Twain, Mark: Prinsen og fattiggutten

Anne-Cath Vestly og Mark Twain

Jeg var så heldig å bli lest for. Trygt på mors og fars fang sammen med brødrene mine, var mine første møter med bøker bokstavelig talt eventyrlige: Asbjørnsen og Moes eventyr. Når vi spurte litt engstelige om historiene var sanne, om dette virkelig hadde skjedd, ble vi forklart med ord vi da forstod, at det var fantasi. Etter hvert kom bøker som også var fantasi, men som kunne ha skjedd, hvor jeg kunne identifisere meg mer direkte med innholdet: Anne-Cath. Vestlys bøker, Alf Prøysens – kom systematisk inn i vår heim og var også de bøkene jeg startet med da jeg lærte å lese selv. Jeg tror den første må ha vært Anne-Cath. Vestlys Ole Aleksander filibom-bom-bom, om gutten som elsket guttemusikken og som fikk sydd et merke på jakken sin der hjertet var, for å huske hva som var venstre når han skulle ta seg fram i trafikken når han fulgte etter musikken. Det syntes jeg var veldig praktisk, som mye annet av det Vestlys bøker lærte oss.

Men jeg leste mye, slik at foreldrene mine lette etter nok og passende litteratur for meg. På et tidspunkt, jeg må ha vært en åtte-ni år, mente de jeg var moden for noe mer ”voksent” og jeg fikk stukket Mark Twains Prinsen og fattiggutten i hånda.

Jeg slukte den. Her var det en blanding av eventyr og noe som ”kunne ha skjedd”. Jeg var helt fascinert av mitt første møte med en forviklingshistorie, som her utspant seg da prins Edward Tudor av England byttet klær med fattiggutten Tom Canty, for et kort øyeblikk å oppleve verden utenfor slottet. Begge ble tatt for å være gale når de skulle takle den andres rolle, eller prøve å gjenopprette situasjonen. Jeg ble drevet fram i lesingen av de stadig nye dramatiske situasjonene som oppstod, på liv og død, i et for meg eksotisk engelsk samfunn. Men det var nok også mitt første møte med en fortelling om at noen kunne ha det så ubegripelig vondt, i ettertid selvfølgelig en forståelse av at det var et bidrag til å ane noe mer enn før om sosial og menneskelig urettferdighet og indignasjonen over det. Nettopp derfor ble boka ikke bare et bidrag til min økte leseferdighet, men også en inntreden i en mer voksen tenking enn jeg hadde fra før. Som åtteåring var imidlertid opplevelsen først og fremst det eventyrlige i historien, en glede over at de gode ble belønnet og de onde straffet, over at ro og orden ble gjenopprettet til slutt og at den som hadde mest makt var et godt og klokt menneske! Med andre ord jeg ble drevet av det jeg senere har lært er en viktig drivkraft for å lese en god historie: getting into trouble and out again.