Typisk ungdomstrøbbel – ispedd diamanter

Det handler om Scott, Deepika, Victor og Kristines reise gjennom et herjet Europa. De er på flukt fra en naturkatastrofe og opplever hvordan det er å være flyktninger. Diamanter, banning og ungdomsproblemer er noe du får mye av i Dystopia IV. Vanlige ungdomsproblemer mikset med en lang rekke livstruende situasjoner og stjålne diamanter blir en interessant blanding.

Mange tilfeldigheter

Vi røper neppe for mye når vi forteller at de fire ungdommene kommer seg til Tyskland til Victors onkel, Erlend. Deepika, som ble borte på en togstasjon i Brussel, finner de igjen på McDonalds i Brussel. Dette er litt for tilfeldig og unødvendig for vår smak. Det neste de må finne ut av, er hvordan de skal få med seg alle hjem til Norge. De klarer å få tak i hastepass til alle unntatt Deepika. Dette kommer brått på. Overraskelsen framstår som enda en stor tilfeldighet som gjør det vanskelig for Deepika. På den annen side: Det har skjedd en rekke uheldige hendelser med Depeeka i alle bøkene, men særlig i denne siste. Først av alt fant hun ut at hun var fylt atten, og at bangla-passet dermed hadde gått ut. På den amerikanske ambassaden fikk hun vite at søsteren som bodde i Amerika hadde tatt selvmord, så hun ikke kunne få amerikansk pass. Hellet til Depeeka er nærmest fraværende i den siste av de fire bøkene. Det er usannsynlig at all elendighet alltid rammer den samme personen, det blir litt som i en tegneserie, som Donald Duck. Men vi mener det er en tragikomisk faktor som passer bra til resten av handlingen.

En morsom onkel

Mens de sliter med å skaffe pass, rekker vi å bli godt kjent med den litt eksentriske onkel Erlend Rikosjett. Vi liker alle Erlend som har en ganske spesiell personlighet. Erlend og Scott blir gode venner, mens Erlend og Victor blir gode uvenner. Slike forhold mellom de ulike personene er interessante å høre om. Kristine, som i forrige bok fant ut at hun var gravid, er den eneste vi savner å få vite litt mer om.

Forfatteren av Dystopia-serien er komiker og forfatter. Han har nok brukt komikeren i seg da han skrev om onkel Erlend. Kanskje Erlend er basert på Terje Torkildsen selv? Erlend har en spesiell humor, han er veldig morsom og rar. Dette gjør boka bedre, for eksempel:

– Kven er barbiedokka? spør Erlend og nikkar mot besøket. (s. 49)

– Hei, velkommen, seier Erlend og rekkjer fram handa. – Eg er Erlend Rikosjett, onkelen til Victor.
– Ja hei, seier Scott og gir han ein handklem. – Eg har møtt deg før ein gong, for mange år sidan. I komfen til Victor.
– Oh my dog. Erlend ser nesten skamfull ut. – Då hugsar du meg sikkert som ein skikkeleg drittsekk. (s. 71)

Parodi på ungdomsbok?

Det komiske i hele boka gjør oss usikre på om dette er en liten parodi på andre ungdomsbøker. Forfatteren har i hvert fall fått med seg det meste når det gjelder typiske ungdomsproblemer. I løpet av de fire bøkene har vi vært innom klassetur, naturkatastrofe med flom og jordskjelv, voldtekt, flere mord, kjæresteproblemer, ungdomsgraviditet og familietrøbbel. De som har lest mange ungdomsbøker før, vil nok se humoren i at Torkildsen stabler mange av ungdomsproblemene oppå hverandre og blander dem sammen til en skikkelig mølje.

Først og fremst er Dystopia IV en lettlest bok med en handling det er lettvint å følge med på som gjør at man enkelt kan leve seg inn i den. Kapitlene er ordnet etter ukedagene. Noen av oss mener det er forvirrende at det blir hoppet over flere ukedager, og at det kan gjøre boken litt uoversiktlig. Men det var fint å se hvor lang tid handlingen strekker seg over.

Vi ble litt betutta etter å ha lest samtalene mellom ungdommene på grunn av all banningen. Banner de så mye i Stavanger? Vi tror ikke det. Terje Torkildsen ser ut til å ha et annet syn på ungdom enn voksne flest. I boka er det veldig mye banning som setter ungdommene i ett dårlig lys. Noen ungdomsgrupper snakker sånn i virkeligheten, men det er nok mindretallet. Gir banningen noe ekstra til historien? Det er et spørsmål som er opp til hver enkelt leser å finne ut av selv. Vi er uenige når det gjelder banning. Pernille som ikke banner syns det kan bli i overkant mye og litt ubehagelig, mens Jenny og John Erling syns det er helt greit og at banningen gir litt mer «trøkk» til fortellingen.

Slutter i luften

På forsiden til alle de fire bøkene er det illustrert et naturelement: jord, vann, ild og luft. Vi tror forlaget har brukt disse elementene på bøkene for å vise noe om bokens handling. I den andre boken er det bilde av vann på omslaget, og i den er det oversvømmelse ungdommene står overfor som utfordring. De bøkene som gir oss sterkest inntrykk på forsiden, er den første og tredje. Den første har flammer og den tredje har jord, de er mørke og triste og skumle og pirrer nysgjerrigheten vår. Det siste av de fire elementene, luft, er på forsiden av bok fire. Det er flere ting som kan representere luft i denne boken. De skal hjem. Metodene de tenker på går luftveien med fly og luftballong. Reisen løser seg opp og de fire går hver sin vei, men historien fortsetter.

Forlaget skriver bakpå at dette er den siste boken i serien. Mye tyder på at avslutningen på denne boken ikke er helt ferdig. Kristine og Victor kommer seg hjem til Norge, men hva med Deepika og Scott? Her er vi også uenige, to av oss syns det er irriterende å ikke få vite mer, mens de to andre liker spenningen ved å dikte videre selv. Vi tror det passer for mange og gjør de fleste mer engasjert.

Bra inngang til nynorsk

Bøkene til Torkildsen har vært en stor hit blant ungdom. Klassen vår var med å stemme ham fram som vinner av U-prisen med Dystopia III. Vi håper at det kommer en bok til fordi Torkildsen skriver gode bøker på nynorsk. Vi har ikke så mye nynorsk grunnlag i Drammen, derfor trenger vi drivende og lettleste bøker. Vi tror boken passer for syvendeklassinger og oppover, de som liker spenning. Grunnet mye banning, vil vi ikke anbefale den til de som er yngre.

Anmeldt av Anders Myrbakken Torsrud, Jenny Randine Skogly, John Erling Grande og Anne Pernille Rosfjord Wik.