Tryller med farger, former og proporsjoner

I Ballen byr Mari Kanstad Johnsen på et utfordrende og engasjerende visuelt uttrykk, og hun behersker både tekst og bilde godt. Ballen er den andre bildeboken hvor Kanstad Johnsen står for både tekst og illustrasjoner. Den første bildeboken, Livredd i Syden (2013), høstet mange lovord, og boken vant gull for Årets vakreste bok i kategorien skjønnlitteratur for barn. Kanstad Johnsen har også gjort seg bemerket som illustratør av andres bildebøker, blant annet Kari Tinnens Barbie-Nils og pistolproblemet (2011) og Helge Torvunds The Sudden Cats (2013) og Vivaldi (2012). Sistnevnte vant sølv for Årets vakreste skjønnlitterære barnebok i 2012.

Elefanten Elling, cocker spanielen Coco og kaninen Kim leker ute med Ellings nye basketball. Midt i leken hører vennene en merkelig lyd. Hvor kommer lyden fra? Har noen andre hørt lyden? Dette må de finne svar på. Lyden kommer fra den nye ballen. Men hva er det som er inni ballen? Med hjelp av en onkel og en sykkelpumpe popper de ballen, og ut kommer Britta, som jobber på Ballys ballfabrikk. Men hvordan kom hun inn i ballen? Den fantastiske forklaringen på dette spørsmålet er noe den som leser boken kan glede seg til.

Tradisjonelt og nytt

Det er en fin balanse mellom kjente barnelitterære motiv og Kanstad Johnsens egen vri på disse. Som i mange barnebøker er karakterene dyr. Jakten på lyden i ballen gir assosiasjoner til andre barnebøker hvor letemotivet er viktig, for eksempel Åke Löfgren og Egon Möller-Nielsens Historien om någon (1951). I Ballen spør de tre vennene ulike familiemedlemmer om de har hørt lyden, og det inviterer leseren med på letingen etter lydens opphav. Disse velkjente grepene fungerer bra, og spesielt sammen med Kanstad Johnsens illustrasjoner, som utfyller og utfordrer den delvis tradisjonelle og enkle historien.

Ballen engasjerer leseren. Leseren er med på letingen etter lyden, og kan være med når Elling og vennene prøver å gjette hva som er inni ballen. Ikke alle detaljer i jakten er nevnt i teksten, så leseren må være litt oppmerksom, og kan selv lete i illustrasjonene for å finne svar på hva som skjer. Hvor blir det for eksempel av Kim på slutten av boken?

Fengende illustrasjoner

Ballen er et vellykket prosjekt. Kanstad Johnsens illustrasjoner er fargerike, i fine, klare farger. Illustrasjonene forholder seg ikke bare til teksten – men åpner for nye fortellinger. Bildene er nærmest utømmelige, og hvis man leter kan man finne noe nytt nesten hver gang man ser på bildene. Det som er spesielt med boka er blandingen av visuelle uttrykk og illustrasjonsteknikker. Noen tegninger er blyanttegnede, andre ser ut til å være malt med vannfarge og noen er tegnet med kull. Flere oppslag blander flere teknikker. Kanstad Johnsens stilfulle strek kan noen ganger ligne et barns.

Kanstad Johnsen er utdannet billedkunstner, og det merkes tydelig i Ballen. Illustrasjonene formidler følelsene karakterene i boken har. Selv om følelsene ikke er store og skremmende er det gjenkjennelige situasjoner og følelser i en ellers så absurd fortelling. Når Elling føler seg liten, og ikke tør å spørre balldirektøren om han kan få ny ball, er han veldig liten, og direktørens overkropp får ikke plass i bildet. Kanstad Johnsen skildrer også den svimlende varmen i den surrealistiske illustrasjonen av Britta, som blir så svimmel en varm dag, at hun trykker på feil knapp på ballfabrikken. Svimmelheten som blir formidlet i illustrasjonen er en gjenkjennelig svimmelhet.
Selv om historien i Ballen er uventet, spennende og morsom, er det illustrasjonene som er det mest tiltalende ved boken. Boken er nesten en katalog over bildebokhistoriens mange visuelle uttrykk. Noen oppslag er fargesterke og enkle, noen er surrealistiske, noen er ensfargede, og enkelte bilder har et trettitallsuttrykk. Og dyrenes basketballantrekk med høye shorts og hvite svettebånd gir en herlig åttitallsfeeling. Det er delig hvor lite forvirrende denne blandingen er, og hvordan de ulike uttrykkene er med på å skape en tidløshelhet.

Ingen problemer under debatt, men heller ikke meningsløs

Det er vanskelig å sette fingeren på ett tema som blir tatt opp i Ballen. Burde man forvente det? Er det et problem? Nei. Selv om Ballen ikke tar opp et uttalt tema, er boken likevel ikke meningsløs. Kanstad Johnsen skildrer et fint vennskap og en merkelig historie, som leseren får følge med på – og være med på. Hva er den merkelige lyden? Hva er inni ballen? Hva skjer når man «popper» en ball? Og hvordan kan en radio, eller mye mer spesielt, et menneske, komme seg inni en basketball? Og hvor er Kim i slutten av boken? De ubesvarte spørsmålene åpner for flere lesninger av Ballen, og jeg gleder meg også til å lese flere merkelige og fantastiske fortellinger av Mari Kanstad Johnsen.