Tutankhamon. Livet – kjærligheten – døden

Hvordan var det å være Tutankhamon?

En kan ofte rive seg i håret over hvor vanskelig det er å finne riktige sjangerbetegnelser og kategorier til barne- og ungdomsbøkene. Ta betegnelsene «faktabøker» og «fagbøker», for eksempel. Er det ikke i overmål pretensiøst å bruke betegnelsen «fagbøker» når bøkene henvender seg til barn? Er ikke alle bøker som forsøker å formidle kunnskap om verden til barn, «faktabøker», mens betegnelsen «fagbøker» må få være forbeholdt litteratur til relativt intellektuelt modne mennesker som med bakgrunn i egne kunnskaper og erfaring er i stand til å forholde seg kritisk til det fagstoffet de leser?

Riktig en «fagbok» for barn
Ingunn Aamodts Tutankhamon. Livet – kjærligheten – døden viser imidlertid at det er fullt mulig å formidle historie til barn på en slik måte at betegnelsen «fagbok» er på sin plass. Målgruppen hennes vil jeg si er alle historisk interesserte som kan lese selv, fra åtte eller ti år. Aamodts grep er at hun ikke formidler historie som fakta, men som tolkninger av mer eller mindre sikre kunnskaper, antagelser og teorier. Hun er engasjert i stoffet, har gode kunnskaper og sans for detaljer, og hun tar forbehold og gjør klare valg som hun gjør leseren oppmerksom på: «Man har ingen sikre bevis, men det er temmelig sannsynlig at det er Kiya som er Tutankhamons mor. Så la oss gå ut fra at det er slik» (s. 12). Aamodt er slik personlig til stede i fremstillingen uten å være påtrengende. Denne fortolkende, historiske beretningen om Tutankhamon er utstyrt med kronologier og genealogier. Vanskelige ord, gudenavn og symboler blir forklart. Boken har et rikholdig register, som også gir rom for kuriosa, for eksempel «solbriller», i tillegg til de mer selvfølgelige oppslagsordene. Litteraturlisten er ikke «anbefalt lesning», men de bøkene Aamodt faktisk har brukt. Hun takker også sine samarbeidspartnere og især egyptolog Essam Fayes Abdalla som har «fortalt meg ting jeg ikke engang visste at jeg lurte på» (s. 96). Til slutt kommer påminnelsen om at når det gjelder det gamle Egypt kommer nye kunnskaper stadig til:

Og kanskje finner man en dag opplysninger som snur alt på hodet. Kanskje var noe helt annerledes enn vi trodde […] Kanskje må jeg skrive en helt ny bok om Tutankhamon. Og akkurat det er ikke det verste som kan skje meg. (s. 96)

Aamodts bok om Tutankhamon bekrefter dermed at forskjellen mellom «fagbok» og «faktabok» like gjerne kan handle om seriøs og god eller overflatisk og dårlig formidling, som om sjanger eller målgruppe.

Populært tema
Det er ikke et sært og smalt emne Aamodt har tatt for seg, men heller ett av den gamle verdens mest fascinerende og sagnomsuste. Den unge, vakre farao som ble funnet med all sin umåtelige prakt intakt i en trang, bortgjemt grav i Kongenes dal av ivrige brittiske arkeologer i 1922, har alltid vært spennende og eggende for fantasien. Det har gått et rykte om «mumiens forbannelse» som angivelig skal ha drept medlemmene i den opprinnelige ekspedisjonen. Med bakgrunn i den urolige tiden Tutankhamon levde i, er det heller ikke usannsynlig at den unge farao kan ha vært et mordoffer. Men fascinasjonskraften har mest av alt ligget i den utrolige mengden gull og verdigjenstander som ble funnet i graven, og disse gjenstandenes uforlignelige skjønnhet.

