Tversoververs

VARIABLE BARNEVERS Anmeldt av Inger Østenstad ”Landets skarpeste, mest elegant og mest perfide penn” er

VARIABLE BARNEVERS

Anmeldt av Inger Østenstad

”Landets skarpeste, mest elegant og mest perfide penn” er portrettør og essayist Niels Chr. Geelmuyden blitt kalt. ”Skarp”, ”elegant” og ”perfid” ville vært pirrende honørord også om barnerim, men de passer ikke på helt på Tversoververs.

Gullalderen revisited
Egentlig er det rart: I Barnebokkritikk.nos spalte Barnebokminne har ingen ennå skrevet om André Bjerkes For moro skyld (1956), Mere moro (1957) og Fru Nitters datter og andre barnerim (1966) som ble samlet i Moro-vers (1980) med illustrasjoner av Rune Johan Andersson og siden gjenutgitt med illustrasjoner av Fam Ekman (1995) og Svein Nyhus (2000), eller om Inger Hagerups Så rart (1950) og Lille persille (1961) med illustrasjoner av Paul René Gaugin.

Jeg husker særlig Lille persille. Og jeg husker den virkelig: Jeg husker boka som leserglede, ordglede og bok: Jeg husker illustrasjonenes blå-grønne fargesjatteringer, den mesterlige grafiske utformingen av sidene og samspillet mellom tekst og illustrasjon. Jeg kan ennå resitere mange av diktene… Mange har etter hvert forsøkt å lansere barnerim som kan gi en renessanse for denne elskede sjangeren. Et av de aller mest vellykte forsøkene er trolig Lars Saabye Christensens Ordiord (2007).

Mesterarv
Tradisjonen og Gullalderen gir seg i aller høyeste grad til kjenne i Tversoververs. Her er det gjennomgående taktfaste vers og enderim aa bb. Barnereglens baker bor ikke lenger i Østre Aker, men ved Ullensaker, hvor han – i likhet med Inger Hagerups baker på den ytterste øy – er ulykkelig:

”Han hiver deigen, for det står skrevet

 

at man skal vente til den er hevet.

Her kommer ikke et lass med lisser, som i André Bjerkes Morovers, men et lass med penger.

Tversovermoral
For å sirkle inn Tversoververs kan sammenligningen av Geelmuydens ”Mye vil ha mer” og Bjerkes ”Nå begynner vi!” være opplysende. Bjerkes velkjente vers er en frydefull oppramsing av allskens godsaker, uten tvil inspirert av etterkrigstidens sukkerhunger, som uten tanke på tannhelse og fordøyelse konkluderer ”Da har vi allting nesten som er å få av godt, så nå, kan vi begynne festen”. Geelmuydens ”Mye vil ha mer” henspiller også tidsaktuelt på overflodssamfunnets materialisme og luksushunger og lister opp millionærgleder:

Først kom et lass med penger

 

Og kredittkort i en henger.

 

Og en skuddsikker Jaguar

 

Med trimrom, flygel og bar

 

Og en dame som ikke er tante,

 

Men portnerens guvernante.

 

[…]

 

Nå har jeg allting nesten.

 

Så nå vil jeg har resten.

Her taler en moralist, mens moroversmakeren kiler de sukkerhungrige ganer og overlater til tannleger og mødre å begrense fråtsingen. ”Nissens nøling” kan gi et svakt ekko av Margrethe Munthes ”Nissens Julekveld” idet det ganske platt fremfører et lignende budskap: ”Nisser blir lett i dårlig humør / av mennesker som har alt fra før. / Folk er blitt så griske og slemme / at nissen velger å holde seg hjemme.”

Tversoververs dyrker i det hele tatt intertekstualitet med melankolsk og nostalgisk tilsnitt. I diktet ”Bedrageri” figurerer Postmann Pat, Pippi og lille My. Barnerikets overmotige helter er her brakt ned atskillige hakk. Villa Villakulla er erstattet av Eurosko, Lill My har migrene og Pats katt er borte: ”De føler seg alle som tapere / gjenglemt av sine skapere”.

Tversoververs er mer didaktiske enn tullerim og morovers. Det ligger jo også i tittelen.

Variert tema og kvalitet
Til sammen inneholder Tversoververs 27 dikt som varierer tematisk og kvalitetsmessig: Innledningsdiktet ”Maurslukeren” handler for eksempel om et ulykkelige vesen som verken liker seg selv eller sin føde og som ”ønsker noen dager og uker/ at det fantes en maurslukersluker”. Et dikt som kan appellere til barns robuste sans for det tragiske. Mindre pirrende er diktet om padden Pia som er sur på mannen og klar for skilsmisse eller det om havhesten som ikke kan annet enn å være havhest. ”Vesle Fia” er et dikt om bjørkefrøet som fyker med vinden og lander i skar. Her er jeg ikke helt sikkert på om strofen ”Yr av å være i vinden / virret hun under linden” pirrer (den voksne leseren) med et overflødig intertekstuelt blunk til Walter von der Vogelweide, eller om dette nærmest er et nødrim. Ikke det at det gjør så mye om det er sånn eller sånn; diktet er fint, det. ”Tallenes tale” er et ganske tradisjonelt dikt om tallene, men jeg finner det vellykket på grunn av oppfinnsomheten i gåtene det legger ut. ”Gale og normale” handler om at de gærne er mindre farlige enn de normale. Det konkluderer paradoksalt og aforistisk: ”De vakreste gjerninger / utføres av gærninger. // Bare de helt normale / er splitter pine gale.” Dette kan godt komme til å bli stående. ”Fem sure sild” henger godt sammen der det, også på ganske tradisjonelt vis, teller ned fra fem sild. Fire sild blir én etter én borte, det siste havner på et sursild-glass. Mens det virker som om en litt idéfattig rimsmed har vært på ferde i et dikt som ”Korttenkt” som handler om kortspilleren Vladimir fra Vladivostok som ikke har medspillere, men fire damer på hånden som får ”byens imamer” til å legge ”sine sure snuter / inntil hans tretten ruter”. Etter hvert blir en litt lei av denne meningssterke rimsmeden som er dyktig på rytme og enderim, men svak på leken oppfinnsomhet.

Illustrasjoner uten tiltrekninskraft
Finn Graffs illustrasjoner til Tversoververs stiller i en divisjon hvor illustrasjonsoppdraget er utført med bunnsolid faglighet og kompetanse, men uten kreativt overskudd og nevneverdig formidlingsiver. I stil og kvalitet er illustrasjonene omtrent like sprikende som diktene , og når heller ikke den grafiske utformingen av boka bidrar til dens tiltrekningskraft, må min konklusjon bli at noen av diktene i Tversoververs kan nok ha potensial til å bli husket, men samlingen nok kommer til å bli glemt.

Barnerim-renessansen lar fremdeles vente på seg.