Uengasjerende naturformidling

Cecilie Skog er et erfarent friluftsmenneske som i mange år har formidlet naturopplevelser, gjerne med utgangspunkt i egne ekstreme naturekspedisjoner. I Kom bli med ut! henvender hun seg til barnefamilier når hun tar sikte på å formidle glede over og gode grunner til å tilbringe tid utendørs. Innledningsvis forklarer hun bokens agenda og budskap: Natur er både magisk og fantastisk, og om vi tilbringer nok tid ute og tillater oss å undre og forundre oss over naturen, så vil vi skjønne mer av det økologiske samspillet.

Innledningen viser at boken bygger på en romantisk tradisjon der naturopplevelser hylles og vurderes å ha stor betydning for barn. Den økologiske bekymringen som supplerer dette natursynet følges imidlertid kun unntaksvis opp seinere i boken.

Kom, bli med ut! har fire deler som hver presenterer aktivitetstips og naturfakta knyttet til hver sin årstid. Aktivitetstipsene tar utgangspunkt i årstidenes mest karakteristiske værtyper. Som vestlending stusser jeg over at boken ikke har et mer reflektert forhold, både i tekst og illustrasjon, til at vinter ikke alltid betyr klarvær og snøidyll, og at sommer er en årstid uten regn. Noen steder er fremstillingene så idylliserte at jeg lurer på om de står i veien for faktiske utendørsaktiviteter. Illustrasjonen av strandliv og sandslott er en overdådig fremstilling vi kjenner igjen fra populærkulturen og tegnefilmen, men er i denne sammenhengen først og fremst et aktivitetstips som fremstår som uoverkommelig.

Uklar leserposisjon

Det er en begeistret fortellerstemme vi møter, og det er tydelig at Skog har et lidenskapelig forhold til natur og naturopplevelser. Kanskje tar begeistringen for stor plass – for boken klarer sjelden å begeistre meg. Det kan ha å gjøre med at jeg ikke helt forstår hva slags leserposisjon boken inviterer til.

I innledningen, som har undertittelen «mest til de voksne», forklares «det voksne» som noe vi bør legge vekk for å kunne oppleve utetid som er «noe av det fineste vi kan ha sammen». Kritikken av det voksne gjentas flere ganger gjennom boken, og bør vel først og fremst vurderes som et forsøk på å alliere seg med barneleseren ved å hylle barnets dragning til natur. Det litterære grepet der de voksne, i Skogs beskrivelser, er mer på mobilen og Instagram enn til stede i her-og-nå-situasjonen, tviler jeg på er heldig når dette også er en bok som er ment å samle familien.

Rotete og uklar formidling

En bedre måte å tilnærme seg leserne på hadde vært å ta dem på alvor gjennom hvilke aktivitetstips og naturfakta boken presenterer:

De første vinteraktivitetene som blir foreslått er å lage snøballer, snømenn og snølykter. Dette er så åpenbare snøaktiviteter at mange lesere, både barn og voksne, fort vil føle seg undervurdert. Andre aktivitetstips mangler gode forklaringer, som når Skog ber barneleseren om å låne brillene til en voksen over 40 år for å undersøke om snøfnugg virkelig er forskjellige. Hva slags briller, og hva de helt konkret skal brukes til (jeg ser for meg flere ulike bruksmåter), forklares ikke.

Heldigvis er ikke alle tipsene like åpenbare. Kunstlykt av is er en mer original aktivitet og dette er et tips der det følger med en forklaring av fremgangsmåte. Når boken tar for seg bål, er Skog påpasselig med å gjenta at de voksne må følge med og ikke la seg distrahere av mobiltelefonen, men når hun oppfordrer barnet til å henge et tau opp i et tre for å lage en huske, er det et aktivitetstips som mangler forklaring av fremgangsmåte, og som heller ikke inneholder noen oppfordring om å be en voksen om assistanse. Det virker å være tilfeldig hvilke aktiviteter som får gode forklaringer, og hvilke som bare får kjapp omtale i teksten eller blir vist frem i illustrasjonene.

Den tilfeldige formen preger også kunnskapsformidlingen i boken. Vi får for eksempel vite at slanger ikke har lemmer, at tungene deres er delt i to, og at de dessuten ikke kan blunke. Dette er oppramsing av fakta, ikke kunnskap som bidrar til å utvikle dybdeforståelse eller innsikt. Inntrykket mitt er at fortellerstemmen er belærende, sjelden åpner for undring og mangler en systematisk tilnærming til formidlingen.

Et annet problem er upresis språkbruk. Under overskriften «Få fyr på bålet uten fyrstikker» stiller Skog et spørsmål til leseren: «Kanskje var det sånn mennesker oppdaget ilden». Dette er upresist fordi «sånn» viser til opptenningsmetoder som tar i bruk briller, forstørrelsesglass og herdet stål – gjenstander som altså ble tatt i bruk lenge etter at mennesket lærte seg å kontrollere ild. Andre ganger bryter teksten de forventningene den setter opp. Et sted oppfordres leseren til å leite etter bæsj for å se hvilke dyr som oppholder seg i skogen, men presentasjonen av ulike «bæsjer som du kan lære deg», følges ikke opp. Resultatet er en rotete tekst som det er vanskelig å orientere seg i.

Illustrasjonene til Kristina Farstad Bjerkek er gitt mye plass, og på noen oppslag er det de som bærer formidlingen. Det gjør at bokens visuelle utforming ser bra ut, men ved nærmere ettersyn er illustrasjonene, i likhet med verbalteksten, utført med vekslende grad av nøyaktighet og kvalitet. Noen oppslag, som illustrasjonen av en flåte som setter utfor en foss , er som tatt ut av en bildebok av Nora Brech, og setter følelser i sving hos leseren. Andre illustrasjoner legger seg tettere på en realistisk naturfremstilling, men flere av disse fungerer ikke. Det kan ha å gjøre med at bokens grunnleggende insistering over at natur er magisk, koselig og idyllisk, møter for lite motstand.

Kom, bli med ut! kan nok tjene et formål dersom leseren inntar en ukritisk leserposisjon og aksepterer Skogs engasjerte fortellerstemme. Jeg kunne tenkt meg et mer reflektert og redelig forhold til materialet den formidler. Det er tidvis en innforstått tone i bokens språklige utforming som jeg opplever har som mål å overføre bestemte naturfølelser til leseren. Sånn sett gir den ikke rom for reell utforskning og undring.