Tittel: Harry Potter og føniksordenen
Tekst: J.K. Rowling
Forlag: Damm
Årstall: 2003
Antall sider: 875

Ujevn kvalitet

Harry Potter og føniksordenen er den femte boken i serien om trollmannlærlingen Harry Potter. I løpet av tiden som har gått siden den første boken kom ut i England for seks år siden, har Joanne K. Rowlings bøker oppnådd en popularitet nesten uten forlagshistorisk sidestykke. De er oversatt til nærmere 60 språk og har solgt flere hundre millioner eksemplarer verden over. Bøkene har også appell til et voksent publikum, og de engelske utgavene utgis sågar med forskjellig omslag tilpasset de to markedene. De siste årene har det vokst fram en hel Harry Potter-industri; de to første bøkene er filmatisert, og man kan nå kjøpe alt fra Harry Potter-skoledagbøker til Harry Potter-kjeks i butikkene. Hver utgivelse preges nå av gigantiske pr-kampanjer, og fenomenet Harry Potter dreier seg nå om så mye mer enn bøkene at man kan bli helt matt.

Hvordan kan man karakterisere denne serien som har blitt en slik suksess? Et klassisk motiv i barnelitteraturen ligger til grunn for hovedplotet, nemlig det foreldreløse barnet som lever et trøstesløst liv og som kommer i kontakt med en annen, magisk og eventyrlig verden. (Astrid LindgrensMio min Mio fra 1954 er et nærliggende eksempel på en klassiker med et slikt plot i skandinavisk litteratur).

Rowlings bøker inneholder en rekke forskjellige elementer. Grunntonen i bøkene er humoristisk. Harrys ikke-magiske menneskefamilie, tante Petunia, onkel Wiktor, og deres sønn Dudleif, fremstilles for eksempel med en form for grotesk humor som gir assosiasjoner til Roald Dahls mesterlige fremstillinger av avskyelige voksne som hater barn (for eksempel i bøker som MatildaJames og kjempeferskenen og Heksene). Forfatteren har også skapt et originalt fantasyunivers som eksisterer parallelt med den realistiske verdenen, som befolkes av vanlige mennesker. Den magiske verdenen beskrives med så mange detaljer at det i seg selv engasjerer og fascinerer: Magiske institusjoner, vesener, skikker, trylleformler, pensumbøker, utstyr, fritidsaktiviteter. De originale navnene på alle disse tingene er en viktig del av dette. Den magiske verdenen har mange likheter med den ikke-magiske, og fungerer dermed ikke bare som fantasiverden, men også som en kommentar til leserens hverdag. Bøkene inneholder mye spenning, og i hver historie om Harry foregår det dramatiske kamper på liv og død, og disse passasjene har pageturnerkvalitet. I tillegg til sterk ytre spenning, foregår det også en indre utvikling hos hovedpersonen: Dette er en utviklingshistorie om en ung gutt som forsøker å finne seg til rette i sin nyervervede identitet som trollmann.

Harry Potter er altså en foreldreløs gutt som lever et trist liv hos sin usympatiske tante og onkel i London. Han er ikke elsket, og behandles dårlig. Han bor i et lite kott under trappa, og blir stadig plaget av sin fete og forkjælede fetter. Historien starter når Harry har blitt ti år. En dag blir han kontaktet på magisk vis, og det viser seg at Harry er halvblods trollmann og at foreldrene hans ikke døde i en bilulykke som han har blitt fortalt, men derimot i nærkamp med den ondeste av de onde: mørkets fyrste Voldemort. Harry får begynne på en noe uvanlig kostskole, nemlig Galtvort høyere skole for hekseri og trolldomskunst, og her åpnes en ny og fantastisk verden for ham. Det viser seg også at Harry har en viktig oppgave. I serien avdekkes det gradvis at den tynne lille bebrillede gutten ifølge et gammel profeti er utstyrt med eksepsjonelt magisk potensial, og at han er utvalgt til å bekjempe fyrst Voldemort. Selv om Harry møter mye motgang, har han også mange venner og støttespillere. De viktigste er skolekameratene Hermine og Ronny, rektor Humlesnurr, og gudfaren Sirius Svaart som er trollmann og som var en nær venn av hans far.

Harry unnslipper imidlertid ikke den triste menneskeverdenen en gang for alle ved å oppdage at han er trollmann: sommerferiene tilbringer han alltid i London hos onkel Wiktor, tante Petunia og fetter Dudleif. Hovedstrukturen gjentas således i hver bok; historien starter i London i sommerferien, hovedhandlingen foregår over ett skoleår på Galtvort som inneholder, eller som oftest kulminerer i dramatiske hendelser knyttet til fyrst Voldemort. Historiene ender opp tilbake i London igjen, der Harry lengter etter at sommerferien skal være over. Serien er planlagt å omfatte syv bøker: ett for hvert skoleår på Galtvort, og vi aner at et endelig oppgjør mellom Harry og fyrst Voldemort vil avslutte handlingen.

