Tvetydig tiger

Jenta prøver å skrive, men får det ikke til. Hun er ukonsentrert og sitter urolig på stolen. Moren rydder og vasker rundt henne, mens hun forsøker å skjule at hun er oppgitt over hvor langsomt det går med datterens skriving. Gjennom hele boka er vi her, i denne situasjonen: Jenta sitter ved et kjøkkenbord mens moren gjør husarbeid. Glimtvis flytter vi oss riktignok – men bare i jentas fantasi.

Ordene strekker ikke til
Lene Ask er kjent for sine tegneserieromaner, og har også laget flere barnebøker der hun står bak både tekst og bilde. Denne gangen har hun overlatt illustrasjonene til Mari Kanstad Johnsen, som også er en etablert illustratør. Det er et vellykket samarbeid. Lene Ask lar illustratøren ta sin plass, og det er helt nødvendig å lese illustrasjonene. De speiler jentas sinn, forsterker stemninger, tilfører og tolker der teksten utelater. Nettopp dette er en avansert og tankevekkende form for metaperspektiv på selve bokas prosjekt: Slik bokstavene ikke strekker til for jenta, strekker de heller ikke til for leseren. Vi må bruke andre framgangsmåter enn bare å lese ordene, for å skape mening i boka.

En subjektiv fortelling
Boka er skrevet i førsteperson. Det er uvanlig med jeg-forteller i bildebøker, men her fungerer det godt, for det er jentas opplevelse det handler om. Bokas første oppslag er todelt: Det første bildet viser jenta som sitter og bokstaverer seg gjennom ordene – «B-O-K-S-T-A-V-E-N-E og jeg er venner» – mens moren har en kjærlig hånd på armen hennes.

Under bordet ligger en hund og sover fredelig. Bildet uttrykker harmoni. På det andre bildet, derimot, er hele preget forandret. Fargene er forsvunnet, og alt er blitt gult. Fargen gult kan symbolisere svik, og understreker dermed at bokstavene, som like før omtales som jentas venner, har sveket henne: «når de er mange, begynner vi å krangle». Også hunden ser urolig opp mot jenta, ja, til og med fuglene på duken har endret karakter. Alt forsterker jentas følelse av frustrasjon og fortvilelse over ikke å få bukt med bokstavene.

Hunden er med på nesten samtlige oppslag og er et viktig og godt element i illustrasjonene, men nevnes aldri i teksten. Den speiler jentas indre, og er en lojal venn på barnets side, og den er – naturligvis – ordløs. Samtidig er den en figur som går igjen og som nok vil appellere til den unge leseren.

Et dobbelt forhold til bokstavene
Jenta kjemper med bokstavene som beveger seg rundt på arket: «De hvisker til hverandre og sier ting jeg ikke forstår. Det er ikke noe fint gjort». Men det er ikke bare en vond opplevelse for henne. På den ene siden er det tungt og uforståelig, på den andre siden har hun en lekende tilnærming til det hele. Hun finner på rimord og tuller med språket: «Det lukter eple – pele – lepe – lapp / to små fluer og en knapp», og når moren gir henne et glass melk, sier hun det baklengs: «melk – klem». Jenta er altså leken og skapende i møtet med ordene. Problemet er bare at denne typen språklek ikke blir verdsatt av den voksne.

Hva er læring?
Når det blir for krevende, tar hun en pause fra arbeidet ved å balansere blyanten på nesa. Dette kan være en helt nødvendig pause for jenta – en lek i det hele, et positivt avbrekk. Pausen vitner faktisk om at jenta har selvinnsikt, men det skjønner ikke moren, som tolker blyantleken som et resultat av motvilje. Moren ser kun det som ikke ser ut som læring, og tvinger jenta inn i arbeidssituasjonen igjen: «Hold blyanten ordentlig!». Men det er ingenting funksjonelt over jenta på det følgende oppslaget, verken når det gjelder kroppsholdning eller blyantgrep. Her er det ingen flyt, ingen glede, og det skjer neppe noen læring, til tross for – eller nettopp fordi! – det ser ut som om hun er i en konvensjonell læringssituasjon.

Slik sett er det mulig å lese en krass kritikk av tradisjonell skriveopplæring i boka. Derfor er også den voksne leseren en viktig mottaker. D for tiger gir viktige perspektiver på at barns veier til læring er mangfoldige: Jenta må få nærme seg ordene på egne premisser og bruke den tiden hun trenger. Bare når hun leker med ordene, er det meningsfullt for henne. Når moren sier «Fort deg!», låser det seg fullstendig. Hun kan ikke forte seg for å lære, og det bør heller ikke være noe mål at læringen skal skje i et gitt tempo.

Tigeren i oss
Selve tittelen D for tiger illustrerer nettopp jentas problemer med staving, samtidig som tigermotivet går igjen i hele boka, både i tekst og bilde. Å være en tigermamma i skolesammenheng handler om å være kontrollerende og overambisiøs når det kommer til barnets prestasjoner. Jenta frykter i alle fall at moren skal bli sint: «Det bor en tiger i mamma som ikke må våkne», sier hun, men forveksler morens frustrasjon med sinne. Moren er nemlig ingen virkelig trussel: Illustrasjonene viser hånden hennes på datterens skulder, og at hun gir datteren en klem.

Selv om hun er frustrert og innimellom lett irritert, er det ingen tvil om at hun handler i beste mening. For den voksne leseren er i alle fall mammas reaksjoner både forståelige og (dessverre!) gjenkjennelige. I et ønske om å få ting til å skje, er det lett å mase, selv om det som regel virker mot sin hensikt. Dette sier noe om at vi alle har en tiger i oss: Den voksne leseren risikerer å møte seg selv i moren – og det kan være et ubehagelig møte. Det er mindre problematisk å identifisere jentas egen tiger: et urolig dyr som truer med å komme ut når hun tvinges til å sitte stille og gjøre ting hun ikke får til: «Jeg har også en tiger inni meg. Den vil ikke ligge stille lenger».

Et allment strev
D for tiger har ingen opplagt lykkelig slutt. Jenta erobrer ikke bokstavene, og det er et godt valg. Fortellingen ville blitt platt dersom det hele endte med mestring. Men mor og datter tar seg i alle fall en ordentlig pause fra strevet: Jenta gir tigeren en klem, «og så finnes det ingen tiger lenger». Både blyanten og morens oppvaskhansker – begge deler symboler på plikten – blir liggende igjen, og mor og datter forsvinner ut av situasjonen, ut av boka, og inn i en eventyrlig verden, mens «bokstavene står igjen og lurer på hvor vi ble av». På siste innsideperm sitter jenta på ryggen av en stor og trygg tiger. Her er det ingen bokstaver – i kontrast til bokas første innsideperm, der både tigre og bokstaver lurer truende mellom trærne. Selv om boka ikke ender med mestring, ender den med en viss forsoning med at skriving er hardt arbeid.

Ifølge forlaget er D for tiger en bok om barn med lese- og skrivevansker. Framstillingen av jentas strev er troverdig, men det er likevel en for snever lesning. Barnets opplevelse ved kjøkkenbordet er høyst gjenkjennelig: I perioder er det tungt å skrive for alle. Plikten, strevet, ja, ønsket om å gjøre noe annet, er allmenn, og gjelder slett ikke bare for barn med lese- og skrivevansker. Lene Ask og Mari Kanstad Johnsen har laget en interessant og tankevekkende bok som utfordrer den voksne og tar barnet på alvor.