Disse mytene og denne prakten er Aamodt relativt lite opptatt av. «Mumiens forbannelse» avviser hun konsekvent med fornuftig bakgrunn i at ingen av de som først gikk inn i graven, døde som en direkte konsekvens av dette, og heller ikke i så nær tid etterpå at dødsfallet kan settes i forbindelse med utgravingen. Når det gjelder Tutankhamons død, er Aamodts måte å fortelle om dette på karakteristisk:

På denne tiden dør Tutankhamon. Men dette vet vi ikke mye sikkert om. Hvordan han døde er fortsatt et mysterium, men det finnes flere teorier. Noen er mer sannsynlige enn andre.

Noen tror at Tutankhamon ble drept av Ay. Eller av Horemheb og Ay. Dette kan være en sannsynlig teori, for vi vet at både Horemheb og Ay gjerne ville styre landet selv.

Noen tror at Tutankhamon døde av helt andre årsaker. For eksempel av sykdom, som lungebetennelse, eller kanskje et slangebitt.

Den mest ekstreme teorien er at Moses drepte ham!

Det er egyptologen Cristine El Mahdy som har kommet fram til denne muligheten (s. 75).

Slik gir hun rom for historiens fascinasjonskraft som er bakgrunnen for hennes eget engasjement i stoffet, men ikke på en ukritisk måte. Det er heller slik at det er nettopp fordi en må bruke sin kritiske sans sammen med sin innlevelsesevne og sin fantasi for å komme fram til en rimelig fortolkning av fortidens spor, at historien blir spennende. Det kan hende at man en gang i fremtiden finner ut noe som gjør den nå så usannsynlige teorien om Moses som Tutankhamons morder sannsynlig. Men ikke med det vi vet akkurat nå.

Livet – kjærligheten – døden
Det riktigste er vel å kalle Aamodts bok om Tutankhamon en kildekritisk biografi. Aamodt forteller først på fagbøkers vanlige vis om funnet av Tutankhamons grav og om faraoenes gravkamre. Hun forklarer skrivemåten for Tutankhamons navn med hieroglyfer, en del om egyptiske mumier og om hvordan en tolker arkeologiske funn. Hun gir bakgrunnskunnskap om Tutankhamons familie, hans far Akhenaton, som interessant nok lot seg avbilde både som mann og kvinne, og om farens vakre kone Nefertiti, som åpenbart var mektig, men som så plutselig forsvant ut av historien. Viktig i fremstillingen er også skiftet av hovedgud fra Amon til Aton som Tutankhatons far innførte, og som Tutankhaton reverserte og med den følge at han skiftet navn til Tutankhamon.

Når teksten kommer fram til tidspunktet for Tutankhamons fødsel, skifter perspektivet og fortellermåte til en innlevende, fiksjonalisert fortelling i presens:

Kanskje var det omtrent slik: Året er 1345 f.Kr. Akhenaton går rastløs rundt i hagen i Nordpalasset i Akhetaton hvor han bor med familien sin. (s. 13)

Av og til brytes fortellingen og fremstillingen går tilbake til en mer nøktern fremstilling av saksforhold: «På denne tiden skjer det noe svært dramatisk i Akhenatons familie…» (s. 17). Fordelen med denne vekslingen er at leseren kan forholde seg til kunnskaps- eller antagelsesnivået som ligger til grunn for beretningen. At boken ikke er illustrert med autentiske fotografier av de arkeologiske funnene, men av Kari Sortlands tegninger av situasjonene og tingene som skildres i Aamots tekst understreker dette antatte aspektet. Illustrasjonene kopierer ikke den egyptiske kunst-stilen og foregir seg heller ikke å være autentiske, men gjør det klart at de har latt seg inspirere av egypternes stiliserende, klare stil og lysende farger.

Det beste med Aamodts fremstilling av Tutankhamons liv er at hun, med sitt store engasjement i stoffet, ivaretar den historiske avstanden som også må være til stede. Slik unngår hun for eksempel å moralisere over Tutankhamons ekteskap med sin søster Ankhesenamon. Hun lever seg heller inn i hvordan deres liv og forhold kan ha vært. Det unge søskenparet overtok plutselig gudestatus og ansvaret for hele Egypt og opplevde å få to dødfødte barn i løpet av den korte tiden de var ektefeller. Slik Aamodt tenker seg at de opplevde dette, var ikke incestforbudet deres største bekymring.