Ujevn debut

Balqiis Omar Ali-Hanaf trår ut av skyggene med sin debut. Det samme kan sies om bokas hovedperson, Idris. Han er en bekymret gutt som er redd for mange ting, men mest av alt for å forbli usynlig. Livet hans oser ikke akkurat av spenning. Han bor i Oslo, i en leilighet på Grønland med mor, far og en lillebror. En gang i uka går han og kompisen Zakaria på strikkeklubb på Deichman sammen med mødrene sine. De har vokst opp i samme område, men idet handlingen starter tar livet deres ulik retning. Zakaria begynner på Foss videregående skole, Idris på Ulsrud, og vennskapet slår sprekker. Idris må etablere et nytt sosialt nettverk på den nye skolen mens Zakaria sakte forsvinner inn i sitt nye miljø på Foss.

Branner engasjerer

Idris drømmer om å bli en person som folk ser opp til. Men for at det skal skje trenger han en dose dramatikk i hverdagen. Det samme trenger boka. Etter 40 sider er det ikke mye å lure på: Vil Idris få seg noen nye venner på Ulsrud? Vil mora hans akseptere han som han er? Og vil han noensinne realisere sin store drøm om å bli nyhetsanker i TV2? Noen påsatte branner i kjelleren i borettslaget gir både Idris og leserne nok dramatikk til å engasjere seg i fortsettelsen.

Utover i boka brenner det i kjelleren flere ganger, og Idris blir mer og mer besatt på å finne ut hvem som står bak. Han prøver å få Zakarias til å engasjere seg i etterforskningen, og Zakarias blir motvillig dratt med. Underveis i arbeidet med å skape oppmerksomhet rundt brannene, blir vennskapet deres satt på flere alvorlige prøver, og strengt tatt overlever det ikke. Avsløringen gir heller ikke Idris den anerkjennelsen han kanskje hadde håpet på, og til slutt føler han seg tvunget til å gjøre noe ekstremt og overilt for å holde på den nyervervede heltestatusen.

Troverdighet

Jeg synes Ali-Hanaf gir en troverdig beskrivelse av livet til to minoritetsgutter i et av Oslos mer belastede områder. Jeg har selv bodd i det samme området, og kjenner igjen miljøet og stemningen som skrives fram i boka. Jeg har større problemer med personskildringene og hvordan de ulike aktørene interagerer. Jeg klarer ikke riktig å leve meg inn i Idris. Hva er galt med den gutten? Han strikker og tør knapt snakke med de andre i klassen. Han er livredd for å gå ned i kjelleren og for å få kjeft av vaktmesteren. Overfor Zakarias og lillebroren er han tøff og lite hyggelig. Ali-Hanaf prøver å tegne et bilde av en usikker, suicidal gutt som kjemper for sine 15 minutter i rampelyset, men det fungerer ikke helt. Heller ikke de andre karakterene har dybde og troverdighet. Mora hans blir nærmest framstilt som en demon, og det er vanskelig å godta.

Forteller og synsvinkel

Ali-Hanaf har valgt en autoral fortellerposisjon med en personal synsvinkel. Leserne følger altså Idris tett, selv om han ikke forteller sin egen historie selv. Leserne har Idris’ perspektiv, og mangler innsikt i og forståelse for hva de andre karakterene tenker og føler. Men i stedet for å gi leserne et blikk på Idris utenfra, går Ali-Hanaf motsatt vei. Brått, rett etter at brannstifteren blir avslørt, bytter hun fra tredjepersons til førstepersons fortelling. Et jeg, som bare kan være Idris, forteller nært og inderlig fra en traumatisk barndomsopplevelse. Bruddet er spennende og gir fortellingen etterlengtet og nødvendig bakgrunnsinformasjon for å forstå Idris. Helt mot slutten av boka bytter Ali-Hanaf igjen. Da har Zakaria synsvinkelen, og endelig får leserne se Idris utenfra. Det gir fortellingen dybde.

Det er spennende at forfatteren eksperimenterer med synsvinkel og fortellerposisjon. Å gi stemme til en sjenert og marginalisert minoritetsgutt fra Grønland, er prisverdig. Dessverre tror jeg ikke helt på karakteren, men heier på forsøket. Jeg hører gjerne mer fra Balqiis Omar Ali-Hanaf i årene som kommer.