Tittel: Prinsusse Klura og Pellus
Tekst: Tormod Haugen
Illustratør: Anders Kaardahl
Forlag: Gyldendal Tiden
Årstall: 2003
Antall sider: 56

Tulliball i Eventyrland

Tormod Haugen spinner videre på fjorårets eventyr, og lar allehånde prinsesser på ny tørne sammen i kongelige forviklinger og tulliball. Haugen leker seg med stereotypiene – men blir resultatet noe mer enn høytlesningens flyktige komikk?

Tormod Haugen – dreven, dyktig og prisbelønnet forfatter gjennom tretti år og en av norsk barne- og ungdomslitteraturs markante stemmer, utga i fjor høytlesningsboken Prinsusse Klura og dragen i Gyldendals ”Les for meg”-serie. En bok som boltret seg i eventyrenes klisjeér og lot en prinsusse – intet mindre – redde en pruns fra en ildsprutende drage. En tidvis morsom historie, som nok krevde at høytleseren hadde tungen beint i munnen ettersom mye av bokens humor lå i lek med vokaler på uvant plass (som prinsøsse Børta og lurer Puttersen). I år følger han opp med en fortsettelse (og egentlig kan han vel skrive så mange bøker han vil og får til om disse figurene), Prinsusse Klura og Pellus, hvor den samme prinsesse – unnskyld, prinsusse – denne gang ikke redder den bortskjemte prinsen, men derimot dragen fra forrige bok, som nå på bedrøveligste vis er tatt til fange av prins Kingeligkong. Det er gartnergutten Pellus som via en klok og uredd brevdue får gitt vår prinsusse beskjed om denne skammelige hendelse. Dragen var, som vi husker fra forrige bok, en ganske ålreit drage når alt kom til alt. Nok om det, den eventyrlystne og skoletrette unge dame finner uten større anstrengelser (bare tre dagers ridetur på Gumle Svurten) både slottet, dragen og Pellus, og så er det bare å sette inn støtet for å få orden gjennopprettet. Hvilket innbefatter snikangrep, bløtkakekrig, dype fangehull og gjenerobring av friheten, inkludert en ny runde med kranglende prinsesser av alle slag og lykkelig gjenforvandling av gode mennesker (du gjettet riktig: dragen var egentlig ingen drage!)

Tormod Haugen hadde ikke vært Tormod Haugen om han ikke hadde strødd litt medmenneskelig livsfilosofi mellom linjene, denne gang handler det kanskje mest om vennskap, både ekte og uekte, som avslører seg når det blir satt på prøve. Greit nok, men som helhet synes jeg ikke dette holder forventet Tormod Haugen-kvalitet. Etter to bøker synes jeg ennå ikke prinsusse Klura er noen eventyrhelt å bli glad i, til det er hun for eplekjekk og glatt. Og historien denne gang blir fort noen runder for lang, slik det gjerne blir når både alvor, spenning og komikk skal ha sine velvoksne porsjoner av fortellingen. Tre er en for mye, synger Jan Eggum i en helt annen sammenheng, men det spørs om det ikke har et snev av sannhet her også. Bløtkakekomikk kan være effektfullt i en høytlesningssammenheng, men det kan fort gjøre spenningen mindre spennende og alvoret mindre alvorlig. Unger er lett tilvente sånn, og når den første kaken er kastet, for å si det slik, så bærer det bud om mer halloi, noe som lett kan styre tilhørernes forventninger. Samlet sett synes jeg Prinsusse Klura og Pellus blir litt for mye ablegøyer og morsom ordlek og litt for lite spennende eventyr.

 

 



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.