(Tro)verdig oppfølger

«Er det SÅNN det er å være ungdom?»
Det lurer Oda på (s. 114). Og det kan faktisk virke slik: Absolutt ukyssa er en troverdig skildring av en jente som befinner seg i grenselandet mellom barn og ungdom. Forfatter Nina E. Grøntvedt setter fingeren på en rekke gjenkjennelige problemer – små og store – fra den utfordrende overgangen mellom sen barndom og tidlig ungdom. Absolutt ukyssa er oppfølgeren til Hei, det er meg! (2010). Tematikken og problematikken er videreført fra første bok, men Oda er blitt litt eldre siden sist, og nabogutten Stian er ikke lenger TEIT, men kul. Men fortsatt er det relasjonen til bestevenninna Helle som er mest interessant.
Leseren har vokst sammen med hovedpersonen. Det er et smart grep, og jeg ser ikke bort fra at det kan komme en tredje bok om Oda – på ungdomsskolen.

Medrivende metaprosjekt
Store deler av boka er Odas dagbok. Dagboksinnleggene starter, som seg hør og bør, med «Kjære dagbok». Også visuelt understrekes det at vi har å gjøre med en dagbok: Innleggene er skrevet med håndskrift, og er dekorert med Odas egne tegninger. Ja, hele boka er krydret med tegningene til Oda, slik at det totale, visuelle uttrykket minner om en dagbok. Også baksideteksten spiller på sjangeren: «VIKTIG BESKJED TIL DEG: Hvis du er borti denne boka akkurat nå, LEGG DEN FRA DEG!!! IKKE RØR!!!!!! Ikke SE på den en gang!!!!!!!!!» Selve boka vi holder i hendene, gir seg ut for å være Odas egen dagbok.

Dagboksinnleggene er ofte en form for oppsummering av noe som har skjedd i hovedhandlingen som ikke er fortalt der. Vi kommer tett på Odas tanker og følelser i dagboka. Men selv om dagbokstekstene visuelt sett skiller seg fra boka for øvrig, er det stilistisk ikke så ulikt mellom de to teksttypene. For også i den øvrige teksten er det Oda som er fortelleren, og også her kommer vi tett inn på hovedpersonens tanker. Jeg har av og til lurt på om det med fordel kunne ha vært en større stilistisk forskjell. Den unge jentas språk preger boka som helhet: Det kryr av versaler og uthevet tekst i kursiv. På én måte er det anmassende, men som Oda sier: «Tramping og smelling funker» (s. 274). Språket gir et levende, nært og utilslørt bilde av Oda, og hun framstilles slett ikke ensidig positivt:

[quote style=»boxed»]Det går ikke an å ha mer TRAGISKE foreldre enn dem jeg har. Det virker som om alt de vil, er å gjøre og si ting for å gjøre det flauest og verst mulig for meg. Alltid. Det er som om de prøver å være råteite med vilje, liksom. SPESIELT mamma. (s. 219)[/quote]

Alt er enten-eller for Oda. Enten er noe superbarnslig og teit, eller kult. Det er svart eller hvitt – men det skifter like kjapt:

[quote style=»boxed»]«Jeg er veldig glad i deg, jenta mi,» sier mamma, og stryker meg på kinnet.
«Jeg i deg òg,» sier jeg til mamma.
Og så snufser jeg en gang til, og smiler til henne. Til verdens beste mamma. (s. 233)[/quote]

De store kontrastene skaper komikk – og ikke minst er de troverdige.

Krydder og inspirasjon
Oda er kreativ, lekende og full av gode ideer. Hun krydrer dagboka både med egne dikt og tegninger. Ikke bare fungerer tegningene dekorativt, men de beriker teksten – og gjør den enda mer autentisk: Grøntvedt treffer barnet i skrivemåte så vel som i tegneteknikk og valg av motiver. Det er som å se en ungjentes uvørne strek, og Grøntvedt har stor sans for detaljer.

Odas kreative overskudd er smittende og inspirerende. Vi finner også helt konkrete oppskrifter i boka, både til forskjellige matretter og leker. Leseren inviteres dermed til å prøve dem ut.