Hva kjennetegner så den femte boken i serien? Harry Potter og føniksordenen har samme grunnstruktur som de tidligere bøkene, men omfanget har økt; den norske utgaven teller hele 875 sider. Det er romanens siste 500 sider som gjør boken verdt å lese; i startfasen er det hardt å holde interessen oppe. Historien denne gang kretser mye omkring politiske hendelser i den magiske verden: reaksjonære og totalitære krefter i Magidepartementet forsøker å ta over kontrollen på Galtvort. Harry danner en illegal motstandsbevegelse, og elevene får bruk for alt de har lært i sluttkonfrontasjonen med Voldemort. Det er mange hendelser som markerer at Harry er på full fart inn i voksenlivet. I Harry Potter og føniksordenen avsløres en rekke hemmeligheter vedrørende spådommen om Harrys skjebne, og hvordan denne er knyttet til Voldemort. Rektor Humlesnurr tar omsider bladet fra munnen og forklarer Harry en mengde ting han ikke har blitt informert om tidligere. I tillegg opplever Harry nærmest å bli foreldreløs på ny: i nærkamp med Voldemort og tilhengerne hans, dør Sirius. Slik institusjoner og byråkrati i Rowlings magiske verden til forveksling ligner tilsvarende fenomener i vår vanlige verden, er heller ikke døden enklere å forholde seg til for trollmenn enn for vanlige mennesker. Det er et kvalitetstrekk ved bøkene at det står noe viktig på spill for karakterene, og noen ting kan ikke rettes opp eller gjøres om – selv om reglene er litt annerledes i den magiske verden. Etter Sirius’ død, klamrer Harry seg til håpet om at han kan få snakke med ham igjen. Han oppsøker husspøkelset på skolen (ved navn Nesten hodeløse Nikk), og kan ikke skjønne hvorfor Nikk ikke tror han vil møte gudfaren igjen. Når Nikk kunne bli værende i verden, hvorfor ikke Sirius? Hvorfor vil ikke alle trollmenn velge å bli gjenferd?

”Gått videre hvor da? Ja – hva er det egentlig som skjer når du dør? […] Hvorfor kommer ikke alle tilbake? […] ”Jeg var redd for døden,” sa Nikk lavt. ”Jeg valgte å bli igjen. det hender jeg grubler på om jeg ikke burde ha … nå, det kan være det samme … og det er det jeg også er – evig den samme…” Han klukket kort og sørgmodig. ”Om dødens hemmeligheter har jeg intet lært, Harry, for jeg valgte i stedet denne bleke imitasjonen av liv.” (s. 866)

Denne váre passasjen og den lange oppklarende samtalen mellom Humlesnurr og Harry i slutten av romanen, er blant bokas høydepunkter. I tillegg nyanseres og kompliseres tre sentrale relasjoner i Harrys liv i Harry Potter og føniksordenen: for første gang ser vi en svak antydning til menneskelighet hos tante Petunia. Harry opplever også å få vite at faren hans hadde usympatiske trekk, og at dette er årsaken til at professor Slur, farens barndomsvenn, ikke tåler ham.

Årets bok har også som forventet gode humoristiske elementer. Skildringene av Magidepartementets oppstyltede språk er kostelige, som for eksempel når Harry har brutt loven og brukt magi i påsyn av vanlige mennesker, og i løpet av kort tid mottar brev nummer to fra Mafalda Hopstok som jobber på Kontoret for ureglementert magiutøvelse. Brevet leveres via vanlig postvei i den magiske verdenen – direkte i hånden av en ugle – og det åpner slik: ”Kjære hr. Potter, En viser til ens brev av ca. 22 minutter siden, og vil opplyse at Magidepartementet har omgjort sin beslutning…” (s. 42)

Harry Potter og føniksordenen er også preget av at en del elementer ikke fungerer så godt. Lengden kan ikke forsvares, teksten ville ha godt av å reduseres med minst en tredel. Romanens start er preget av altfor treg progresjon i handlingen, altfor mange gjentakelser, og flate karakterskildringer. Verken Hermine og Ronny fremstår som annet enn bleke, statiske karakterer, men verst er det at Harry selv ikke interesserer i starten. I løpet av de 200 sidene det tar før vennene kommer seg på toget til Galtvort, gjentas det gang på gang at Harry er sint og frustrert. Gjentakelsene undergraver effekten, og tidvis skildres også Harrys sinnstilstand så sjablongmessig at teksten får et nærmest ufrivillig komisk preg, som i følgende passasje når han venter på at ugla hans, Hedvig, skal komme med brev:

”Fram og tilbake travet han, kokende av sinne og frustrasjon, skar tenner, knyttet nevene og sendte rasende blikk ut mot den tomme, stjernestrødde himmelen hver gang han passerte vinduet.” (s. 52)

Oversettelsen er som vanlig ved Torstein Bugge Høverstad, og den fungerer bra, med noen unntak. Teksten skjemmes innimellom av klossete setninger, som for eksempel følgende replikk avlevert av Hermine til Harry: ”De bare nevner deg i forbiparten [sic], som en slags stående vits.” (s. 84) Et annet eksempel er beskrivelsen av hva som skjer når fru Wiltersen annonserer at det er lunsj å få, og at alle unntatt Harry og Sirius beveger seg mot matbordet: ”de andre gikk bort til henne, glupske etter å komme til maten, men Harry ble stående hos Sirius…” (s. 123). Gjendiktningen av bokens navn fungerer imidlertid svært godt. Det samme gjør ”Valghattens nye sang” på s. 216-218.

Det er en overraskende diskrepans mellom bokas første og siste del og teksten hadde tjent på kraftige kutt og innstramminger. Det er imidlertid verdt å holde ut utover den nærmest ulidelig trege starten, for så leverer Rowling en både handlingsmettet, morsom og gripende historie. Bøkene om Harry Potter er verdt å lese, og de har mange kvaliteter, selv om de er omgitt av en nærmest hysterisk hype som ikke på noen måte står i forhold til innholdet.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.