True crime thriller

I 2014 hadde true crime-podkasten Serial premiere. Den tok for seg drapet på 18-årige Hae Min Lee, og stilte spørsmålet: Var det rette person som satt bak murene? Serien ble en suksess, og har mye av æren for at sjangeren true crime har eksplodert. I kjølvannet av Serial har vi fått en rekke serier som kretser rundt drap og forsvinninger. Den lengste av dem, Missing Maura Murray, pågår fortsatt, etter å ha bikket 100 episoder. Den forsvunne jenta er jo ikke funnet.

Forsvunne jenter

«Det forsvinner jenter hele tiden,» heter det i Sadie. Dette sier den fiktive radiomannen West McRay. Han arbeider med en sak om gudsforlatte amerikanske småsteder da han kommer over historien om den forsvunne Sadie Hunter og den drepte søsteren hennes, Mattie. Dette gjør inntrykk, og true crime-podcasten Jentene (som ligger ute på iTunes!) er et faktum.

West oppsøker Sadies hjemsted, Cold Creek, hvor han møter May Beth Foster, bestyreren av en bopark – det som på engelsk heter trailer park. May Beth forteller at jentenes mor, Claire, er rusmisbruker og dro sin kos lenge før Mattie ble funnet død. Sadie har lenge fungert som en mamma for Mattie. Hvor Sadie er nå, vet ingen. Hvem som drepte Mattie, er heller ikke klart. Politietterforskningen har ikke vært av de store.

Hevntokt

Leserne får vite hvor Sadie er – og hvem som drepte Mattie. Boken er nemlig todelt, og mens den ene delen er en transkripsjon av podkasten – komplett med sponsorspot og jingle – fører Sadie ordet i den andre. Denne delen er tradisjonell i formen, og vi følger Sadie der hun kjører rastløst fra sted til sted og leter etter en mann hun kjenner som Keith. Han er en av morens mange ekskjærester, og hva hun vil ham, blir klart alt i første setning: Jeg skal drepe en mann.

West er mer opptatt av å finne Sadie enn å løse drapsgåten, og etter hvert begynner han å komme over spor. Han intervjuer folk som har hatt med henne å gjøre på ferden fra bar til motell til småby til motell og til bar igjen. Leserne, som følger både podkasten og Sadies beretning, ser at han ofte ligger like i hælene på henne. Det oppleves som et tidskappløp. West blir stadig mer bekymret for Sadie. Folk han intervjuer formidler urovekkende detaljer. Hun så forslått og syk ut. Hun hadde en blodig t-skjorte gjemt under bilsetet. Hun trakk springkniv og truet med å drepe. Hun snakket rart – som om hun ikke var riktig klok.

«J-jeg l-leter etter n-noen», er Sadies første replikk. Alle hennes replikker skrives slik, for hun stammer. Det oppleves ikke som en helt realistisk gjengivelse av stamming, og det er slitsomt å lese (kanskje det er meningen), men skildringen av kampen for å få frem ordene oppleves ekte.

En blokkering: Et sånt øyeblikk som liksom varer evig, der munnen min er åpen og ingenting skjer – iallfall ikke på utsiden. På innsiden er ordet der, og kampen for å forme det gjør at jeg stivner,  føler meg løsrevet fra meg selv.

Sadie er vant til å bli undervurdert, men den indre dialogen hennes gjør det klart at hun er intelligent, handlekraftig og mentalt sterk. Vi ser også at hun har varme og empati, de voldelige planene til tross. Hun blir en rettferdig hevner som vi heier på – samtidig som vi håper hun aldri vil lykkes i jakten. Det vil jo aldri ende godt.

Smertefull lesning

Smerte er en rød tråd i romanen. Den traumatiserte hovedpersonen drives av en enorm indre smerte, men fysisk smerte og ubehag er også fremtredende. I store deler av historien går Sadie rundt med betent og sønderslått ansikt. Klærne er skitne, håret er skittent, og når hun innimellom får vasket seg, er det på ekle doer og moteller. Forfatteren holder lite tilbake – bortsett fra når det gjelder skildringene av drapet og de seksuelle overgrepene Keith utsatte jentene for. Men her er antydningene vonde nok – og derfor effektive.

