Trygt om å møte sin frykt
Boktittel: En mus ved navn Julian
Forfatter: Joe Todd-Stanton
Illustratør: Joe Todd-Stanton
Oversetter: Eivind Sudmann Larssen
Forlag: Mangschou
Årstall: 2022
Antall sider: 34
En spennende og detaljrik bildebok om et uventet vennskap mellom en konfliktsky mus og skummel rev: Trygghet oppnås ikke ved å unnvike det ubehagelige, snarere tvert imot.
Joe Todd-Stanton (f. 1990) er en britisk illustratør og forfatter som har utgitt flere grafiske romaner og bildebøker. Boken, med originaltittel A Mouse Called Julian (2019) har gjort salgssuksess, og er oversatt til flere språk.
Skogmusa Julian trives med å bo alene i det koselige, underjordiske hiet sitt. Han er en såkalt einstøing som liker å ha det trygt og rolig, og gjør alt for å unngå å møte på de «brysomme» andre smådyrene som også bor under bakken. Iblant må han opp i skogen etter mat, og da må han unngå å bli spist av farlige rovdyr. Julian tror han har kontroll når han sniker seg rundt, men vet ikke at han blir overvåket av en rev. En dag prøver reven å bryte seg inn gjennom stuevinduet hans. Men reven blir sittende bom fast, og Julian får et truende revehode inn i hiet sitt. For å løse situasjonen, blir han tvunget til å ta et oppgjør med sin frykt, og hjelpe reven løs. I prosessen utvikler de to et slags vennskap. Dette skal vise seg å være nyttig, for senere er det reven som redder Julian ut av en farlig situasjon.
Unnvikeren Julian
Boken gir ikke noe klart svar på hvorfor Julian i utgangspunktet foretrekker alenetilværelsen. At han viker unna rovdyrene i skogen – katten, uglen og reven – er selvsagt forståelig. Men hvorfor han syns smådyrene under jorda – kaninene, muldvarpene og grevlingene – er så slitsomme, er mer uklart. Vi ser ham stå med hendene i siden og se overbærende på de andre smådyra som rydder og styrer i de felles underjordiske gangene. Et annet oppslag viser et tversnittkart over alle hiene under jorda. Her bor vennlige smådyr, som leser bøker for hverandre, sover eller danser. Men Julian er ikke interessert i de andres liv, kanskje han syns de er bråkete. Han ønsker orden og harmoni, og vil spise bringebærene sine si fred. Jeg kan forstå ham, men samtidig er det litt trist at han ikke har erfart at felleskapet kan være noe bra også.
Møtet med reven er altså det som skal lære ham noe om dette. Illustrasjonen som viser reven med glefsende tenner og digre øyne inne i Julians lune hi, er treffende for uttrykket «å se noe i hvitøyet». Julian sover trygt i sin seng med stripete pyjamas og nattlue når udyret entrer hans komfortsone. Han prøver først å skjerme seg ved å trekke dyna lenger opp. Reven er akkurat for langt unna til å klare spise ham, men har allikevel tatt over det meste av hjemmet. I denne uholdbare situasjonen har Julian ikke noe annet valg enn å konfrontere reven. Når han først gjør det, går redselen straks over i handlekraft – deretter empati: Julian og reven spiser middag sammen og prater til langt på natt.
Blandet visuelt uttrykk
Jo Todd-Stanton er en dreven tegner som gir mye til leserne sine, i form av munter strek, flott fargebruk og ikke minst en herlig detaljrikdom i hvert oppslag. Det er noe som minner litt om japansk tegneseriestil i uttrykket hans. Jeg reagerer allikevel på Julians noe tradisjonelle utforming, som gjør at hovedpersonen mangler litt særpreg. Selv om det er vanskelig å komme med konkrete eksempler, minner han om en typisk musefigur jeg ofte har sett i den klassiske barnelitteraturen og populærkulturen. Julian er søt, men kjedeligere i stilen enn for eksempel reven og uglen, som er utført i mer frigjort karikert og fantasifull strek. Jeg tror ikke leserne i målgruppa vil oppleve dette som hinder for lesegleden. Men for meg har boka et noe blandet visuelt uttrykk: Noen deler av illustrasjonene fremstår moderne, mens andre virker mer gammelmodige.
Papiret er i nydelig tykk, matt kvalitet. Farger og innbinding er forseggjort. Men jeg grubler litt over fontvalget i brødteksten. Det er som om tekstens utforming ser hakket for simpel ut. Fotografier jeg finner på nettet viser et par oppslag av den engelske versjonen, og her ser jeg at den originale fonten ligner, men har et mer håndtegnet, levende preg – og det er akkurat dette lille ekstra som dessverre mangler i den norske utgaven. Igjen tror jeg ikke dette betyr mye for leserne, fonten er godt lesbar, men designmessig yter den ikke rettferdighet til illustrasjonene.
Spennende hele veien
Fortellingen er spennende og underholdende fra første til siste side. Det oppleves fint og betryggende å lese at det man er redd for, faktisk kan håndteres. Og at det går an å bli venn med noen du absolutt ikke hadde planlagt å bli venn med. Jeg har en følelse av at Julian kommer til å fortsette sitt liv først og fremst som einstøing, selv om han nå inviterer reven til middagsbesøk iblant. For å si det litt billedlig: Reven lagde tross alt en større åpning til hjemmet hans. Den komfortsøkende og konfliktskye Julian har fått en aha-opplevelse av at det kan være tryggere – kanskje også litt koselig – å ha iallfall én kontakt i sitt sosiale nettverk, enn å være helt alene.