Livsfarlig leksikon
av Jørn H. Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsen
Ena/Vigmostad&Bjørke 2019
87 sider

Virkelighetens monstre
av Line Renslebråten
Cappelen Damm 2019
130 sider

Uhyrer i utakt

Monstre er alt vi frykter mest. Men hvis de skal bli virkelig uhyggelige, må de få være noe mer, noe eget, og ikke bare skumle for oss mennesker. De trenger et system. To nye bøker byr på mye fint kaos, men mangler orden.

Hva slags bøker vil man ønske seg mer enn de som er fulle av bilder av skumle og spektakulære dyr på godt papir? Her er de, to stykker, i forskriftsmessig stort format – og overraskende like ved første øyekast. De er til og med oppslagsbøker: Den ene kaller seg faktisk et leksikon, og begge hviler på en slags systematikk eller klassifikasjon. Det er nok noe av deres opplagte appell, og kanskje også deres svakhet, eller kanskje snarere deres myke og sårbare buk. Mer overraskende er begge bøkenes insistering på det menneskelige perspektivet. Dyrene er nok fremmede og underlige, men ingen av bøkene gjør noe poeng av at de dermed kan være påminnelser om at verden består av mer enn menneskene selv og deres perspektiver. Tvert imot.

Lekent om det vi ikke vet

Livsfarlig leksikon handler om forhistoriske dyr og er et samarbeid mellom paleontologen Jørn Hurum, forskningsformidleren Torstein Helleve og den prisbelønte nederlandske illustratøren Esther van Hulsen, som er spesialist på feltet: Hun har blant annet illustrert barneboken om Ida og bidro dermed fint til et usedvanlig vellykket stykke paleontologisk formidling. Også denne nye boken er en ekte glede å se på, med en mengde dyr i vittig og løssluppen dressur.

Anhanguera

Livsfarlig leksikon: Anhanguera

Teksten er lett og undrende. Hvert kapittel angir navn, tidsrom, funnregion og størrelse før det følger en kort tekst som typisk er en blanding av beskrivelse, begeistrede tilrop, og påpekning av hvor lite forskerne egentlig vet. Det må være selve oppskriften på å rekruttere barn til paleontologien: Overalt er det mer å finne ut, og alt er både morsomt og skummelt. Dette er fint gjort. For min egen del blir jeg ekstra glad av de små rammene under hver tekst, med silhuetter av tekstens dyr som er i ferd med å drepe mennesker; der ser man straks proporsjonene. Dyrene er store, og menneskene er små. Det er alltid et godt poeng, og da får man heller leve med at tekstene i disse rammene ofte er litt pussige. De begrunner hvorfor hvert enkelt dyr er kommet med i leksikonet ved et svar på spørsmålet «Hvorfor var den livsfarlig?» – og da handler svaret om nåtidens mennesker, om leseren selv, som når det svares litt klønete om den kolossale krokodillen Sarcosuchus imperator at «Den kunne bite deg sund med den lange snuten full av spisse tenner.»

Livsfarlig leksikon: Sarcosuchus

Livsfarlig leksikon: Sarcosuchus

Men Sarcosuchus imperator kunne jo ikke det. Den døde ut for 112 millioner år siden, ifølge teksten. Du var ikke der, og de er ikke her. Dermed blir svaret på hvorfor dyrene var farlige alltid hypotetisk, fordi det er knyttet til leserens , og det er både monotont – dyrene er i hovedsak farlige fordi de kunne spise deg eller tråkke deg flat – og innskrenkende: Hadde det ikke vært morsommere å spørre hvorfor de var farlige, i sine egne verdener? Slik sett er det svaret jeg liker best, det som handler om Dimetrodon angelensis: «Den spiste alle andre.» Det er ikke bare en god setning, men en setning som innbyr til oppfølgingsspørsmål: Hvem var de andre, da? Hva gjorde de for å unngå å bli spist? Hvordan var det egentlig å være skummel i tidlig perm? Var ikke Dimetrodon redd for noen andre? Hentet inn i vår egen tid blir alle disse dyrene ensomme i kunnskapen, mer underlige enn fremmede, og bare konstruert som farlige til tross for at de utvilsomt var skikkelig ubehagelig å komme ut for – for noen andre enn oss.

