Uforløst om uflaks

Jeg hadde forventninger til denne boka. Forfatteren er Bjørn F. Rørvik, mannen bak flere moderne barnebokklassikere som Bukkene Bruse på badeland og bøkene om Reven og Grisungen. Og temaet uflaks pirret nysgjerrigheten (og kanskje også mer nedrige følelser som skadefryd). Men etter lesingen sitter jeg skuffet tilbake. Hva gikk galt i dette prosjektet?

Lite festlig

På forsiden av boka ser vi en glad gutt, i Sigbjørn Lilleengs festlige strek, tråkke rett opp i et åpent kumlokk. En klassisk komedietabbe! Men ifølge vaskeseddelen handler ikke denne boka om hverdagslig og artig uflaks som å søle ketchup på penskjorta si eller få en måkebæsj i håret. Vi skal møte mennesker som har hatt uflaks «i en helt annen skala» – i 13 historier fra virkeligheten. La oss ta noen eksempler: Roy Sullivan, mannen som ble truffet av lynet syv ganger.

Ann Hodges, damen som ble truffet av en meteoritt. Og Dylan McWilliams, en fyr som i løpet av tre år ble angrepet av både bjørn, tigerhai og klapperslange. Disse tre personene har definitivt hatt uflaks, men er det meningen vi skal more oss over skjebnene deres?

Lilleengs tegneserieaktige illustrasjoner prøver desperat å piffe opp virkelige fortellinger som ikke har vært spesielt morsomme for de involverte. Roy Sullivan ble altså truffet av lynet syv ganger og overlevde. Men til slutt skjøt han seg i hodet på grunn av kjærlighetssorg. Tsutomu Yamaguchi er en dobbelthibakusha, altså en person som ble rammet av og overlevde to atombomber. Han var altså i både Hiroshima og i Nagasaki da det smalt. Han måtte gå innsvøpt i bandasjer i 20 år, utviklet leukemi, men ble 93 år. For en menneskelig tragedie! Mange av fortellingene, men ikke alle, har en slik dyster undertone, og illustrasjonene klarer ikke å få fram de menneskelige skjebnene bak de spesielle hendelsene.

Uklar uflaks

Rørvik (eller er det forlaget?) har hatt problemer med å bli enig med seg selv om hva som egentlig hører hjemme i en bok om uflaks. Et styrende prinsipp har vært at det skal være uflaks i n-te potens, altså unike og ulykksalige opplevelser, men de mest tragiske etterlater leserne med en dårlig smak i munnen. Andre historier er lettere å akseptere. James Howell hadde bitcoins til en verdi av 1,5 milliarder på pc-en. Og så klarte han å kaste harddisken i en ryddesjau. Øyvind Hagen solgte rettighetene til Harry Potter før serien slo igjennom. Uflaks, begge deler. Men å bo i en by med verdens lengste navn er kanskje ikke det man vil tenke på som typisk uflaks. Det kokes suppe på en spiker her.

Rørvik samler altså menneskelige tragedier, tabber og rariteter under samme overskrift. Til slutt vil han oppsummere under overskriften «Hvem har uflaks og hvem har flaks?». For eksempel kjennetegnes folk med uflaks at de sjelden eller aldri snakker med fremmede i køen i butikken. Men de som har flaks, derimot, er utadvendte og liker å snakke med folk de møter. Men disse karakteristikkene sier ingenting om de skjebnene vi har møtt så langt i boka. De handler om hverdagsuflaks, noe denne boka ifølge vaskeseddelen ikke skulle handle om. Boka mangler en helhetlig visjon, og det lider resultatet under.

Faglig for barn

I noen av kapitlene i boka formidles historier som kunne vært inkludert i undervisning. Foruten kapitlet om atombombesprengningene over Japan, er historien om romhunden Laika det mest typiske eksemplet på en læreboktekst. Historien om Laika er interessant, og Rørvik får i dette kapitlet godt fram den tragiske skjebnen til hunden. Vi følger Laika fra hun blir plukket opp i en av Moskvas mørke bakgater, via hard trening til oppskytningen som gjorde henne historisk – og som brutalt tok livet av henne.

Når man skriver faglig for barn, er det viktig å tilrettelegge teksten slik at det er enkelt for en uerfaren verdensborger å komme inn i teksten. Mange elever vet sikkert ikke hvem Laika er. Da er det ikke mye hjelp i en ingress som ikke gir nødvendig lesehjelp. Det står at Laika skal få være med i boka, selv om hun er et dyr. Javel. Og det er fordi «hun ble utsatt for så mye rart! Helt uten å bli spurt!» Entusiastiske utropstegn fungerer her som kamuflasje for manglende innhold og lav språklig energi. Og ord som «slaraffenliv» og «simulere» lenger ned i brødteksten kommuniserer dårlig med barn i målgruppa.

Ingen renselse

Det kan være befriende å lese om andres ulykker. Den unge gutten Ingemar i filmen Mitt liv som hund sammenlikner sitt liv med Laikas. Han har blitt berømt for replikken «man måste jämföra», for så ille som Laika har han det virkelig ikke. Andres uflaks kan altså ha en rensende funksjon. Leserne kan tenke «jeg er glad det ikke skjedde meg». Men en slik reaksjon krever at fortellingen har en viss relevans til det livet man selv lever. Dessverre har ingen av fortellingene i Uflaks! 13 utrolig uheldige historier denne kvaliteten. De er for usannsynlige og handler ikke om barns livsverden. Forlag eller forfatter kan ikke skylde på uflaks heller. Prosjektet er rett og slett ikke godt nok uttenkt.