Tittel: Nudistene
Tekst: Bjørn Ingvaldsen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2020
Antall sider: 149

Ujevn alternativ-krim

Bjørn Ingvaldsens barneroman tuller med alternativbevegelsen, men viser skuffende lite eksperimenteringsvilje i møte med barnekrim-sjangeren.

Hva er dette? tenker du kanskje når du får øye på Nudistene i bokhandel-hylla. En barnebok om nudisme? Det var spenstige greier. Og joda, det er nudister i Bjørn Ingvaldsens nyeste barneroman, men de som håper på løsslupne nakenscener og flaue avsløringer, vil nok bli skuffet. For til tross for den frekke tittelen og den gåtefulle forsideillustrasjonen, er Nudistene først og fremst en helt vanlig barnekrim. Eller er den egentlig det?

Den nye gutten i klassen

I Nudistene settes handlingen i gang av at det dukker opp en ny gutt i klassen, den frittalende og uortodokse Tjodleik, som utfordrer åttendeklassingene Rose og Sina – bedre kjent som Team Rosin – sine oppfatninger av hva som går an og ikke når man begynner i en ny klasse:

Og så satt han der. Tjodleik. Han nikket og smilte til alle rundt seg, som om han var en lærervikar eller noe. Dette ble bare mer og mer dust. Alle vet at er du ny i en klasse, skal du sitte og se ned i pulten og være sjenert i minst ei uke. Du skal vente til noen begynner å snakke til deg før du sier noe og du skal ikke smile til noen som helst.

Men Tjodleik ser ikke ned, og han holder ikke tilbake. Han skammer seg ikke over å være den eneste i klassen uten en mobiltelefon å legge i den grønne plastboksen på starten av skoledagen, og han er ikke flau over å fortelle om bilskiltfotograferingshobbyen sin. Når han i tillegg stolt proklamerer at han skal bli kjæreste med en av jentene i klassen, renner begeret over for hovedpersonen Rose, og hun bestemmer seg for å holde seg unna ham. Det er bare to problemer: at Sina og Rose – etter en uheldig episode med klassevenninnen Janne og en fotball – blir tvunget til å være på gruppe med ham i klassens Elevbedrift-prosjekt, og at Sina stadig nevner hvor søt hun synes han er.

Men før Rose rekker å bekymre seg noe særlig for noen av delene, går brannalarmen på skolen, og da klassen kommer inn igjen, har mobilene i plastboksen forsvunnet. Cue krimmysterium der, altså.

Originalt karaktergalleri

Nudistene åpner originalt og humoristisk, og etter den innledende introduksjonen av Tjodleik, står avsløringene om ham nærmest i kø. For ikke bare er Tjodleik den eneste i klassen uten mobiltelefon, han er også den eneste veganeren og den eneste som bor i et gartneri, og han er definitivt den eneste som er medlem av en nudistfamilie.

Gjennom hovedpersonen Roses møte med Tjodleik og levemåten hans skaper Ingvaldsen både morsomme observasjoner og interessante refleksjoner om hvordan normalitet kan være subjektivt:

Vi satt stille en liten stund. Jeg tenkte på min egen familie og hvordan vi hadde det. Vi er liksom en helt vanlig familie. Riktignok tenker jeg av og til at familien min er den sprøeste i hele verden, men slik tenker Sina om sin og alle andre jeg kjenner, om sine familier. Og alle kan ikke være verdens sprøeste heller. Men denne familien jeg hadde kommet på besøk til nå, den var den sprøeste jeg hadde vært ute for, i hvert fall.

De absurde scenene i gartneriet kombinert med den selvsikre, men litt skeive, logikken til Tjodleik skaper dessuten en fruktbar uforutsigbarhet og en lun humor med en myk brodd mot alternativbevegelsen og søkenen etter å være nærest mulig naturen.

Her er Ingvaldsen virkelig god; Tjodleik er en karakter vi ikke har sett før, som snur svakhet til styrke, som har skjulte evner på lager, og som hele tiden veksler mellom ren dumskap og genialitet, slik at leseren, i likhet med Sina, ikke kan la være å begynne å like ham.

Krim etter oppskriften

Originaliteten og uforutsigbarheten i karaktertegningen blir imidlertid stående i sterk kontrast til det som utgjør bokas røde tråd og dramaturgiske oppbygning: mysteriet med mobiltelefonene. At det er Tjodleiks hobby å ta bilder av utenlandske bilskilt, som trigger mysterieløsningen, er et nyskapende utgangspunkt, men fra denne scenen av følger Ingvaldsen en så klassisk barnekrim-oppbygning at han nærmest kunne ha hentet den fra en kokebok.

Mysterieløsningen er svakt motivert i et ønske om å løse forbrytelsen på egen hånd og slippe unna skoletimene, skurkeportrettet er flatt og unyansert, og spenningsscenene og vendepunktene uteblir – her er det bare å jobbe seg rett fram fra det ene hintet til det neste uten nevneverdige blind- eller omveier, og når mysteriet omsider når avsløringsscenen, siver drivet ut av krimplottet med en lav og fislende lyd.

Kanskje er dette en for hard dom over det som tross alt er et helt gjennomsnittlig barnekrim-mysterium, på linje med flere av konkurrentene i bokhandelen. Men det er noe med hvor forfatteren har lagt nivået ellers i boka, som skaper en forventning om et bedre sammenskrudd mysterium. Ingvaldsen har tidligere vist seg som en kompetent forteller innenfor både humor- og spenningssjangeren, og fortellergleden som skinner gjennom i skildringen av Tjodleik, men som helt uteblir i krimscenene, kan tyde på at fokuset i Nudistene kanskje har blitt liggende på feil sted, og at Ingvaldsen ikke interesserer seg i særlig grad for selve krimsjangeren.

Å være eller ikke være krim

Som leser mister jeg nemlig kjapt interessen for mobiltyveriet og for hvem som egentlig står bak det, og kjeder meg gjennom analysene av hvorvidt Rolf-Ronnys potensielle tvillingbror fortsatt kan være i live. Derimot beholder jeg engasjementet for Solskinn-familien og den galskapen de drar Sina, Rose og familiene deres inn i, hele boka igjennom.

Det er i utkanten av den sentrale plottlinjen at det virkelig interessante ligger; på måneskinnsfest og på UFO-titting, i de små, talende detaljene og overraskelsene, og i karakterutviklingen til bikarakterene, som Sina og Roses mødre. Faktisk blir jeg så fanget av livet i gartneriet at jeg blir genuint skuffet når Tjodleik-karakteren forsvinner ut mot slutten av boka og vi ikke får vite hvordan det går med ham.

Dersom Nudistene er tenkt som første bok i en krimserie, må nok Ingvaldsen jobbe hardere med å skru til krimdelen i de oppfølgende bøkene. Men kanskje er det like greit at Nudistene mangler innpakningen til en klassisk barnekrim, eller «en morsom krimlight», som Gyldendal presenterer boka som. For det Nudistene mangler i utformingen av krimplottet, gjør den langt på vei opp for i humor og karaktertegning – faktisk er det verdt å lese boka for karakterportrettet av Tjodleik alene. Men at det er som humorist, og ikke som krimforfatter, at Ingvaldsens styrke som forfatter ligger, levner Nudistene liten tvil om.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.