Feel good
Nina E. Grøntvedt skriver seg inn i en allerede etablert tradisjon: Bjørn Olav Hammerstads Maja Mill – helt tilfeldigvis meg (2010) er klart inspirert av Lauren Childs Clarice Bean, that’s me (1999). Tittellikheten med Grøntvedts Hei, det er meg! er slående. Samtlige har hovedpersonens tegninger integrert i teksten. Felles for dem alle er dessuten at både hovedperson og leser befinner seg ved inngangen til en av livets vanskeligste – og pinligste – perioder, nemlig puberteten. Bøkene utleverer jeg-fortelleren, akkurat slik Bridget Jones gjør i sin dagbok. Kanskje er det mulig å se disse bøkene som barnelitteraturens svar på «chic lit»: De er spennende, lette å lese – og det går selvfølgelig bra til slutt. Det er lettbeint underholdning, men samtidig er veien til alvoret kort.
Et spørsmål melder seg: Skriver ungdom dagbøker i denne forstand lenger? Har ikke digitale og sosiale medier, som bloggen, for en stor del overtatt dagbokas funksjon? Én utfordring for forfattere som Hammerstad og Grøntvedt blir å innlemme de nye mediene i tradisjonell bokform – hvis de da ikke har til hensikt å skildre en slags nostalgisk 90-tallsvirkelighet.

Upålitelig forteller
Oda framstilles verken som noen heltinne eller med forfatterens klare sympati. Snarere tvert imot: Det er Oda som gjør det vanskelig for seg selv. Det er hun som for en stor del er skyld i de stadige konfliktene med Helle. Hun føler seg både sveket og urettferdig behandlet. Leseren kan til dels forstå henne – men bare til dels. Og nettopp her ligger noe av spenningen i boka: Den er skrevet i jeg-form, og vi følger Oda tett både i dagboksnotatene og i den øvrige prosaen. Men selv om det er Oda selv som forteller historien, forstår vi mer enn henne. Vi ser at det er Oda som ofte er urimelig. Når Helle for eksempel er sammen med andre venninner, blir Oda sjalu:

[quote style=»boxed»]Når fikk Helle seg plutselig et helt annet liv som jeg ikke visste om? Når ble hun plutselig så fryktelig gode venner med Grete Sofie og Mahmona? Og når begynte hun egentlig å klemme folk? (s. 164)[/quote]

Vi forstår at dette kan være sårt for Oda. Likevel: For leseren virker det opplagt at Helle må ha lov til å være sammen med andre også. Så hvor skal sympatien vår da være? Etter hvert som romanen skrider fram, modnes imidlertid også Oda, og til slutt oppnår hun selv denne erkjennelsen:
[quote style=»boxed»]«… jeg og hun trenger jo ikke ALLTID å være sammen bare vi to. Det er lov til å ha andre venner også faktisk» (s. 315).[/quote]

Forstyrrende fotnoter
Nytt fra forrige bok er fotnotene som er lagt sporadiske steder i teksten. De er visuelt utformet som en fot – metaforen er konkretisert, slik det vel også er i Odas sinn – og med dem følger de første par gangene metainformasjon om hva en fotnote er, og hvordan de kan leses (eller ikke leses, om man «ikke gidder» (s. 11)). Men til tross for at det understrekes at vi ikke er nødt til å lese dem, er de forstyrrende. Ikke bare fordi de er der, og dermed fører blikket vårt nederst på siden, men også fordi selve innholdet i dem virker belærende: «’AKA’ er en ganske vanlig engelsk forkortelse som står for ‘also known as’, som betyr ‘også kjent som’ på norsk» (s. 17), og: «PASTELLFARGER er sånne lyse, litt svake farger. […]» (s. 158).  Dette er informasjon som strengt tatt kunne vært utelatt. Andre ganger kunne informasjonen like gjerne ligget i den løpende teksten.

Absolutt verdig oppfølger

Fotnotene til tross – Absolutt ukyssa er like morsom og like pinlig som første bok om Oda. Ja, det eneste problemet er at det hele blir i pinligste laget. Selve romanens omdreiningspunkt, det som også tittelen viser til, nemlig seansen i skogen der Oda øver seg på å kysse et tre, ødelegger litt av bokas troverdighet: Det er bare for utgjort at hun skal få tilskuer (attpåtil av den nyinnflyttede nabogutten og klassens kuleste!). Det er heller ikke nødvendig å legge inn en slik pinlig hendelse: De gryende, nye følelsene som vokser i Oda, de fine skildringene av familielivet, og ikke minst det «bølgete» forholdet mellom Oda og Helle (s. 110), er mer enn godt nok materiale. Og Oda er den samme: morsom, bestemt, ubestemt – ja, ungdom (i alle fall snart!). Absolutt ukyssa er absolutt en verdig oppfølger til Hei, det er meg!