Strengt om det stygge

Line Renslebråten er illustratør og forfatter og har laget Virkelighetens monstre alene. Man merker det på at teksten ikke har den samme lekne holdningen til vitenskap som ekspertene Hurum og Helleve, her er det ikke spørsmål og gliper og tøys. Renslebråten holder seg strengere til det man vet. Det er selvsagt en litt annen oppgave å fortelle om dyr som lever fremdeles, men Hurum og Helleves lystige kommentarer til alt ingen vet ennå, vitner om et forskningsoverblikk som Renslebråten ikke har eller synes å ha. Hun har lest seg opp på et merkverdig og morsomt menasjeri og formidler det hun har lest – prisverdig nok.

10.Hudbrems

Virkelighetens monstre: Hudbrems

Illustrasjonene hennes er enklere enn i Livsfarlig leksikon, men fine de også, portrettaktige og fantasifullt komponerte, men de verken har eller etterstreber den forskningsnærheten vi møter hos van Hulsen. De er utformet som en slags samlekort, de likner de fotballkortene jeg samlet på selv på 1970-tallet: Hovedsaken er selvfølgelig selve bildet av dyret, men i tillegg har de en spektakulær overskrift («Spiser sin egen bæsj», «Bjeffende kjøtteter», «Røde øyne og kappe»), navn, et symbol som angir hva slags kategori dyret hører hjemme i, en kort tekst som beskriver dyrets atferd, og to poengsummer, en for «Monsterutseende» og en for «Farlig for mennesker». Mange scorer null på det siste, bare hudbrems – uha! – får null for utseende og blir dermed et høydepunkt i boken, sammen med den vakre giftige fuglen giftpitohui. Verden er verre enn den ser ut til.

Den strammere kunnskapsformidlingen hos Renslebråten gir dyrene en noe mer selvstendig eksistens enn de får av Hurum og Helleve: Hva de er og ikke er, for oss, blir ikke fullt så avgjørende.

Virkelighetens monstre: Tarantellhauk

Virkelighetens monstre: Tarantellhauk

Men likevel deler hun altså ut poeng for å være farlig for mennesker, og i den korte innledningen oppfordrer hun leseren med store og fete typer til ikke å glemme «at de stygge, ekle og farlige er like viktige for naturen som de søte og ufarlige». Men for hvem er noen dyr stygge og ekle – annet enn for oss folk? Kunne det ikke være vel så interessant å overskride den ureflekterte grøssingen og la leserne bli betatt av det fremmede, av dyrene bare som – dyr? Så kan man også kanskje spørre seg hva det vil si at dyr er «viktige for naturen»: Det er en svært komprimert, sammenkrøllet erstatning for en etisk refleksjon om dyrs status og rettigheter, og det hadde vært en interessant refleksjon i en slik bok. Den tror jeg barn ville ha utbytte av nå.

Monstrenes mønstre

Det pussige ved begge bøkene er likevel deres utvalgskriterier, eller snarere kriterienes fravær. Begge har altså preg av å være oppslagsbøker. Hurum og Helleve kaller boken et leksikon, men det eneste utvalgskriteriet er at dyrene kan presenteres som farlige for oss, og det er altså noe de verken er eller var.

Mammut

Livsfarlig leksikon: Mammut

Et så løst kriterium skaper ingen indre struktur: Dyrene kommer farende som om noen nettopp har sluppet dem fri fra tidsaldrene, og de kommer verken kronologisk, alfabetisk, etter art eller element, og slett ikke etter graden av farlighet. Renslebråten skilter ikke med noe leksikonbegrep, men opererer likevel med en slags systematikk: Hun ordner dyrene i klasser. Men ingen av bøkene diskuterer hvorfor dyrene deres er valgt fremfor andre. For meg gjør det dem mindre suggestive, det forblir uklart om dyrene er eksempler, om de er typiske, om de er enestående, ettertraktede, ukjente, eller spesielt fryktede.

Slik får disse vakre, underholdende bøkene ulike styrker og den samme svakheten. Hurum, Helleve og van Hulsens Livsfarlig leksikon er både tøysete og informativ og tegner et blidt, selvsikkert bilde av forskning; Renslebråtens Virkelighetens monstre taler nok sterkere til den som er mer interessert i kunnskap enn i vitenskap, og den har ansatser til systematikk. Men ansatsene gir ingen form til fremstillingen, ikke noe system og ingen orden. Det har bøkene felles. Og kanskje fremstår det som en lett og tørr innvending mot barnebøker at de mangler systematikk, men historisk sett er det nettopp spenningen mellom orden og villskap som har gjort monstrene fascinerende, og det var den som ga dem dybde. Når det som holder dem samlet, ikke er annet enn at de kan virke skumle for oss mennesker, blir de bare rare, og det er nå engang det minst spennende ved dem.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.