Sadie er konstant på vakt. Dette får man særlig inntrykk av gjennom den detaljerte måten hun beskriver andre på. Stadig vurderer hun styrke, størrelse, motpartens evne til å slåss eller verge seg – og hun vurderer klassetilhørighet, livshistorie, tilbøyeligheter. Skildringene av andre er ofte sanselige og oppfinnsomme. En munn beskrives som rød leppestiftflenge. Rynker er sprekker i en rustning. En mann har hud som er strukket for stramt over hodet. Noen har en stemme som lyder som smuldrende sukkerbiter. Noen lyder som eplepai, atter andre som kniver som kvesser seg på andre mennesker. Selv beskriver Sadie seg som «resultatet av tåteflasker fylt med Mountain Dew.» Kroppen hennes er «skarp nok til å skjære igjennom glass».

Vitneutsagnene i podkasten tegner et ganske negativt bilde av Sadie Hunter. Hun fremstår ofte som aggressiv og ustabil, og scener som Sadie selv har beskrevet på relativt forsonende vis, fremstår mørkere og farligere når hennes indre dialog ikke tas med. Dette danner en interessant kontrast, og bidrar til å minne om at de som skildres i true crime – enten de er drapsofre, savnede eller mordere – i stor grad er konstruksjoner. Vi vet ofte lite om beveggrunnene deres, enda så ettertrykkelig livene deres blir lagt til skue.

Etiske spørsmål

Etter hvert som true crime-sjangeren økte i popularitet, kom det i stand en diskusjon om hvorvidt denne typen journalistikk kan være utnyttende og grafsende. Familien til mordofferet i Serial har for eksempel gitt uttrykk for at de ikke ønsker mer oppmerksomhet rundt saken, og da suksesspodkasten S-Town allerede hadde fått en prestisjetung radiopris, mente enkelte at den var etisk betenkelig – at den utnyttet og utleverte et sårbart menneske. Etikkspørsmål berøres også i Sadie, idet den rusavhengige moren vender tilbake til Cold Creek, foreløpig nykter. Hun sier til West:

Jeg er ikke dum, skjønner du. Jeg har lagt merke til hvordan du ser på May Beth innimellom, når hun snakker, som om vi er noen stakkarslige små fjols. Du tror du kan bruke smerten vår til din egen fordel. Et radioprogram. Et radioprogram … Jeg har blitt utnyttet av menn hele livet, og jeg tror ikke du kommer til å være stort annerledes, hvis jeg skal være ærlig.

Denne innvendingen blir imidlertid hengende i luften, og tråden tas ikke videre opp. Dette virker som en bortkastet mulighet. Å ta hele diskusjonen ville det neppe vært rom for i dette formatet, men jeg skulle gjerne sett at forfatteren gikk litt mer i dybden. Særlig fordi klasseperspektivet – en rød tråd i boken – åpenbart spiller inn.

Helt troverdig er podkasten i Sadie ikke – det kunne den nok ikke vært innenfor bokens rammer. Virkelighetens true crime-podkaster preges ofte av feilslutninger, falske ledetråder og mislykte researchreiser – selv de som oppklarer mysteriet til slutt, for eksempel Up and Vanished. I bokens oppdiktede podkast går det vel glatt litt for lenge. Imidlertid er den virkelighetstro i den forstand at West og de fiktive lytterne står igjen med like mange spørsmål som de startet med. Selv ikke leserne, som har fulgt Sadie fra innsiden, får vite hvordan det går med henne til slutt. Dette er et modig valg. Boken ville vært flatere om det hele gikk pent opp til slutt – om Sadie tok til fornuften, anmeldte Keith til politiet, fikk livet på rett kjøl, dro hjem, kanskje til og med deltok på podkasten. Heldigvis har boken fått en åpen slutt som gjør inntrykk, i all sin hjerteskjærende realisme.

Godt oversatt

Oversetter Eli-Ann Tandberg har gitt teksten et både muntlig og poetisk preg, og har lyktes spesielt godt i å gi de ulike personenes talemåter og dialekter en overbevisende, norsk språkdrakt. Innimellom dukker det opp noen ord og uttrykksmåter som virker for direkte oversatt («jeg virvler rundt» (I whirl around?) «såte av hvitt hår» (mop of white hair?), «olivenfarget hud» (olive skin?)), men det er ikke noe stort problem når teksten som helhet flyter så godt som den gjør.