Tittel: Fæle typer
Tekst: Jan Chr. Næss
Illustratør: Geir Moen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2021
Antall sider: 76

Tyrannturisme

Fæle typer er en lettlest bok om tyranner og diktatorer hvor forfatteren sliter med utvalget, og hvor formatet stritter imot innlevelsen.

Det beste grepet i Fæle typer, Jan Chr. Næss og Geir Moens parade av diktatorer, tyranner og andre skrekkeligheter, kommer helt i starten. I to små vignetter som rammer inn boken, forteller Næss om en gjeng eldre gutter som plaget ham og vennene hans da de var små. De stjal matpakkene deres og tvang de små guttene til å bære sekkene sine. Noen ganger fikk Næss og vennene hans juling også. Hvorfor? Ikke av noen egentlig grunn. Men bøllene var i det minste bare barn. Tenk hvor ille det ville vært om voksne fikk holde på sånn.

Ja, tenk. I Fæle typer skriver Næss om 24 slike menn (ingen kvinner var åpenbart fæle nok til å få plass i den morbide gutteklubben). Hver type blir presentert i en kort tekst på rundt en side, med en tilhørende illustrasjon. I tillegg kommer en håndfull like korte tekster om tema som folkestyre, eneveldige herskere og republikker.

Kaos_Etter_Kolonitiden-kopi

Ikke fæle nok

Næss er innom moderne beist som Idi Amin, Adolf Hitler og Pol Pot. Han tar også for seg klassiske skurker som hunerkongen Attila, og den romerske keiseren Nero.

Bokens korte lengde gjør andre valg mindre lette å forstå. For hva gjør egentlig Ludvik den fjortende i dette selskapet? Næss’ eneste tiltalepunkt mot solkongen er at han jagde hugenottene ut av Frankrike, noe som i historisk sammenheng knapt kommer lenger opp på fælhets-skalaen enn «lumpent». Det samme gjelder mer ukjente (for meg) som Kanku Musa, kongen av Mali på starten av 1300-tallet. Han brukte sin enorme rikdom til å hjelpe pilegrimer og fattige i den hellige byen Mekka. Hvorfor er han i boken til Næss? Jo, fordi fem hundre slaver var med å bære gullet fra Mali.

Om det virkelig er så tynt blant de mannlige, fæle herskerne ville jeg oppfordret Næss til å lete litt bedre blant den andre halvparten av menneskeheten etter noen som fortjener å dele permer med Hitler og Pol Pot. Unnskyldningen kan heller ikke være at forfatteren har holdt seg til diktatorer og tyranner, for Nicholò Machiavelli er tatt med her som forfatter av maktmanualen Fyrsten, selv om han aldri var noen statsleder.

Amputerte anekdoter

Men la oss for øyeblikket se gjennom fingrene med utvalget av fælinger. Presentasjonene av dem lider under av at de er for korte til å kunne yte disse figurene (u)rettferdighet. Det er ikke lett for Næss å skape atmosfære eller fortelle talende anekdoter på bare én side med korthugde setninger, og de gangene han forsøker, er det åpenbart at mye har blitt skrelt bort i redigeringen. Slik presenteres Pol Pot:

En høstdag i 1973 sto en mann i jungelen i Kardemommefjellene i Kambodsja og planla hvordan han skulle styre landet når han fikk makten. Mannen kalte seg Pol Pot, og han hadde store planer. Grusomme planer.

Det er et forsøk på å beskrive en scene som kunne fungert godt. Men det som følger er en beskrivelse av storpolitikk og det kambodsjanske marerittet i store trekk. Vi kommer aldri tilbake til hverken 1973 eller hva Pol Pot gjorde i jungelen. (Jeg savner for øvrig en kildeliste, eller en henvisning til en slik på Gyldendals nettsider, i boken.)

Med så liten plass til rådighet er det kanskje uunngåelig at disse små profilene begynner å ligne på hverandre. Når han har kommet til libyske Muammar al-Gaddafi virker det som om forfatteren selv har gitt opp, og under overskriften «En typisk diktator» følger fire avsnitt som alle begynner med varianter av «Som mange andre diktatorer…»

Pol Pot

Pol Pot

Uvaskede masser

Her er illustrasjonene til Geir Moen med å løfte tekstene. Illustratøren har tidligere utmerket seg som en spennende visuell tolker av Ibsen (både i seriøst format med David Zane Mairowitz’ tegneserieversjon av Peer Gynt, og i steampunk-tapning i Øystein Rundes De fire store). Han har også illustrert flere historiske faktabøker, og i Fæle typer trekker han på elegant vis inn ulike uttrykk i de ulike illustrasjonene.

Mens portrettet av Nero er tegnet som om det er utført i keramisk mosaikk, er den romerske keiseren (hvis dårlige rykte også Næss skriver at kan være resultat av en svertekampanje) omgitt av små romere i tegneseriestil som skriver ille om ham. Noen av illustrasjonene spiller også på hverandre, som når Lenin og Stalin er portrettert som to dansere skildret fra hver sin vinkel i sine respektive portrett. Moen er ellers i sitt ess når han får tegne rasende, uvaskede folkemengder med eller uten våpen, noe han får rikelig anledning til i løpet av boken.

Ikke så humanistiske likevel

Tekstene er enkle og pedagogiske, og åpenbart rettet inn mot et ungt publikum. Noen av kapitlene har små retoriske anheng som kan åpne for diskusjon, men en del av dem er nok så ledende at de vil drepe all debatt. Ta dette eksempelet fra kapitlet om Olav den hellige:

Siden Olav hadde arbeidet så hardt for å gjøre Norge til et kristent land og det skjedde så mye rart etter at han var død, bestemte prestene at han var en helgen og kalte ham Olav den hellige.

Lurer på hva de ville ha sagt om det, alle menneskene han hadde drept?

I kapitlet om eneveldige herskere og religiøse konflikter avslutter Næss med betraktningen: «Tenk om kongene heller hadde ment at det var menneskene som betydde noe, og ikke hvilken gud de trodde på?» Dette er en fin og humanistisk betraktning. Men illustratør Geir Moen har effektivt undergravd den allerede på side seks, med illustrasjonen til kapitlet om folkestyre: en litt trist konge og en ungdom uten stemmerett, omgitt av en haug med selfie-takende, isspisende og flirende idioter som åpenbart skal illustrere de «folk flest» som – du store gru – faktisk har stemmerett i Norge i dag.

Enkle løsninger

Det er åpenbart at morderiske bøller til enhver tid har hatt for mye innflytelse på livene våre, om det så er de relativt ufarlige i skolegården eller de livsfarlige, voksne versjonene.

Når jeg ikke ser verdien i boken til Næss og Moen, er det fordi den bærer preg av å være en slags tyrannturisme for unge lesere. De «fæle typene» presenteres nærmest som naturkatastrofer som oppstår og går over av seg selv, og gir ikke leseren noen verktøy for å gjenkjenne morgendagens fælinger eller omstendighetene som åpner veien for dem. Når boken avsluttes der den begynte, har Næss og vennene hans fått nok av terrorveldet til de store guttene, og står sammen og sier ifra. Det er kanskje det nærmeste boken har en moral, for mange av antiheltene har fått historiene sine avsluttet når en stor nok del av folket vender seg mot dem.

 



Skrevet av:

Kommentarer