun henne om å åpne døren til «det mørke rommet» hun har inni seg og fortelle hva hun ser. Motvillig åpner Emma døren på gløtt – og får opp et vondt minne. Hun skjelver, og vet at hun er på vei inn dit hvor hun har lovet seg selv å aldri gå.

Noen dager senere befinner hun seg i et ekte mørkerom, hjemme hos Hannes, som er hobbyfotograf. At hun velger å bli med inn hit og i tillegg lærer å fremkalle, blir et symbol på fremgangen hun gjør i terapi og i sin egen hverdag. Men fremgangen er ikke smertefri. Der hvor Hannes forklarer hvordan man fokuserer og varsomt trykker på knappen, fastslår Emma at det er som å skyte (et ord man da også bruker i fotosjargongen). Og idet bildet hun tok trer frem på papiret, dukker det opp skremmende bilder inni henne. Sammenbruddet – og gjennombruddet – kommer stadig nærmere.

Det er mulig å hevde at det er litt vel beleilig å la Emma møte en person med kamera og mørkerom etter at psykologen har brukt metaforer fra fotoverdenen, men selv om bildebruken er i overkant tydelig, er det kanskje en fordel i en såpass kort bok. Den består av punktnedslag der det er viktig å komme raskt til poenget. Den tydelige bildebruken bidrar nok også til å gjøre den tunge tematikken mer tilgjengelig.

I bokens knappe format sier det seg selv at ikke alle sider ved drapshendelsen kan drøftes like grundig. Samfunnskritikken er perifer, og vi får ikke høre stort om politiets respons, skolekontakt, de fysiske skadene eller terapirammene. Dette er nok et bevisst valg, og gir en realistisk fremstilling av hvordan det kan være å leve med et akutt traume. Emma fremstår som klaustrofobisk fanget i sitt eget hode – resten av verden virker uhåndterlig og uvirkelig.

Det er utforskingen av traume og PTSD som står sentralt i romanen, og her skriver forfatteren imponerende godt. Hun har åpenbart satt seg inn i hvordan traumer kan arte seg – spesielt for kroppen. Emma strever med pusten, armen kan spontant begynne å riste, pulsen blir som knyttneveslag. Stadig mister hun ting, velter glass. Maten er vanskelig å svelge. Og så er det noe med smaken av melk som får alt til å gå i lås. Alt dette skildres i nesten lyriske vendinger. Språket er både vakkert og effektivt.

Faren for retraumatisering

Garshol Syversen legger mange forklaringer i munnen på psykologen. Beate redegjør for hva som er vanlig, og hvordan veien mot bedring kan se ut. Helt sentralt står imperativet om at Emma må huske detaljene i det som har skjedd. Beate beskrives ofte som skuffet hvis Emma prøver å vri seg unna. Her blir jeg litt urolig. Det å huske alvorlige traumer kan bære med seg akutt risiko, og en traumeterapeut må gå varsomt frem for ikke å retraumatisere pasienten. Siden terapien skildres såpass episodisk, tar jeg meg i å lure på hvordan Beate egentlig sikrer Emma. Der hvor Emma på oppfordring åpner «mørkerommet» inni seg, får hun umiddelbart en kroppslig angstreaksjon og tenker at Beate «ikkje [ser] glad ut» over å få høre om minnet som kom frem. Dette tolker jeg som at hun ikke stoler på at psykologen makter å håndtere alt det grusomme, så jeg skulle gjerne ha hørt mer om hvordan hun blir ivaretatt. Men kapittelet er allerede over.

Kanskje jeg går for langt i å ønske meg noe mer eller noe annet enn det historiens rammer er ment til å favne. Det sentrale er tross alt Emmas indre arbeid, og her er boken troverdig og nyansert. Den rommer også humor og varme – godt gjort, med tanke på temaet.

Et avsluttende poeng: I forlagets omtale brukes formuleringen «ein familietragedie». Hadde det ikke vært lurt å pensjonere nettopp dette ordet? Dette er selvsagt ikke til forkleinelse for forfatteren, som har levert en solid debut.

 



Skrevet av:

Kommentarer