Turbulens i kunstrommet

Edvarda forteller om sitt liv i bilder. Ikke med selfies av seg selv i ulike livsfaser, men ved å male seg gjennom deler av den vestlige kunsthistorien. Store deler av sitt liv er hun en kopist, en kunstner som kopierer kunstverk. Sett med mitt blikk, er hun veldig god til det. Maleriene hun lager er overraskende og spektakulære. Gled deg til å bla videre for å oppleve neste verk! Problemet for Edvarda er imidlertid at hun selv ikke synes å mene det.

Er det bra nok?

Edvarda stiller seg spørsmålet etter endt kunstutdannelse. Hun er klar for livet og kunsten. Hun er i gang med bilder. «Er det bra nok?». Idet hun formulerer dette, er hun ikledd en trendy, leopardmønstret kjole. Krypende på alle fire, tilbyr hun en liten pinne til en gigantisk bisonokse. Forbildet er de verdenskjente hulemaleriene i Altamira, altså er vi tilbake i steinalderen. Styrken og nærværet til det avbildede dyret er påtagelig, men fremfor å overføre magiske krefter til bildeskaperen, slik en gjerne antar var hulemalerienes hensikt, synes det imponerende dyret å tappe Edvarda for krefter. «Er det bra nok?».

På neste oppslag forlater Edvarda storviltjakten og entrer 1400-tallet. Uærbødig har hun malt en detalj fra Van der Weydens mesterverk Nedtagelsen fra korset. Uærbødig, fordi det hun har valgt å male, med enkelthet kunne omdøpes til Tørklekledd kvinnehode med pommes frites (mitt forslag). Det er det du ser. Edvarda på sin side står delvis bortvendt og skuler mot sitt verk. «Er dette nok?».

Tenk stand up, tenk tegnestripe

På dette tidspunktet blir jeg som leser litt usikker på hva og hvem det er Edvarda henvender seg til. Som leser har jeg en stund nå tenkt at Edvarda har en pågående samtale med seg selv gjennom kunstverkene hun skaper. Nå tenker jeg kanskje mer at hun utfordrer meg som leser, at hun søker anerkjennelse for sitt kunstnerskap hos leseren. Er hun en enfant terrible, et vanskelig barn med mål om å skape turbulens i kunstrommet?

Noen oppslag senere er teksten barbert ned til et enkelt «NEI!». Edvarda er grønn i ansiktet, øynene er lukket. Hun holder seg for munnen med den ene hånden. Med den andre vegrer hun seg for synet av sitt eget verk: Dora Maar sitter der på stolen sin med lillefingeren i nesen. Hva slags kunstner ville ha malt et slikt portrett? Picasso malte Dora Maar, og han gikk sine egne veier, men selv ikke han, med sitt rykte som rebell, malte Dora i en såpass hverdagslig aktivitet…

Høykultur møter lavkultur, alvor møter humor, nøkkelordet er satire. Dette er en satirisk kunstbok. Kunstverkene som underlegges Edvardas og forfatterens blikk og pensel, er med få unntak svært kjente. De er ikke bare en del av et internt kunsthistorisk kretsløp, de er også del av en utbredt, populærkulturell bildestrøm. Som en konsekvens av det; at kunsten ikke med nødvendighet er en elitistisk ting, tuller Rune Johan Andersson (gjennom Edvarda) med kunsten. Humor er lov, lek er lov, og det er på ramme alvor. Tenk stand up, tenk satirisk tegnestripe. Du ler, gjenkjenner, blir kanskje litt opprørt. Satiren virker når den treffer, og for å treffe må den berøre.

Djevelen er i detaljene

Akkurat det, berøringen, har potensiale i seg til å skape nysgjerrighet hos den bildeinteresserte leser. Hva slags type er du? Er du en som legger merke til gatekunstens wow-effekt, som stopper opp og tar inn opplevelsen der og da, i din ferd i byrommet? Edvardas bildebok er litt sånn, den berører og refererer, og som en parallell til gatekunsten – som gjerne viser et øyeblikksbilde, et utsnitt eller en kjapp kommentar til strømninger i samtiden – styrer Edvarda leserens oppmerksomhet mot detaljene.

For Rune Johan Andersson gir ikke ved dørene. Leseren har frihet til å bestemme og besørge konteksten selv.

Du veiledes riktignok et stykke på kunstens vei. På baksiden av boken er det trykket en enkel takkeliste med syv navngitte og to ukjente kunstnere. Det er alt (men nok for de av oss som liker å fotnote seg gjennom livet og som er villig til å kryss-sjekke navn og kunstverk på egen hånd). Inne i boken finnes det ingen opplysninger om verktitler, årstall eller teknikk. Så om du er ute etter konkret lærdom, er nok ikke denne boken en vinner. Er du derimot på søken etter mer eller mindre turbulens i kunstrommet, er saken en annen. I dine øyne: Er Edvarda god nok?